DET assyriske verdensrikes historie er preget av militære erobringer, ofte forbundet med en sadistisk behandling av krigsfanger. Noe av det som øvde sterkest innflytelse i assyrernes liv, var religionen, og krigføring ble betraktet som et viktig trekk ved religionsutøvelsen. Historikeren W.B. Wright forteller: «Nasjonen var først og fremst opptatt av krigføring, og prestene var utrettelige krigshissere. Disse fikk for en stor del sitt underhold av krigsbyttet fra erobringene, som de alltid mottok en viss prosentdel av før de andre fikk sin del, for dette røverfolket var ytterst religiøst.» – Ancient Cities, 1886, s. 25.

Både Bibelen og den verdslige historie forteller om hyppig kontakt mellom Israel og Assyria. Etter hvert ble Israel tvunget til å betale tributt til assyrerkongen, og i 740 f.v.t. ble Samaria, hovedstaden i det nordlige riket, inntatt, og tusener ble ført i landflyktighet. Den kjensgjerning at Jehova tillot dette, viser hvor dypt det frafalne Israel hadde sunket. Men da Sankerib prøvde å føye Jerusalem til listen over sine erobringer, drepte en av Jehovas engler 185 000 mann i assyrernes hær på én natt. (Jes 36: 1 til 37: 38) Med tiden ble Assyria til en øde ruin, slik Jehovas profeter hadde forutsagt. Det neste verdensriket ble Babylon. – Jes 23: 13; Sef 2: 13.