Roten til fordommer

FORDOMMER kan skyldes mange ting. To veldokumenterte faktorer er likevel (1) ønsket om å finne en syndebukk og (2) uvilje som skyldes urettferdighet som har funnet sted i fortiden.

Som det ble vist i den forrige artikkelen, er det gjerne slik at når det skjer en katastrofe, søker folk etter noen å skylde på. Når framstående personer gjentar en beskyldning mot en minoritetsgruppe ofte nok, blir den godtatt, og fordommer har sett dagens lys. Et vanlig eksempel på dette er det at fremmedarbeidere stadig får skylden for arbeidsledigheten når det er økonomiske nedgangstider i den vestlige del av verden — selv om de ofte tar jobber som folk flest ikke vil ha.

Men ikke alle fordommer stammer fra jakten på en syndebukk. De kan også ha historiske årsaker. «Det er ikke å ta for hardt i å si at slavehandelen utgjorde den tankemessige overbygningen for rasisme og kulturell forakt for de svarte,» heter det i UNESCOs rapport Against Racism. Slavehandlerne forsøkte å rettferdiggjøre sin skjendige menneskehandel ved å hevde at afrikanere var underlegne. Denne grunnløse fordommen, som senere kom til å omfatte folk i andre kolonier, lever videre den dag i dag.

Over hele verden finnes det lignende historier om undertrykkelse og urettferdighet som er med på å holde fordommer i live. Fiendskapet mellom katolikker og protestanter i Irland går tilbake til 1500-tallet, da engelske herskere forfulgte og landsforviste katolikker. De ugjerningene som ble begått av såkalte kristne under korstogene, vekker fortsatt sterke følelser hos muslimer i Midtøsten. Den fiendtlige holdningen mellom serbere og kroater på Balkanhalvøya ble forverret på grunn av nedslaktingen av sivile under den annen verdenskrig. Som disse eksemplene viser, kan fiendskap mellom to grupper i fortiden forsterke fordommer.

Å nære opp under uvitenhet

Et lite barn har ingen fordommer. Forskere har tvert imot funnet ut at små barn gjerne leker med barn som tilhører en annen etnisk gruppe. Men når barnet er blitt ti—elleve år, kan det være at det avviser folk som tilhører en annen stamme eller etnisk gruppe, eller som har en annen religion. I de grunnleggende årene i livet kan det tilegne seg en mengde oppfatninger som kan komme til å vare livet ut.

Men hvordan lærer man slike ting? Et barn får med seg negative holdninger — enten de uttrykkes i ord eller ikke — først fra foreldrene sine og så fra venner og lærere. Senere kan naboer, aviser, radio og TV komme til å påvirke det ytterligere. Sannsynligvis vet et barn lite eller ingenting om de gruppene det nærer uvilje mot, men som voksen kan han eller hun trekke den slutning at de er mindreverdige og upålitelige. Vedkommende kan til og med komme til å hate dem.

I mange land har det at folk reiser mer, og at det drives en utstrakt handel over landegrensene, ført til økende kontakt mellom ulike kulturer og etniske grupper. På tross av dette vil  vanligvis en som har utviklet sterke fordommer, holde fast ved sine forutinntatte meninger. Han kan holde fast ved stereotype oppfatninger av tusener eller til og med millioner av mennesker og gå ut fra at de alle har visse dårlige egenskaper felles. En hvilken som helst dårlig erfaring vil, selv om den omfatter bare én som tilhører denne gruppen, tjene til å forsterke fordommene hans. Positive opplevelser vil på den annen side vanligvis bare bli oversett som unntak fra regelen.

Å komme fri

Selv om de fleste i utgangspunktet tar avstand fra fordommer, er det få som helt unngår deres grep. Ja, mange som nærer dyptgående fordommer, vil selv hevde at de ikke gjør det. Andre igjen sier at det ikke spiller noen rolle, i hvert fall ikke hvis man holder fordommene sine for seg selv. Men det betyr virkelig noe om man har fordommer, for det sårer folk og splitter dem. Hvis fordommen er uvitenhetens barn, er hatet ofte dens barnebarn. Forfatteren Charles Caleb Colton (1780?—1832) påpekte dette: «Noen mennesker hater vi fordi vi ikke kjenner dem; og vi vil ikke bli kjent med dem, fordi vi hater dem.» Men hvis fordommer er noe som læres, kan de også avlæres. Hvordan?

[Ramme på side 7]

Religionen — fremmer den toleranse eller fordommer?

Gordon W. Allport skriver i sin bok The Nature of Prejudice at «det i hovedsak er slik at de som tilhører et kirkesamfunn, later til å være mer fordomsfulle enn dem som ikke gjør det». Dette er ikke overraskende, for religion har ofte vært årsaken til fordommer snarere enn et botemiddel mot dem. De geistlige hadde for eksempel egget til antisemittisme i århundrer. Ifølge A History of Christianity skal Hitler en gang ha uttalt: «Hva jødene angår, viderefører jeg bare den politikken som den katolske kirke har fulgt i 1500 år.»

Under grusomhetene på Balkanhalvøya lot det ikke til at verken den ortodokse eller den katolske lære var i stand til å frambringe toleranse og respekt for medmennesker som bekjente seg til en annen religion.

Det var på lignende måte i Rwanda, der kirkemedlemmer slaktet ned sine trosfeller. National Catholic Reporter pekte på at striden der medførte «et veritabelt folkemord som til og med katolikker dessverre må ta sin del av skylden for».

Den katolske kirke har selv innrømmet sin intolerante fortid. I år 2000 bad pave Johannes Paul II om tilgivelse for kirkens tidligere feilgrep ved en offentlig messe i Roma. Under seremonien ble «religiøs intoleranse og urettferdig behandling av jøder, kvinner, innfødte, innvandrere og de fattige og de ufødte» spesielt nevnt.

[Bilde på side 6]

Øverst: Flyktningleir, Bosnia-Hercegovina, 20. oktober 1995

To bosnisk-serbiske flyktninger som venter på at borgerkrigen skal ta slutt

[Rettigheter]

Foto: Scott Peterson/Liaison

[Bilde på side 7]

Opplært til å hate

Et barn kan lære negative holdninger fra foreldrene sine, gjennom TV eller på andre måter