Noe som har vært bedre enn berømmelse

FORTALT AV CHARLES SINUTKO

I 1957 ble jeg tilbudt en kontrakt som gikk ut på at jeg skulle synge i Las Vegas i 13 uker. Jeg skulle få 1000 dollar i uken, med mulighet for å opptre i 50 uker til hvis jeg gjorde det bra. Det ville bety ytterligere 50 000 dollar — mye penger på den tiden. La meg forklare hvordan jeg fikk dette lukrative tilbudet, og hvorfor det var så vanskelig for meg å avgjøre om jeg skulle ta jobben eller ikke.

FAR, som var fra Ukraina, ble født i 1910. I 1913 tok moren hans ham med seg til USA, hvor hun ble gjenforent med mannen sin, som hadde reist dit i forveien. Far giftet seg i 1935, og jeg ble født et år senere i Ambridge i Pennsylvania. Omtrent på den tiden ble to av fars eldre brødre Jehovas vitner.

Da mine tre yngre brødre og jeg var unge og vi bodde i nærheten av New Castle i Pennsylvania, studerte mor Bibelen en kort tid sammen med Jehovas vitner. Ingen av foreldrene mine ble Jehovas vitner på den tiden, men far mente at brødrene hans hadde rett til å tro hva de ville. Selv om far hadde oppdratt oss til å være patrioter, forsvarte han alltid andres rett til å velge sin egen religion.

En karriere som sanger

Foreldrene mine mente jeg hadde talent for sang og musikk, så de gjorde alt de kunne for å stimulere dette. Da jeg var seks—sju år gammel, stilte far meg på bardisken på en nattklubb så jeg kunne synge og spille gitar. Jeg framførte sangen «Mother». Sangen beskriver egenskapene til en kjærlig mor og slutter med et rørende crescendo. Mennene i baren, som ofte hadde fått mer enn nok å drikke, gråt og la penger i fars hatt.

Første gang jeg var med i et radioprogram, var i 1945, på radiostasjonen WKST i New Castle, hvor jeg sang countrysanger. Senere begynte jeg også å synge populære sanger fra programmet Hit Parade, et ukentlig radioprogram hvor ukens ti mest populære låter ble spilt. Jeg kom på TV første gang i 1950, da jeg var med i Paul Whitemans show. Hans versjon av George Gershwins «Rhapsody in Blue» er fortsatt berømt. Kort tid senere solgte far huset vårt i Pennsylvania, og vi flyttet til Los Angeles i håp om å få fart på karrieren min.

Takket være fars utholdenhet fikk jeg snart mitt eget ukentlige radioprogram i Pasadena og et ukentlig halvtimes TV-show i Hollywood. Jeg spilte inn plater på Capitol Records med Ted Dales 100-manns orkester, og jeg begynte å synge i radio for kringkastingsselskapet CBS. I 1955 var jeg med i en revy i Lake Tahoe i Nord-California. Mens jeg var der, endret jeg syn på mange ting.

Jeg begynner å prioritere annerledes

Omtrent på denne tiden var det at onkel John — fars eldre bror som også hadde flyttet fra Pennsylvania til California — gav meg  boken «Gud er sanndru». *^, * Jeg tok den med meg til Lake Tahoe. Etter den siste forestillingen vår, som var slutt langt over midnatt, begynte jeg å lese i boken for å slappe av før jeg la meg. Jeg ble svært glad for å finne svar på bibelske spørsmål som jeg lenge hadde lurt på.

Etter dette satt jeg gjerne igjen i nattklubben etter arbeid og snakket med andre artister, ofte til langt utpå morgenkvisten. Vi snakket om slike ting som livet etter døden, hvorfor Gud tillater det onde, og om menneskene til slutt vil ødelegge seg selv og jorden. Et par måneder senere, den 9. juli 1955, ble jeg døpt på et av Jehovas vitners områdestevner på Wrigley Field i Los Angeles som symbol på min innvielse til Jehova Gud.

Mindre enn seks måneder senere, første juledag 1955, spurte Henry Russell, som også var et av Jehovas vitner, om jeg ville være med og besøke Jack McCoy, som var i underholdningsbransjen. Henry var musikkansvarlig i NBC. Da vi kom fram, bad Jack sin kone og sine tre barn sette seg ned og høre på hva vi hadde å si, selv om de akkurat hadde åpnet julegavene sine. Han og familien hans ble Jehovas vitner kort tid senere.

På denne tiden studerte jeg med mor, og hun forstod virkelig Bibelens sannheter og tok imot dem. Etter hvert ble hun et av Jehovas vitner og begynte som pioner, det vil si heltidsforkynner. Med tiden ble mine tre brødre også døpt, og de deltok også i pionertjenesten en stund. I september 1956, da jeg var 20 år gammel, ble jeg pioner.

Yrkesvalg

Omtrent på denne tiden ville George Murphy, en personlig venn av agenten min, gjerne hjelpe meg fram. George hadde spilt i en rekke filmer i 1930- og 1940-årene. Hans forbindelser sørget for at jeg fikk opptre på fjernsyn i Jackie Gleasons show på CBS i New York i desember 1956. Programmet hadde et seertall på anslagsvis 20 millioner, så med denne opptredenen skjøt karrieren min fart. Mens jeg var i New York, besøkte jeg Jehovas vitners hovedkontor for første gang.

Etter at jeg hadde opptrådt i Jackie Gleasons show, inngikk jeg en sjuårs kontrakt med filmselskapet Metro-Goldwyn-Mayer. Jeg ble tilbudt en rolle i en westernserie på TV. Etter en stund begynte samvittigheten min å plage meg, for jeg skulle spille rollen som gambler og revolvermann, en rolle som forherliget umoral og annen ukristen oppførsel. Jeg sa opp jobben. De andre i underholdningsbransjen mente jeg hadde gått fra forstanden.

Dette fører oss til det forlokkende tilbudet jeg fikk om å synge i Las Vegas, som jeg nevnte innledningsvis. Jeg ville måtte begynne å jobbe den uken den reisende tilsynsmannen kom til menigheten vår. Hvis jeg ikke tok jobben da, ville sjansen gå fra meg. Jeg hadde nokså blandede følelser, for far hadde sett fram til at jeg skulle begynne å tjene store penger. Jeg følte at han fortjente å få noe igjen for alt det han hadde gjort for meg og karrieren min.

Så jeg gikk til den presiderende tilsynsmann i menigheten, Carl Park, som selv var musiker og hadde spilt fiolin på radiostasjonen WBBR i New York i 1920-årene. Jeg forklarte ham at hvis jeg inngikk denne avtalen, ville jeg kunne tjene som pioner resten av livet uten å ha økonomiske bekymringer. «Jeg kan ikke fortelle deg hva du skal gjøre,» sa han, «men jeg  kan hjelpe deg å finne fram til et svar.» Han spurte: «Ville du ha reist hvis apostelen Paulus kom på besøk til menigheten denne uken?» Han la til: «Hva tror du Jesus hadde villet at du skulle gjøre?»

Det gjorde det hele så klart, tenkte jeg. Da jeg fortalte far at jeg hadde bestemt meg for å ikke ta jobben i Las Vegas, sa han at jeg ødela livet hans. Den kvelden satt han oppe og ventet på meg med pistolen sin. Han hadde tenkt å drepe meg, men så sovnet han — tydeligvis etter å ha drukket for mye. Så prøvde han å ta livet sitt ved å starte bilen i garasjen, slik at han kunne bli kvalt av eksos. Jeg ringte etter en ambulanse, og han ble reddet.

Mange i menigheten var redd for far på grunn av hans voldsomme raserianfall, men kretstilsynsmannen vår, Roy Dowell, var ikke redd. Da Roy besøkte ham, nevnte far tilfeldigvis at da jeg ble født, var det stor sannsynlighet for at jeg ikke ville overleve. Far hadde lovt Gud at hvis jeg overlevde, ville han la meg tjene ham. Roy spurte så om han hadde tenkt på muligheten av at Gud nå ønsket at han skulle oppfylle det løftet. Det overrasket far. Så spurte Roy: «Hvis heltidstjenesten var bra nok for Guds Sønn, hvorfor er den da ikke bra nok for sønnen din?» Fra da av så det ut til at far godtok det valget jeg hadde truffet.

I mellomtiden kom Shirley Large fra Canada i januar 1957 sammen med pionerpartneren sin for å besøke noen venner. Shirley og jeg ble kjent da jeg gikk sammen med henne og pionerpartneren hennes i tjenesten fra hus til hus. Like etter var Shirley med meg til Hollywood Bowl, hvor jeg sang sammen med Pearl Bailey.

Jeg holder fast ved min beslutning

I september 1957 ble jeg utnevnt til å tjene som spesialpioner i staten Iowa. Far bare gråt da jeg fortalte ham at jeg hadde påtatt meg det oppdraget. Han kunne ikke forstå mitt nye syn på hva som var virkelig verdifullt. Jeg drog inn til Hollywood og trakk meg fra alle engasjementer. Den kjente dirigenten og korlederen Fred Waring var en av dem jeg hadde kontrakt med. Han fortalte meg at jeg ikke kunne regne med å arbeide som sanger igjen hvis jeg ikke holdt avtalen. Så jeg forklarte at jeg ville legge sangkarrieren bak meg for å kunne utvide min tjeneste for Jehova Gud.

Waring hørte respektfullt på meg mens jeg forklarte tingene for ham, og jeg ble overrasket da han svarte mildt: «Gutten min, jeg er lei for at du oppgir en så lovende karriere, men jeg har drevet med musikk hele livet, og jeg har lært at det er andre ting i livet som er viktigere enn musikk. Måtte Gud velsigne deg i arbeidet ditt.» Jeg husker fortsatt at jeg kjørte hjemover med gledestårer i øynene fordi jeg nå var fri til å bruke livet mitt i tjenesten for Jehova.

«Hvor er troen din?»

Jeg begynte å tjene i Strawberry Point i Iowa, en by med cirka 1200 innbyggere, sammen med pionerpartneren min, Joe Triff. Shirley kom på besøk, og vi snakket om å gifte oss. Jeg hadde ingen sparepenger, og det hadde ikke hun heller. De pengene jeg hadde tjent, var det far som hadde styring med. Så jeg sa: «Jeg vil gjerne gifte meg med deg, men hva skal vi leve av? Det eneste jeg har, er godtgjørelsen som spesialpioner på 40 dollar i måneden.» Hun svarte som hun pleide, rolig og rett på sak: «Men Charles, hvor er troen din? Jesus sa at hvis vi først søker Riket og hans rettferdighet, vil han gi oss alt vi trenger.» (Matteus 6: 33) Det avgjorde saken. Vi giftet oss den 16. november 1957.

Jeg hadde et bibelstudium med en bonde utenfor Strawberry Point som hadde en hytte på 16 kvadratmeter i skogen på eiendommen sin. Den hadde ikke elektrisitet eller innlagt vann og ikke noe toalett. Men hvis vi ville, kunne vi bo der gratis. Det var primitivt, men vi tenkte som så at vi var ute i tjenesten hele dagen og bare trengte et sted å sove.

Jeg hentet vann fra en kilde i nærheten. Hytta varmet vi opp ved hjelp av en vedovn, og vi fikk leselys fra en parafinlampe. Shirley laget mat på en parafinovn. Når vi skulle bade,  brukte vi en gammel vaskebalje. Vi hørte ulvene hyle om natten, og vi var så glade for at vi hadde hverandre, og at vi kunne tjene Jehova sammen på et sted hvor det var stort behov for forkynnere. Bill Malenfant og hans kone, Sandra, som nå tjener ved hovedkontoret i Brooklyn, var spesialpionerer i Decorah i Iowa, omtrent ti mil unna. Fra tid til annen kom de på besøk og tilbrakte en dag i tjenesten sammen med oss. Med tiden vokste det fram en liten menighet på rundt 25 forkynnere i Strawberry Point.

I reisetjenesten

I mai 1960 ble vi innbudt til å begynne i kretstjenesten. Den første kretsen vi kom til, var i Nord-Carolina og innbefattet byene Raleigh, Greensboro og Durham i tillegg til mange tettsteder. Boforholdene våre ble bedre, siden vi bodde hos mange familier som hadde elektrisitet og til og med vannklosett. Men vi ble skremt av de advarslene vi fikk av noen av dem som hadde utedo. De sa vi måtte se opp for klapperslanger på veien til utedoen.

Tidlig i 1963 ble vi overført til en krets i Florida, hvor jeg fikk en alvorlig betennelse i hjerteposen og holdt på å dø. Hadde det ikke vært for Bob og Ginny Mackey i Tampa, hadde jeg sikkert dødd. * De tok meg med til legen og betalte til og med alle regningene våre.

Jeg får bruk for det jeg har lært

Sommeren 1963 ble jeg innbudt til å komme til New York for å jobbe i forbindelse med et stort stevne som Jehovas vitner skulle holde der. Jeg ble med Milton Henschel, en talsmann for Jehovas vitner, på et talkshow på radio som ble ledet av Larry King, som fortsatt leder et kjent talkshow på TV. Han var svært respektfull, og han stilte mange spørsmål om arbeidet vårt i omtrent en time etter programmet.

Den samme sommeren var Harold King på besøk ved Jehovas vitners hovedkontor. Han var misjonær og nettopp løslatt fra et fengsel i Kina. En kveld fortalte han omkring 700 tilhørere om sine opplevelser og forklarte hvordan han hadde fått sterkere tro etter å ha sittet mer enn fire år i enecelle. Mens han satt i fengsel, hadde han skrevet sanger som dreide seg om Bibelen og den kristne tjeneste.

Denne minneverdige kvelden sang jeg sammen med Audrey Knorr, Karl Klein og Fred Franz sangen «Fra hus til hus», en sang som senere ble tatt med i Jehovas vitners sangbok. Bror Franz, som hadde vært i sannheten i mange år, kunne synge tenor. Nathan Knorr, som ledet Jehovas vitners arbeid den gangen, bad meg om å synge denne sangen på stevnet med temaet «Det evige gode budskap» på Yankee Stadium uken etter, noe jeg gjorde.

Opplevelser i reisetjenesten

Mens vi tjente i Chicago, hadde vi to minneverdige opplevelser. På et kretsstevne fikk Shirley øye på Vera Stewart, som hadde forkynt for henne og moren hennes i Canada på midten av 1940-tallet. Shirley, som var elleve år den gangen, ble veldig glad da hun hørte om Guds løfter i Bibelen. Hun hadde spurt Vera: «Tror du jeg kan få leve i den nye verden?» Vera hadde svart: «Jeg ser ingen grunn til at du ikke skulle det, Shirley.» Ingen av dem hadde glemt disse ordene. Fra dette første møtet  med Vera visste Shirley at hun ønsket å tjene Jehova.

På det samme stevnet spurte et av vitnene om jeg kunne huske å ha funnet en sekk med 25 kilo poteter på verandaen vinteren 1958. Det kunne jeg faktisk. Vi fant den etter å ha slitt oss gjennom en snøstorm på vei hjem en kveld. Vi visste ikke hvor potetene kom fra, men vi gav naturligvis Jehova æren for å ha sørget for oss. Vi var innesnødd i fem dager, men koste oss med å spise potetpannekaker, bakte poteter, stekte poteter, potetmos og potetsuppe. Vi hadde ikke noe annet å spise. Det vitnet som henvendte seg til oss på stevnet, kjente oss ikke den gangen og visste ikke hvor vi bodde, men han hadde hørt at noen pionerer som bodde i nærheten, hadde det vanskelig. Han fortalte at noe hadde fått ham til å spørre seg for om hvor dette unge paret bodde. Bønder vet alt om naboene sine, og han fikk snart vite veien til hytta vår og la i vei med potetene gjennom snøen.

Glad for de valgene jeg traff

I 1993, etter 33 år i reisetjenesten, var helsen min blitt dårligere, og jeg måtte slutte i denne tjenesten. Shirley og jeg ble satt på listen over spesialpionerer med svak helse. Selv om jeg er lei for at jeg ikke lenger har styrke til å være i reisetjenesten, er jeg glad for at jeg brukte kreftene mine på den måten jeg gjorde.

De tre brødrene mine traff andre valg. De valgte å skaffe seg materiell velstand, og i dag er det ingen av dem som tjener Jehova. Far ble døpt i 1958. Han og mor hjalp mange til å bli kjent med Jehova, innvie seg til ham og bli døpt. De døde begge to i 1999. Beslutningen min om å si nei til rikdom og berømmelse førte altså til at far og mange av dem som han og mor studerte Bibelen med, fikk et håp om evig liv. Ofte spør jeg meg selv om jeg fortsatt hadde tjent Jehova hvis jeg hadde valgt annerledes.

Omkring fem år etter at jeg sluttet i kretstjenesten, ble helsen min bedre, og jeg kunne utvide min tjeneste. Jeg tjener nå som presiderende tilsynsmann i en menighet i Desert Hot Springs i California. Jeg er også med i spesielle utvalg, fungerer som stedfortredende kretstilsynsmann, og fra tid til annen underviser jeg på pionertjenesteskolen.

Shirley er fortsatt min aller beste venn. Det er ingen jeg heller vil være sammen med. Vi snakker stadig om oppbyggende, åndelige ting, og vi gleder oss over de bibelske sannheter vi drøfter. Jeg husker fortsatt det spørsmålet hun rolig stilte meg for mer enn 47 år siden: «Men Charles, hvor er troen din?» Jeg lurer på om ikke mange unge kristne par i dag ville få oppleve de samme gleder og velsignelser som vi hadde i heltidstjenesten, hvis de hadde stilt hverandre det samme spørsmålet.

[Fotnoter]

[Bilde på side 20]

Onkel John i 1935, det året han ble døpt

[Bilde på side 22]

Tømmerhytta vår

[Bilde på side 23]

Foreldrene mine i 1975. De forble trofaste til sin død

[Bilde på side 23]

Shirley og jeg i dag