Der jeg første gang hørte navnet Jehova

Fortalt av Pavol Kovár

Vi rakk så vidt å søke ly i det provisoriske tilfluktsrommet under det kraftige bombeangrepet. Etter hvert som bombingen tiltok og rommet begynte å riste, bad en av de andre fangene høyt: «Å, Jehova, redd oss! For ditt hellige navns skyld, vær så snill og redd oss!»

DETTE hendte 8. januar 1945, mens jeg var krigsfange i den østerrikske byen Linz. Vi var omkring 250 i det tilfluktsrommet, og alle overlevde angrepet. Da vi kom ut, så vi ødeleggelse og ruiner overalt. Den inderlige bønnen jeg hadde hørt, gjorde dypt inntrykk på meg, selv om jeg aldri fikk vite hvem som bad den. Før jeg forteller hvordan jeg omsider lærte hvem Jehova er, vil jeg gjerne fortelle litt om bakgrunnen min.

Jeg ble født 28. september 1921 i nærheten av landsbyen Krajné, vest i Slovakia, som den gang var en del av Tsjekkoslovakia. Foreldrene mine var protestanter, og de tok religionen sin alvorlig. Far leste høyt fra familiebibelen hver søndag morgen, og mor og vi fire barna lyttet oppmerksomt. Men jeg kan ikke huske at min far noen gang brukte navnet Jehova. Vi levde et enkelt liv, som de fleste andre i området, men vi var fornøyd med det lille vi hadde.

Da den annen verdenskrig brøt ut i 1939, var folk redde. Mange hadde ennå i friskt minne de lidelsene som den første verdenskrig hadde ført med seg omkring 20 år tidligere. I 1942 ble jeg innkalt til tjeneste i den slovakiske hæren. Selv om Slovakia offisielt tok parti for Tyskland, ble det i august 1944 gjort forsøk på å gjenopprette demokratiet. Da det mislyktes, var jeg blant de mange tusen slovakiske soldatene som ble tatt til fange og overført til områder som ble kontrollert av tyskerne. Jeg havnet i Gusen, i nærheten av Linz, en av den beryktede konsentrasjonsleiren Mauthausens underleirer.

Krigsfange

Vi ble satt til å arbeide på en flyfabrikk ikke langt fra landsbyen  Sankt Georgen an der Gusen. Der jobbet jeg på sagbruket. Vi hadde ikke så mye å spise, og i januar 1945 ble rasjonene ytterligere redusert, siden de nazistiske hærene tapte på alle fronter. Det eneste varme måltidet vi fikk, var litt suppe. Hver morgen kom det arbeidere fra hovedleiren Mauthausen til vår leir. Vaktene slo ofte i hjel de fangene som var for svake til å arbeide. Senere kastet noen av de andre fangene likene opp i en vogn og fraktet dem til krematoriet.

Til tross for denne elendigheten hadde vi håp om at krigen snart skulle være over. Den 5. mai 1945, fire måneder etter det bombeangrepet som jeg fortalte om innledningsvis, var det fullt kaos i leiren da jeg våknet. Jeg løp ut for å se hva som foregikk. Vaktene var borte, geværene lå i en haug, og portene stod på vidt gap. Vi kunne se naboleiren på den andre siden av en eng. Frie fanger kom løpende ut derfra som bier som flyr ut fra en brennende bikube. I kjølvannet av denne utfrielsen fulgte en grusom hevnaksjon. Den nedslaktingen som fant sted, har brent seg fast i hukommelsen min.

Mange fanger tok hevn ved å slå i hjel kapoene, innsatte som hadde samarbeidet med fangevokterne. Kapoene hadde ofte vært enda mer ondskapsfulle enn de nazistiske vaktene. Jeg så en fange slå en kapo til døde mens han skrek: «Han drepte faren min. Vi hadde overlevd her sammen, og for bare to dager siden drepte han ham!» Ved kveldstid var engen fylt av likene av kapoer og andre innsatte — i hundretall. Senere, før vi forlot leiren, gikk vi rundt og så på de stedene hvor de hadde henrettet folk, spesielt gasskamrene, og på ovnene.

Jeg lærer om den sanne Gud

Jeg kom hjem i slutten av mai 1945. I mellomtiden hadde foreldrene mine ikke bare lært Guds navn å kjenne, det navnet som jeg hadde hørt i bunkeren, men de var også blitt Jehovas vitner. Kort tid etter at jeg var kommet tilbake, møtte jeg Oľga, en åndeligsinnet ung kvinne, og vi giftet oss året etter. Hennes kjærlighet til bibelske sannheter oppmuntret meg til å fortsette å lære om Jehova. Under et av våre siste stevner før det nye kommunistregimet forbød forkynnelsesarbeidet vårt i 1949, ble Oľga og jeg og omkring 50 andre døpt i elven Váh i Piešťany. Med tiden fikk vi to døtre, Oľga og Vlasta.

Ján Sebín, et vitne som hadde vært med på å reorganisere forkynnelsesarbeidet etter den annen verdenskrig, var ofte hjemme hos oss, og han var min nære samarbeidspartner i forkynnelsen. Til tross for at vi møtte økende motstand fra kommunistene, fortsatte vi å forkynne. På en forsiktig og taktfull måte snakket vi med folk om Bibelens sannheter, og snart ledet vi mange bibelstudier. Da Ján flyttet til et annet område, fortsatte min kone og jeg å lede disse studiene. På stevner i den senere tid har vi ofte møtt disse som vi studerte med, sammen med barna og barnebarna deres. Det har virkelig vært en stor glede!

Spesiell tjeneste

I 1953 var mange av de vitnene som tok ledelsen i forkynnelsesarbeidet, blitt fengslet. Så jeg ble spurt om jeg kunne hjelpe til i et område som lå omkring 150 kilometer fra der vi bodde. Annenhver uke, etter at jeg var ferdig på jobb lørdag ettermiddag, tok jeg toget fra  byen Nové Mesto nad Váhom til Martin, som ligger i den nordlige delen av det sentrale Slovakia. Der underviste jeg ut fra Bibelen til sent på kvelden og hele søndagen. Søndag kveld tok jeg toget tilbake til Nové Mesto. Jeg kom vanligvis fram ved midnatt og overnattet hos et eldre ektepar som alltid tok gjestfritt imot meg. Derfra drog jeg rett på jobb og kom hjem til familien min i Krajné på mandag kveld. De helgene jeg var hjemmefra, tok Oľga hånd om døtrene våre.

Så, i 1956, ble jeg spurt om jeg ville tjene som kretstilsynsmann, en oppgave som innebar å besøke menigheter i nærheten for å styrke dem åndelig sett. Siden mange av dem som hadde tjent som kretstilsynsmenn, satt i fengsel, så jeg at det var behov for at jeg takket ja til denne oppgaven. Min kone og jeg var sikre på at Jehova ville støtte familien vår.

Ifølge kommunistenes lover skulle alle være i arbeid. Myndighetene betraktet dem som ikke hadde jobb, som parasitter og sendte dem i fengsel. Jeg fortsatte derfor å jobbe. To helger i måneden brukte jeg sammen med familien, slik at vi kunne gjøre åndelige ting og utføre andre gjøremål sammen; men de to andre helgene besøkte jeg en av de seks menighetene i kretsen som lå i nærheten.

Litteratur under forbudet

Kretstilsynsmennene hadde ansvaret for at hver menighet i kretsen fikk bibelsk litteratur. I begynnelsen ble bladene hovedsakelig kopiert for hånd eller skrevet av på skrivemaskin. Senere klarte vi å få tak i negativer av Vakttårnet og sende dem til menighetene. Bladene ble så kopiert over på fotopapir. Hvis noen kjøpte store partier med slikt papir, kunne det føre til at folk ble mistenksomme, så de som stod for innkjøpene, måtte derfor være modige og forsiktige.

Štefan Hučko utviklet en sann lidenskap for dette innkjøpsarbeidet, og han var veldig dyktig. Her er en historie som bekrefter det: En dag reiste Štefan til en fotobutikk hvor han hadde vært før, for å kjøpe fotopapir. Dette var i en by langt fra der han bodde. Men siden de var tom for papir, snudde han seg for å gå. Akkurat da fikk han øye på den vennlige ekspeditrisen som hadde lovt å bestille papir til ham. Idet Štefan skulle til å gå bort til henne, så han at en politimann kom inn i butikken. I samme øyeblikk oppdaget ekspeditrisen Štefan og ropte glad: «Hei! I dag er du heldig. Vi har fått den forsendelsen med fotopapir som du trengte.»

Štefan tenkte raskt og svarte: «Jeg beklager, frue, men jeg tror du forveksler meg med en annen. Jeg skal bare ha en negativ film.»

Etter at Štefan hadde gått tilbake til bilen, kunne han ikke få seg til å dra uten den verdifulle forsendelsen med fotopapir som han hadde kommet for å hente. Så etter at han hadde tatt av seg frakken og luen og gjort det han kunne for å forandre utseende, gikk han inn i butikken igjen og gikk rett bort til ekspeditrisen. «Jeg var her for en uke siden,» forklarte han, «og du lovte å bestille noe fotopapir for meg. Har det kommet?»

«Ja, det har det,» svarte hun. «Men vet du, bare for noen få minutter siden var det en mann her som var helt lik deg. Det er helt utrolig — dere kunne vært tvillinger!» Štefan tok raskt imot papiret og drog av gårde, og han takket Jehova for at han hadde skaffet det til veie.

I 1980-årene begynte vi å bruke stensilmaskiner og små offsetpresser for å framstille bibelsk litteratur i kjellere og andre steder som var vanskelige å oppdage. Etter hvert ble opplaget av bladene — så vel som opplaget av bøkene og heftene — så stort at det nærmet seg og til og med oversteg tallet på forkynnere.

 Stadige forhør

En dag på 60-tallet fikk jeg beskjed om å komme til militæravdelingen i det firmaet jeg arbeidet i. Tre sivilkledde menn forhørte meg. De spurte: «Hvor lenge har du kommet sammen med Jehovas vitner? Og hvilke personer er det du kommer sammen med?» Da jeg ikke ville gi fra meg konkrete opplysninger, sa de at de skulle kontakte meg senere. Det var mitt første møte med sikkerhetspolitiet, det hemmelige politi.

Ikke lenge etter ble jeg tatt med fra arbeidsplassen til politistasjonen. Et blankt ark ble lagt foran meg, og jeg ble bedt om å skrive ned navnene på andre Jehovas vitner. Da mannen kom tilbake etter en times tid, var papiret fortsatt blankt, og jeg forklarte at jeg ikke kunne oppgi noen navn. Den neste uken skjedde akkurat det samme. Men den gangen ble jeg banket opp, og på vei ut sparket de meg hele veien bortover korridoren.

Etter det fikk jeg være i fred i ett år. Så sendte politiet en mann for å besøke meg. Han hadde vært fange i den konsentrasjonsleiren som jeg også hadde sittet i. Han sa til meg: «Vi må forandre framgangsmåten vår overfor dere. Når vi setter ett av Jehovas vitner i fengsel, er det fem som kommer ut.» Det myndighetene ønsket, var at de i hvert fall skulle få en viss grad av kontroll over arbeidet vårt. Men jeg var fast besluttet på å ikke gi fra meg noen opplysninger som ville hjelpe dem til det.

I mange år var jeg en av dem som med jevne mellomrom ble forhørt av det hemmelige politi. Noen ganger behandlet de oss som venner, men andre ganger sendte de en av oss i fengsel. Jeg ble heldigvis aldri satt i fengsel, men de uønskede møtene med politiet varte helt til 1989, det året kommunismen falt i Tsjekkoslovakia.

Noen uker etter kommunismens fall kom et høytstående medlem av sikkerhetspolitiet fra Bratislava på besøk. Han unnskyldte seg: «Hadde det vært opp til meg, hadde vi aldri plaget dere.» Så drog han fram to poser med hermetisert frukt fra bilen sin og gav det til meg i gave.

Jehova, et sterkt tårn

Til tross for at jeg i de første 40 årene som et vitne for Jehova levde i et land der arbeidet vårt var forbudt, har jeg hatt et lykkelig og rikt liv. Det jeg og mine trosfeller opplevde i løpet av disse årene, knyttet oss enda tettere sammen. Vi satte virkelig stor pris på at vi hadde hverandre, og at vi kunne stole på hverandre.

I mars 2003 opplevde jeg den store smerte det var å miste min kjære kone, Oľga. Hun var en trofast medarbeider gjennom hele vårt ekteskap. I alle disse årene var vi travelt opptatt i den kristne tjeneste sammen. Nå tjener jeg som en kristen eldste i menigheten vår, og jeg fortsetter å lete etter mennesker som jeg kan dele Bibelens sannhet med. Navnet Jehova, som jeg for første gang hørte i en bunker under den annen verdenskrig, har forblitt et sterkt tårn for meg. * — Ordspråkene 18: 10.

[Fotnote]

[Bilde på side 12]

I 1942, da jeg var i den slovakiske hæren

[Bilde på side 12]

Senere var jeg fange i Gusen (i bakgrunnen)

[Rettigheter]

© ČTK

[Bilde på side 12]

Far leste i Bibelen for oss hver søndag morgen

[Bilde på side 13]

Da vi giftet oss i 1946

[Bilde på side 15]

Sammen med Oľga kort tid før hun døde