Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Trappen til himmelen

Trappen til himmelen

Trappen til himmelen

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER PÅ FILIPPINENE

DET sies at den totalt er ti ganger så lang som den kinesiske mur. Noen sier at hvis dens forskjellige seksjoner ble plassert etter hverandre, ville den ha en lengde på 20 000 kilometer og altså nå halvveis rundt jorden! Og noen kaller den verdens åttende underverk. Ikke desto mindre har mange aldri hørt om denne severdigheten på Filippinene. Hva dreier det seg om? Trappen til himmelen, risterrasselandskapet på øya Luzon. Langt fra allfarvei, høyt oppe i fjellkjeden Cordillera Central, har mennesker skapt et vakkert kulturlandskap med terrasser som slynger seg langs fjellsidene.

Hvorfor ble terrassene bygd? I dette området er fjellskråningene så bratte at det normalt ikke ville ha vært mulig å drive jordbruk her. Noen skråninger har en helning på mer enn 50 prosent. Men dette var ingen hindring for jordbrukerne i gammel tid. I en høyde av 1200 meter eller mer anla de tusenvis av terrasser i de grønnkledde fjellskråningene. I noen tilfeller er det anlagt 25, 30 eller flere terrasser over hverandre, og det ser ut som om de danner en trapp til himmelen. Hver av disse terrassene med sumpmark er omgitt av jordvoller og forsterket med steinmurer. Terrassene følger fjellets naturlige linje; noen buer innover, andre utover. På de fleste av dem dyrkes det ris.

Nå er det jo ikke bare på Filippinene jordbrukere har anlagt terrasser i terrenget. Det finnes terrasserte marker også i andre land, særlig i Sørøst-Asia, Sør-Amerika og noen deler av Afrika. Men risterrassene på Filippinene er på mange måter enestående. Mario Movillon ved Det internasjonale risforskningsinstitutt sa til Våkn opp!: «Risterrasselandskapet på Filippinene har et mye større omfang enn terrassene i andre land. Det dekker en stor del av Cordillera-fjellkjeden.» Mange av terrassene ligger i provinsen Ifugao. En kan ikke unngå å bli imponert over det store antallet. Terrassene tilfører fjellenes naturlige profil en vakker, skulpturell dimensjon.

Et av verdens underverk?

Er det en overdrivelse å kalle terrasselandskapet verdens åttende underverk? Tenk på at dette muligens er det største enkeltstående jordbruksprosjektet i menneskehetens historie. I desember 1995 bestemte FNs organisasjon for undervisning, vitenskap og kultur (UNESCO) seg for å sette risterrassene i Ifugao på sin liste over verdens fremste kulturminnesmerker. Som følge av dette blir terrasselandskapet nå likestilt med andre steder av stor historisk og kulturell verdi, som den kinesiske mur, Taj Mahal i India, Angkor-vat i Kambodsja samt Galápagosøyene, vest for Ecuador. I motsetning til andre av oldtidens byggeprosjekter, for eksempel pyramidene i Egypt, ble terrassene etter alt å dømme bygd ved dugnadsinnsats i lokalsamfunnet og ikke ved bruk av slavearbeidere. Det dreier seg heller ikke om et kulturminne som er øde og forlatt, for lokalbefolkningen, ifugao, dyrker fortsatt ris der.

Hvis du besøker dette kulturlandskapet, kan du selv se hvor utrolig vakkert det er. Du vil se folk som arbeider på terrassene, som kan være fra noen få kvadratmeter til ti mål store. Noen stikker hull i jorden med stokker, slik at vannet kan synke ned, og de synger mens de arbeider. Andre planter ris, setter stiklinger eller høster. Hvis du kommer på besøk når den nye risen vokser opp, vil du se at terrassene danner en vakker mosaikk i forskjellige nyanser av grønt.

Dyrking av sumpris stiller store krav til vannforsyning. Et komplisert overrislingssystem er derfor i funksjon. Fjellbekkene tappes, og vannet ledes bort til terrassene ved hjelp av et system av kanaler og bambusrør. Basert på tyngdeloven blir en konstant vannmengde distribuert fra terrasse til terrasse. Terrasselandskapet er slett ikke noe dødt kulturminne; det tjener fortsatt et nyttig formål.

Hvem bygde terrassene?

Det er klart at disse tusener av terrasser ikke kan ha blitt bygd på et par dager, nei ikke engang på noen få år. Husk at dette byggearbeidet ble utført uten moderne redskaper eller maskiner. Man mener derfor at terrassebyggingen ble påbegynt for iallfall noen hundre år siden.

Noen arkeologer mener faktisk at byggingen begynte så langt tilbake som for 2000 år siden. Antropologer sier at de første terrassene kan ha blitt bygd av innvandrere som kom til Luzon fra den nordlige delen av det sørøstasiatiske fastlandet eller fra noen av de øyene som nå utgjør Indonesia. Innvandrerne brakte med seg sin kultur, som innbefattet risdyrking på terrasser. Etter hvert er terrasseanlegget blitt utvidet med flere plan.

En tur til terrassene

La oss nå i fantasien ta en tur til terrassene. Først tar vi en luftkondisjonert buss fra Manila til Banaue i Ifugao. Reisen tar cirka ni timer. Nå har vi flere muligheter. Vi kan gå, kjøre motorsykkel med sidevogn eller ta en jeepney til forskjellige steder det er interessant å se. Og hvis vi har lyst og er i form til det, kan vi følge en av de stiene som fører inn i fjellområder som bare kan nås til fots. Derfra har man en fantastisk utsikt over terrasselandskapet og skjønner bedre hvor stort dette menneskelagde underverket er.

Vi bestemmer oss for å ta en jeepney til landsbyen Batad. Det tar over en time å kjøre over den humpete fjellveien til vi kommer til tolv kilometer-punktet. Herfra begir vi oss videre til fots. Vi får se en rekke forskjellige fjellvekster mens vi følger en sti som fører opp til en fjellkam mellom to høyereliggende fjell. (Det finnes en kortere rute, men den er svært bratt og anbefales ikke for dem som ikke er vant til anstrengende fjellturer.) Fra fjellkammen følger vi en smal sti som har en svak helning og fører ned til Batad.

Etter et par timers vandring, hvor vi har nytt den friske fjelluften, kommer vi fram til bestemmelsesstedet. Herfra har vi en praktfull utsikt over terrassene. Ettersom Batad ligger ved en fjellskråning som buer innover, har terrasseanlegget form som et kjempestort amfiteater. Terrassene danner et interessant mønster av linjer der de ligger i forskutte plan, og anlegget ligner en trapp til himmelen. Da vi nærmer oss landsbyen, ser vi de tradisjonelle ifugao-husene, som ligner kjempestore paddehatter som er dekket med gress.

Folk er vennlige og hilser når vi går forbi dem der de arbeider på terrassene. Det vil kanskje gjøre inntrykk på deg å se hvor lett de beveger seg på kanten av steinmuren mellom terrassene som de benytter som sti når de skal fra et sted til et annet. Andre tar seg fram fra plan til plan like sikkert som fjellgeiter, og de bruker strategisk plasserte steinblokker som trapp. Ved nærmere øyesyn kan vi konstatere at de går barføtt. Og i hele fjellsiden bak dem ser vi dette vakre terrasseanlegget — et sjeldent eksempel på et byggverk som er tilpasset omgivelsene og gir dem en ekstra dimensjon.

Lyder dette interessant? Hvis du skal til Filippinene, så gå for all del ikke glipp av muligheten til å se trappen til himmelen, et underverk som fortsatt tjener et nyttig formål, og som du sent vil glemme.

[Ramme på side 18]

Bevaring av terrassene

Det vakre terrasselandskapets fortsatte eksistens er truet. Mange i den yngre generasjon har ikke lyst til å drive med risdyrking og ser seg om etter annet arbeid. Dette kan føre til at det blir for få erfarne jordbrukere som kan vedlikeholde terrassene.

Aurora Ammayao, som er fra Ifugao og arbeider ved Det internasjonale risforskningsinstitutt, fortalte Våkn opp! om en annen fare: «Jorden på terrassene må alltid holdes våt, men nå er det vannmangel på grunn av avskoging.» Hvis vannskillet tørker inn, betyr det slutten for risdyrkingen på terrassene.

Fra tid til annen inntreffer det dessuten naturkatastrofer. I 1990 medførte et jordskjelv at atskillige seksjoner av terrasser ble ødelagt da hele fjellsider raste sammen.

Det blir imidlertid truffet tiltak for å verne terrassene. I 1996 nedsatte myndighetene en komité, Ifugao terrassekomité, som har fått ansvar for bevaringen av terrasselandskapet, vanningssystemet og egnens kultur og for gjenoppbyggingen av ødelagte områder.

Ettersom terrasselandskapet nå er med på UNESCOs liste over verdens fremste kulturminnesmerker, er filippinske myndigheter i større grad forpliktet til å ta vare på det. Og ifølge Jean Tuason, en av direktørene ved UNESCOs kontor i Manila, «kan UNESCO også yte teknisk og økonomisk bistand til vern av risterrassene».

[Kart på side 16]

(Se den trykte publikasjonen)

Cordillera Central

[Helsides bilde på side 17]