Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Asiatiske nomader som skapte et verdensrike

Asiatiske nomader som skapte et verdensrike

Asiatiske nomader som skapte et verdensrike

Frykt og forvirring bredte seg i Russland. Som gresshoppesvermer kom horder av ridende krigere feiende østfra over steppene og meiet ned, plyndret og knuste enhver hær som gjorde motstand mot dem. Den eneste delen av Russland som ble spart, var hovedstaden, Novgorod. Der beskrev en ikke helt orientert historieskriver det som hadde hendt, som en invasjon av «ukjente stammer» med et fremmed språk.

INNTRENGERNE var mongoler, et folk som stammet fra det høytliggende steppelandskapet som nå heter Mongolia, i det sentrale og nordøstlige Asia. Deres lynraske erobringer, som begynte tidlig på 1200-tallet, endret historiens gang for Asia og halve Europa. På bare 25 år undertvang mongolene innbyggerne i flere områder enn romerne hadde erobret på 400 år. I sin glansperiode strakte mongolriket seg fra Korea til Ungarn og fra Sibir til India — det er det verdensrike i historien som har hatt det største sammenhengende landområdet!

De historiske nedtegnelsene om mongolriket, hvis herredømme ble forholdsvis kortvarig, kaster ikke bare lys over Asias og Europas historie, men understreker også mye av det Bibelen lærer om menneskenaturen og om menneskers styre. Det gjelder blant annet disse sannhetene: Menneskers storhet er tom og flyktig. (Salme 62: 9; 144: 4) «Menneske har hersket over menneske til skade for ham.» (Forkynneren 8: 9) Og som det blir billedlig framstilt i Bibelen, har mektige politiske riker oppført seg som villdyr ved aggressivt å søke å oppnå herredømme over andre nasjoner. *

Hvem var mongolene?

Mongolene var nomadestammer og dyktige ryttere som livnærte seg av gjeting, handel og jakt. Mens det hos de fleste andre folkeslag var bare en liten prosentdel som ble opplært og utstyrt med tanke på krigføring, var det helt annerledes hos mongolene. Praktisk talt enhver mongol av hankjønn som hadde en hest og en bue, var en tøff og blodtørstig kriger. Og hver stamme var urokkelig i sin lojalitet overfor sin høvding, som ble kalt en khan.

Etter 20 års kamp samlet én khan, Temüdsjin (ca. 1162—1227), omtrent 27 mongolske stammer under sin ledelse. Senere kjempet tatarene side om side med mongolene. Og da den mongolske krigsmakt rykket vestover, kalte skrekkslagne europeere inntrengerne for tartarer. * I 1206, da Temüdsjin var i begynnelsen av 40-årene, ble han utropt til storfyrste og kalt Dsjengis-khan, som kan bety «sterk hersker» eller «universell hersker». Han ble også kalt storkhanen.

Dsjengis-khans horder av ridende bueskyttere foretok raske og voldsomme angrep, ofte på mange fronter samtidig og i et område som strakte seg over tusener av kilometer. Som militærstrateg «var han Aleksander den stores og Napoleon Is likemann,» sier et oppslagsverk (Encarta Encyclopedia). Den persiske historieskriveren Djuvaini, som levde omtrent samtidig med Dsjengis-khan, beskrev ham som «svært energisk, skarpsindig, begavet og innsiktsfull». Han karakteriserte ham også som «en slakter».

Mye mer enn Mongolia

Nord-Kina var blitt inntatt av mandsjurierne, som kalte dynastiet sitt Jin, eller «det gylne dynasti». For å nå dit drog mongolene tvers gjennom den ugjestmilde ørkenen Gobi, som ikke utgjorde noen stor hindring for nomader som om nødvendig kunne overleve på hoppemelk og hesteblod. Selv om Dsjengis-khan utvidet grensene for sitt rike, slik at det kom til å strekke seg inn i Kina og Mandsjuria, varte kampene der så lenge som cirka 20 år. Blant kineserne rekrutterte han vitenskapsmenn, håndverkere og handelsmenn foruten ingeniører som kunne bygge beleiringsmaskiner, katapulter og brannbomber.

Etter å ha sikret seg kontroll over handelsrutene via Silkeveien mot landområder lenger vest søkte Dsjengis-khan handelssamkvem med den tyrkiske sjah Muhammad, herskeren i et naborike. Sjahens rike var kolossalt stort og omfattet de områdene som nå utgjør Afghanistan, Tadsjikistan, Turkmenistan, Usbekistan og mesteparten av Iran.

I 1218 kom noen mongolske utsendinger, som angivelig var interessert i handel, til en av grensene for sjahens rike. Guvernøren på stedet henrettet dem, og de hendelsene som så fulgte, utløste den første mongolske invasjonen i et muslimsk land. De tre neste årene var det slik at mongolene, som angivelig var mer tallrike enn maur, systematisk herjet og brente byer og slaktet ned en mengde av sjah Muhammads folk med unntak av dem som hadde ferdigheter som mongolene var interessert i.

En mongolsk styrke på anslagsvis 20 000 mann red deretter gjennom Aserbajdsjan og Georgia til steppene nord for Kaukasia, der de beseiret alle hærer de møtte, deriblant en russisk styrke på 80 000 mann. I et ritt på omkring 13 000 kilometer red mongolene rundt Kaspihavet, og noen anser dette som en av historiens største bragder når det gjelder kavalerikrig. Deres mange seirer skapte presedens for invasjonen i Øst-Europa, som ble iverksatt av senere mongolske herskere.

Dsjengis-khans etterfølger

Ögödei, den tredje av de fire sønnene Dsjengis-khan hadde med sin førstehustru, ble den neste storkhanen. Ögödei hevdet herredømmet over de erobrede områdene, mottok tributt fra vasallfyrster og fullførte erobringen av Jin-dynastiets territorium i Nord-Kina.

For å bevare verdensriket og for å kunne opprettholde den overdådige livsstilen som mongolene var blitt vant til, besluttet Ögödei etter hvert å gå til krig igjen, men nå mot land der de ennå ikke hadde herjet. Han satte i gang en angrepskrig på to fronter — mot europeiske land i vest og mot Song-dynastiet i Sør-Kina. Men bare felttoget i Europa ble en suksess. Til tross for enkelte seirer klarte ikke mongolene å erobre hele Song-dynastiets territorium.

Felttoget i vest

I 1236 red anslagsvis 150 000 krigere vestover mot Europa. Først siktet de seg inn mot områdene langs elven Volga; deretter angrep de russiske bystater og la Kiev i aske. Mongolene lovte å spare byene hvis innbyggerne gav dem en tiendedel av alt. Men russerne foretrakk å kjempe. Ved bruk av katapulter bombarderte mongolene fienden med steiner, salpeter og brennende nafta. Når de hadde brutt igjennom bymurene, strømmet de inn i byen og satte i gang et blodbad så stort at en historiker har beskrevet det slik: «Ikke et øye forble åpent for å gråte over de døde.»

Mongolske styrker herjet Polen og Ungarn og nærmet seg grensen til det som nå er Tyskland. Vest-Europa forberedte seg på å bli angrepet, men angrepet kom aldri. I desember 1241 døde Ögödei-khan, etter alt å dømme i en fyllekule. Det fikk de mongolske hærførerne til å skynde seg hjem til hovedstaden, Karakorum, 6000 kilometer borte, for å velge en ny hersker.

Det ble Ögödeis sønn Güjük som ble hans etterfølger. En av dem som var vitne til Güjüks tronbestigelse, var en italiensk munk som hadde foretatt den 15 måneder lange reisen gjennom mongolsk-kontrollerte territorier for å overbringe et brev fra pave Innocens IV. Paven ønsket å bli forsikret om at khanen ikke ville gjøre nye invasjoner i Europa, og han oppfordret mongolene til å gå over til kristendommen. Güjük gav ingen løfter. I stedet gav han paven beskjed om å komme med en delegasjon av fyrster for å hylle khanen!

Ny angrepskrig på to fronter

Den neste storkhanen var Möngke, som kom på tronen i 1251. Han og hans bror Khubilai (Kublai), iverksatte angrep på Song-dynastiet i Sør-Kina. Samtidig rykket en annen mongolsk hærstyrke vestover, la Bagdad i ruiner og tvang Damaskus til å overgi seg. De såkalte kristne som hadde ført korstog mot muslimene, frydet seg, og «kristne» som bodde i Bagdad, plyndret og drepte sine muslimske naboer.

I det avgjørende øyeblikket — da mongolene øyensynlig var klar til å knuse den muslimske verden — gjentok historien seg. Det kom bud om at Möngke var død. Enda en gang vendte inntrengerne hjem, og denne gangen lot de bare 10 000 mann bli igjen for å holde vakt ved grensen. Kort tid senere ble denne utilstrekkelige styrken slått fullstendig av en hær fra Egypt.

Angrepskrigen mot det velstående Song-dynastiet i Sør-Kina ble vunnet. Khubilai-khan lot seg utrope til keiser og grunnla et nytt kinesisk dynasti, som han kalte Yuan. Stedet der hans nye hovedstad lå, heter nå Beijing. Etter at Khubilai i 1270-årene hadde beseiret dem som fortsatt støttet Song-dynastiet, hersket han over et Kina som for første gang siden Tang-dynastiets fall i 907 var forent.

Oppstykking og fall

Omkring år 1300 begynte det mektige mongolriket å vakle. Årsakene er mange. Maktkamper blant Dsjengis-khans etterkommere førte til at riket ble stykket opp i en rekke khanater. Og mongolene assimilerte seg med noen av de sivilisasjonene de hadde erobret. I Kina bidrog maktkamper til å svekke autoriteten til Khubilais etterkommere. I 1368 gjorde kineserne — som var lei av udugelige ledere, korrupsjon og høye skatter — opprør mot Yuan-dynastiet og tvang sine herskere til å dra tilbake til Mongolia.

Lik en ørkenstorm kom det mongolske kavaleriet feiende og forsvant igjen etter kort tid. Ikke desto mindre satte mongolriket sitt preg på Europas og Asias historie, blant annet ved at Mongolia og Kina ble forent. Og nåtidens mongoler hyller den første storkhanen, Dsjengis-khan, som nasjonens far.

[Fotnoter]

^ avsn. 4 Legg merke til at følgende skriftsteder omtaler politiske riker som dyr: Daniel 7: 6, 12, 17, 23; 8: 20—22; Åpenbaringen 16: 10; 17: 3, 9—12.

^ avsn. 7 Europeerne trodde at tatarene var djevler fra «Tartaros», som mange feilaktig har ment er en underverden eller et helvete. (2. Peter 2: 4) Derfor kalte de inntrengerne tartarer.

[Ramme på side 13]

Fra herjing til handel

Da Yuan-dynastiet, som var grunnlagt av Khubilai-khan (Kublai-khan), stod på høyden av sin makt, støttet det handel og reisevirksomhet, noe som førte til det som er blitt kalt «den største handelsekspansjonen i Eurasias historie». Dette var i levetiden til den store venetianske handels- og oppdagelsesreisende Marco Polo (1254—1324). * Arabiske, persiske, indiske og europeiske handelsmenn, som reiste over land eller med skip, hadde med seg hester, tepper, edelstener og krydder som de byttet bort mot keramiske gjenstander, lakkarbeider og silke.

Med et eksemplar av beretningen om Marco Polos reiser seilte Christofer Columbus i 1492 vestover fra Europa i håp om å gjenoppta handelsforbindelsen med det mongolske hoff. Han var imidlertid ikke klar over at mongolriket var blitt oppløst over hundre år tidligere. Dets fall hadde ført til at kommunikasjonen var brutt sammen, og muslimene blokkerte landeveiene fra Europa til Østen.

[Fotnote]

^ avsn. 33 Våkn opp! for 8. juni 2004 inneholdt en artikkel om Marco Polos reise til Kina.

[Ramme/bilde på side 14]

Kjent for sin religiøse toleranse

Mongolene i gammel tid var animister, men de var tolerante overfor andres trosoppfatninger. En bok om mongolene (The Devil’s Horsemen) forteller at da folk fra Vesten kom til hovedstaden deres, Karakorum, ble de forbauset over å se at den ikke bare var rik, men at den også hadde religionsfrihet — kirker, moskeer og templer lå side om side.

Det som gikk for å være kristendom, kom til mongolene gjennom nestorianerne, som hadde brutt med den bysantinske kirke, Østkirken. Nestorianerne omvendte mange blant de tyrkiske stammene i Asia, som mongolene støtte på. Noen kvinner som var blitt omvendt, giftet seg til og med inn i den mongolske fyrstefamilien.

Nåtidens mongoler har mange ulike trosoppfatninger. Omtrent 30 prosent er animister, 23 prosent bekjenner seg til lamaisme (tibetansk buddhisme) og 5 prosent til islam, mens de fleste av de øvrige betrakter seg som ikke-religiøse.

[Kart på side 15]

(Se den trykte publikasjonen)

Område under mongolsk innflytelse

UNGARN

RUSSLAND

Kiev

Volga

SIBIR

Kaspihavet

Damaskus

IRAN

Bagdad

USBEKISTAN

MONGOLIA

Karakorum

Gobi

KOREA

KINA

Beijing

INDIA

Novgorod

[Bilde på side 15]

Hesteflokk i Mongolia

[Bilde på side 15]

Dsjengis-khan

[Bilderettigheter på side 12]

Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz/Art Resource, NY

[Bilderettigheter på side 15]

Landskapsbilde: © Bruno Morandi/age fotostock; Dsjengis-khan: © The Stapleton Collection/The Bridgeman Art Library