Astronomiens mestere i middelalderen

OPP gjennom historien har menneskene alltid vært fascinert av solen, månen og stjernene. Ved å studere disse himmellegemenes posisjoner og bevegelser har de kunnet holde rede på dager, måneder og år.

Araberne var ett av mange folkeslag som studerte nattehimmelen. Vitenskapens gullalder i Midtøsten begynte på 800-tallet evt., og datidens arabisktalende astronomer i det området ble regnet som astronomiens mestere. De spilte en avgjørende rolle i utviklingen av denne spennende vitenskapen. La oss se hvordan.

Pionerer innen astronomi

I løpet av 600- og 700-tallet evt. spredte islam seg vestover fra Arabia tvers over Nord-Afrika og inn i Spania og så langt østover som til Afghanistan. Vitenskapsmenn i dette enorme området bygde videre på de forskningsresultatene som var en arv etter perserne og grekerne, som igjen var sterkt påvirket av babylonerne og egypterne.

Så, i løpet av 800-tallet, ble viktige vitenskapelige tekster, deriblant verkene til den greske astronomen Ptolemaios, oversatt til  arabisk. * Abbasidenes dynasti, som hersket over et område som strakte seg fra Afghanistan til Atlanterhavet, skaffet seg sanskrittekster fra India som inneholdt et vell av informasjon om matematikk, astronomi og andre vitenskaper.

Islam satte kunnskap om astronomi høyt. Hvorfor? Det hadde blant annet med muslimenes gudsdyrkelse å gjøre. De tror at de må vende seg mot Mekka når de ber, og astronomene kunne angi den nøyaktige retningen fra et hvilket som helst sted. På 1200-tallet hadde noen moskeer til og med begynt å ansette en profesjonell astronom, eller muwaqqit, som hjalp de troende til å be på det som de mente var den rette måten. Ved hjelp av sine data kunne astronomene også fastslå tidspunktene for religiøse begivenheter, for eksempel for fastemåneden ramadan. Dessuten kunne de hjelpe pilegrimer som skulle til Mekka, til å finne ut hvor lang reisen var, og til å velge den beste reiseruten.

Offentlig støtte

I Bagdad var astronomistudiet på begynnelsen av 800-tallet blitt en del av enhver students utdannelse. Kalifen al-Ma’mun opprettet først et observatorium der og siden et i nærheten av Damaskus. Hans stab av geografer og matematikere analyserte, sammenlignet og samordnet astronomiske overleveringer fra perserne, inderne og grekerne. Det ble også bygd observatorier i en rekke andre byer i Midtøsten. *

De fagfolkene som arbeidet ved disse observatoriene, oppnådde resultater som var bemerkelsesverdige for den tiden. Så tidlig som i 1031 nevnte for eksempel Abu Rayhan al-Biruni muligheten for at planetene går i elliptiske baner rundt jorden og ikke i sirkelbaner.

Måling av jordens størrelse

Det at islam fikk større utbredelse, stimulerte interessen for karttegning og navigering. Kartografer og geografer bestrebet seg på å gjøre nøyaktige målinger, og det lyktes de ofte med. Kalifen al-Ma’mun sendte to grupper av landmålere ut i Den syriske ørken for å foreta nøyaktige målinger og fastslå breddegrader til det verdenskartet han holdt på med å lage. Utstyrt med astrolabier, målestokker og snorer gikk gruppene i hver sin retning helt til de observerte at Polarstjernens høyde forandret seg én grad. De gikk ut fra at den strekningen de hadde tilbakelagt, tilsvarte én breddegrad, eller 1/360 av jordens omkrets. De regnet ut at jordens omkrets over polene var 37 369 kilometer – et tall som ligger nokså nær opp til det korrekte tallet, 40 008 kilometer!

Observatoriene i Midtøsten hadde en imponerende rekke avanserte instrumenter, for eksempel astrolabier, kvadranter, sekstanter og solur, som ble brukt til å studere og følge himmellegemenes bevegelser. Noen av disse  instrumentene var enormt store. De som laget dem, tenkte at jo større de var, jo mer nøyaktige måtte de være.

Arven etter middelalderens astronomer

Det astronomiens mestere i middelalderen utrettet, var imponerende. De katalogiserte og illustrerte stjernebildene, navngav stjernene, laget mer nøyaktige kalendere og utarbeidet stadig bedre tabeller over himmellegemenes bevegelser. De kunne til enhver tid, dag og natt, angi nøyaktige posisjoner for solen, månen og fem synlige planeter – en uvurderlig hjelp ved navigering. De kunne også angi tiden og opprettholde et system for tidsregning ved å observere himmellegemenes posisjoner.

De teoriene arabisktalende astronomer kom fram til for å forklare planetenes bevegelser, var nær ved å oppklare de uoverensstemmelsene de hadde funnet i Ptolemaios’ modell av universet. Det de ikke hadde forstått, var at planetene går i bane rundt solen, ikke rundt jorden. Likevel kartla de stjernenes bevegelser med en enestående nøyaktighet, og det de fant ut, har vist seg å være av uvurderlig betydning for etterfølgende generasjoner av astronomer verden over.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 17]

Astronomer holdt rede på planetenes bevegelser i stadig flere almanakker som ble utarbeidet i hele den islamske verden

 [Ramme/bilder på side 19]

EN «LOMME-PC» FRA MIDDELALDEREN

Astrolabiet, forløperen for sekstanten, er blitt kalt «det viktigste astronomiske instrumentet før teleskopet». Middelalderens vitenskapsmenn i Midtøsten brukte dette instrumentet for å løse problemer i tilknytning til beregning av tiden og av himmellegemenes posisjoner.

Astrolabiet framstilte en elegant modell av himmelen som var projisert inn i en polert metallplate. Gradene, og noen ganger døgnets timer, var inngravert på en ramme rundt kanten av en bunnplate som metallplaten var lagt oppi. Når man holdt instrumentet høyt på en armlengdes avstand, kunne man ved hjelp av en bevegelig viser (alidaden) foreta observasjoner for å bestemme en gitt stjernes høyde over horisonten. Resultatene ble så avlest på skalamarkeringer, som lignet skalaene på en regnestav.

Astrolabiet hadde mange bruksmuligheter. Ved hjelp av det kunne man identifisere stjerner, forutsi soloppgang og solnedgang på en bestemt dag, angi retningen mot Mekka, foreta landmålinger, beregne himmellegemers høyde og navigere. Ja, dette var datidens «lomme-pc».

[Bilder]

Et astrolabium fra 1200-tallet

En astrolabkvadrant fra 1300-tallet

[Rettigheter]

Astrolabium: Erich Lessing/Art Resource, NY; astrolabkvadrant: © New York Public Library/Photo Researchers, Inc.

[Bilde på side 16]

En illustrasjon fra 1500-tallet. Ottomanske astronomer gjør bruk av metoder som arabiske lærde hadde kommet fram til

[Bilde på side 18]

Stjerneglobus, 1285 evt.

[Bilde på side 18]

Sider fra et arabisk håndskrift som viser stjernebilder, utarbeidet av astronomen Abd al-Rahman al-Sufi cirka 965 evt.

[Bilderettigheter på side 17]

Sidene 16 og 17: Art Resource, NY

[Bilderettigheter på side 18]

Håndskrift: By permission of the British Library; globus: © The Bridgeman Art Library