Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

«Ikke glem paraplyen!»

«Ikke glem paraplyen!»

«Ikke glem paraplyen!»

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I STORBRITANNIA

PÅ EN vanlig dag i Storbritannia er det mange som går rundt med paraply. Man kan aldri føle seg helt trygg på at det ikke kommer til å regne. «Ikke glem paraplyen!» roper vi til hverandre idet vi drar hjemmefra — og så går vi kanskje åndsfraværende fra den på bussen eller på toget eller i en butikk. Nei, vi passer gjerne ikke så godt på denne bærbare beskyttelsen, for vi kan jo alltids kjøpe en ny. Men man har ikke alltid hatt en slik likegyldig holdning til paraplyen.

En fornem historie

Paraplyen er utviklet fra parasollen, som ikke hadde noe med regn å gjøre. De første parasollene var symboler på rang og ære og var forbeholdt betydningsfulle personer. Flere tusen år gamle skulpturer og malerier fra Assyria, Egypt, Persia og India skildrer tjenere som holder solskjermer over herskere for å beskytte dem mot solen. I Assyria var det bare kongen som hadde lov til å eie en parasoll.

Opp gjennom historien fortsatte parasollen å være et symbol på makt, særlig i Asia. Den status en hersker hadde, økte med det antall parasoller han eide. En burmesisk konge ble for eksempel kalt «de tjuefire parasollers herre». Noen ganger hadde det mye å si hvor mange «etasjer» parasollene hadde. Slike parasoller kunne minne om pagoder. Keiseren av Kina hadde en parasoll med fire etasjer, og parasollen til kongen av Siam hadde sju eller ni etasjer. Også i dag er parasollen et maktsymbol i noen orientalske og afrikanske land.

Parasollen i religiøs sammenheng

Parasollen ble tidlig i sin historie forbundet med religion. Egypterne i gammel tid trodde at gudinnen Nut skjermet hele jorden med kroppen sin, akkurat som en parasoll. Folk gikk derfor under sine egne bærbare «tak» for å få hennes beskyttelse. I India og Kina mente folk at en oppslått parasoll symboliserte himmelhvelvingen. Buddhister i tidligere tider brukte den som et symbol for Buddha, og kuplene på de monumentale bygningene deres hadde ofte parasoller på toppen. Parasollen er også et trekk ved hinduismen.

Parasollene kom til Hellas omkring år 500 fvt., hvor de ble båret over bilder av guder og gudinner under religiøse høytider. Atenske kvinner hadde tjenere som bar en parasoll over dem, men det var få menn som ville gå rundt med noe slikt. Fra Hellas spredte skikken seg til Romerriket.

Den romersk-katolske kirke innlemmet parasollen i sine seremonielle regalier. Paven begynte å opptre under en rød- og gulstripete modell av silke, mens kardinalene og biskopene hadde fiolette eller grønne parasoller. Den dag i dag har basilikaer en stol for paven med en ombrellone, eller parasoll, over den i pavens farger. Den kardinalen som virker som kirkens overhode fra én paves død og fram til man har valgt en ny, har også en ombrellone som sitt personlige symbol i denne tiden.

Fra solskjerm til regnskjerm

Ordet «parasoll» kommer fra det italienske ordet parare, «beskytte», og sole, «sol», og ordet «paraply» kommer fra fransk, dannet etter parasol til pluie, «regn». Man vet ikke sikkert om det var kineserne eller kvinnene i det gamle Roma som først begynte å olje og vokse parasoller av papir som en beskyttelse mot regn. Tanken om solskjermer eller regnskjermer forsvant i hvert fall fra Europa og dukket først opp igjen på 1500-tallet, da italienerne, og senere franskmennene, begynte å bruke dem igjen.

På 1700-tallet begynte kvinner i Storbritannia å gå med parasoll, men britiske menn vegret seg fremdeles for å gå med det de betraktet som noe feminint jåleri. Unntaket var kaféeierne, som innså fordelene ved å ha en paraply lett tilgjengelig for å skjerme kundene mot dårlig vær når de steg ut av vognene sine. Prester syntes også at det var til stor hjelp å bruke paraply når de i øsende regn forrettet ved begravelser på kirkegården.

Det var Jonas Hanway, en filantrop og reisende, som forandret paraplyens historie i England. Det sies at han var den første mannen som hadde mot til å gå med paraply offentlig i London. Han hadde observert menn som brukte paraply, på sine reiser utenlands og var fast bestemt på å trosse de hånlige tilropene fra kuskene, som med overlegg sprutet søle fra rennesteinen på ham når de kjørte forbi. Hanway og paraplyen hans var et kjent syn i 30 år, og da han døde i 1786, var det blitt vanlig at både menn og kvinner brukte paraply.

Det var litt av en utfordring å bruke paraply på den tiden. Paraplyene var store, tunge og uhåndterlige. Det oljeimpregnerte silke- eller lerretsstoffet som de var laget av, og spilene og det lange skaftet av bambus eller barder gjorde at det var vanskelig å slå dem opp når de var våte. Dessuten holdt de ikke alltid regnet ute. Ikke desto mindre ble de stadig mer populære, særlig ettersom det naturligvis var billigere å kjøpe en paraply enn å leie en vogn når det regnet. Paraplymakere og butikker som solgte paraplyer, økte sterkt i antall, og oppfinnere gikk i gang med å forbedre designen. På midten av 1800-tallet tok Samuel Fox patent på en modell som hadde en lett, men sterk konstruksjon av stål. Lettere stoffer som silke, bomull eller vokset lin erstattet de tykke lerretsstoffene som paraplyene ble laget av tidligere. Den moderne paraplyen hadde sett dagens lys.

En motesak

Parasollen ble nå svært populær hos den motebevisste lady. Den raffinerte solskjermen, som gjenspeilte de skiftende motene, ble stadig større, og alle typer silkestoffer og sateng i sterke farger ble benyttet. Den matchet ofte klærne hennes og var pyntet med blonder, frynser, bånd, sløyfer og fjær. Langt inn i det 20. århundre ville ingen respektabel lady som ønsket å beskytte sin sarte hud, vise seg uten parasoll.

I 1920-årene ble det moderne med solbrun hud, og bruken av parasoll gikk sterkt tilbake. Nå ble en ny æra innledet: Inn på banen kom den engelske gentleman med sin uoffisielle uniform bestående av bowlerhatt og svart, sammenslått paraply, som også ble brukt som en elegant spaserstokk.

Etter den annen verdenskrig førte ny teknologi til at forbedrede paraplymodeller kom på markedet, for eksempel den sammenleggbare modellen. Stoffet var vanntett nylon, polyester eller plast. Det finnes fremdeles noen butikker som lager fine, kostbare paraplyer. Men nå for tiden masseproduserer fabrikker billige paraplyer og parasoller i alle slags farger og størrelser, fra den store golfparaplyen og forskjellige hageparasoller til den sammenleggbare 15 centimeter lange paraplymodellen som fint får plass i en håndveske.

Paraplyen ble en gang sett på som luksus og som et statussymbol, men de fleste nå for tiden har råd til å skaffe seg en. Den ligger også nesten øverst på listen over hittegods. Overalt i verden gir paraplyen beskyttelse mot vær og vind, og etter hvert som det kommer flere advarsler om farene ved å utsette huden for sollys, er det også mange som bruker den som parasoll. Så når du går hjemmefra i dag, vil kanskje du også få følgende påminnelse: «Ikke glem paraplyen!»

[Ramme på side 20]

Kjøp og stell av paraplyer

Du bør bestemme deg for om du vil ha en lett og hendig paraply, eller om du vil ha en slitesterk paraply. Den billigere, sammenleggbare modellen som lett glir ned i en stor lomme, har gjerne færre spiler, men er mindre robust når det blåser kraftig. Den tradisjonelle stokkeparaplyen, derimot, koster kanskje mer, men tåler vanligvis dårlig vær bedre og varer lenger. Ja, en god paraply kan holde i mange år. Uansett hvilken type du velger, bør du beskytte den mot jordslag og rustflekker ved å la den være oppslått og tørke ordentlig før du slår den sammen igjen. Hvis den blir oppbevart i et trekk, holder den seg ren og støvfri.

[Bilder på side 19]

En tjener som lager skygge for en assyrisk konge

En kvinne i det gamle Hellas med parasoll

[Rettigheter]

Tegninger: The Complete Encyclopedia of Illustration/J. G. Heck

[Bilde på side 20]

En parasoll fra omkring 1900

[Rettigheter]

Culver Pictures