Et fascinerende møte med gråhvalen
Et fascinerende møte med gråhvalen
AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I MEXICO
Det inntrykket en får når en nærmer seg en sovende hval, er framfor alt at den er enormt stor. Dens fysiske nærvær er overveldende, betagende. Fra tid til annen kan en høre den puste, og en får kanskje en sprut fra blåsten dens over seg. Det er i et slikt øyeblikk vi mennesker forstår at vi står overfor en livsform som overgår vår fatteevne, vår forstand; et gåtefullt vesen legemliggjort i en fantastisk, svart sylinder. — Jacques-Yves Cousteau, havforsker.
ORDENE ovenfor beskriver godt hvordan vi følte det da den lille motorbåten vår nærmet seg gråhvalene i det krystallklare vannet i Magdalena Bay i Baja California i Mexico. Vi hadde lenge ønsket å se disse majestetiske skapningene, som hvert år vandrer til lagunene i Baja California for å pare seg og føde unger.
Guiden vår stanset motoren og begynte forsiktig å ro nærmere. Det virket som om hvalene ikke brydde seg om at vi nærmet oss. Vi betraktet paringsleken deres, hvordan de rullet seg rundt, blåste og foretok noen plutselige dykk for å vise fram halefinnen. Noen av dem speidet — de stakk hodet opp av vannet og gransket omgivelsene.
Guiden fortalte at det var noen forskrifter som krevde at vi holdt minst 30 meters avstand til hvalene, men at nysgjerrige gråhvalhunner og ungene deres ofte nærmer seg båter og lar folk få ta på dem!
En kamp for tilværelsen
Etter dette møtet fikk vi lyst til å gjøre noen undersøkelser. Vi fikk vite at ivrige hvalfangere nesten utryddet hvalbestanden i det østlige Stillehavet på 1800-tallet. Med tiden avtok etterspørselen etter hvalolje og barder, og bestanden tok seg opp. Tidlig på 1900-tallet, da fartøyer ble «flytende fabrikker» hvor fangstmennene kunne bearbeide hvalskrottene om bord, økte fangsten igjen. Enda en gang var gråhvalen i det østlige Stillehavet i ferd med å bli utryddet.
I 1947 besluttet Den internasjonale hvalfangstkommisjon at gråhvalen skulle totalfredes. I de senere årene har de meksikanske myndighetene opprettet hvalreservater og også et biosfærereservat i Vizcaíno. * Bestanden av gråhvaler er nå på omkring 26 000, så de er ikke lenger en truet art.
En bemerkelsesverdig vandring
Gråhvalen har sitt sommerbeite langt mot nord, i Beringhavet og Tsjuktsjerhavet. Der propper hvalene i seg små krepsdyr og bygger opp et spekklag som de tærer på under den 16 000 kilometer lange ferden sørover til lagunene i Baja California og tilbake igjen. De svømmer med en hastighet av mellom fem og ti kilometer i timen og bruker to—tre måneder på å komme fram. Under vandringen og i de månedene de er i Baja California, mister de mye av kroppsvekten, for de lever nesten utelukkende av fettreservene sine.
De drektige hunnene kommer først fram til lagunene, hvor de føder i det stille vannet. Ungene blir født med halen først og må bringes opp til overflaten så fort som mulig for at de skal begynne å puste. To andre hunner, såkalte tanter, hjelper til under fødselen. Drektighetsperioden er på 12—13 måneder, og hunnene får én unge hvert andre eller hvert tredje år. Forestill deg hvordan det må være å føde en unge som veier 680 kilo, og som er cirka 5 meter lang!
Ungene dier i omkring åtte måneder. Melken har et fettinnhold på 53 prosent — det vil si at den inneholder ti ganger så mye fett som kumelk. Hvalene holder seg i lagunene i to til tre måneder, fra januar til midten av mars. I løpet av denne tiden får ungene et tykt spekklag som de lever av på turen nordover, og som holder dem varme i de kaldere farvannene i Arktis.
Vi syntes det var spennende å få vite alt dette om gråhvalen. Det at vi hadde fått se dem i deres naturlige miljø, ble på den måten en enda mer uforglemmelig opplevelse for oss. Disse skapningene fikk oss til å tenke over ordene i Salme 148: 7: «Lovpris Jehova fra jorden, dere havuhyrer og alle vanndyp.»
[Fotnote]
^ avsn. 9 Den internasjonale hvalfangstkommisjon tillater bare urbefolkningen i Alaska og Sibir å drive husholdningsfangst. Disse tiltakene har slått positivt ut for gråhvalen, som lokalbefolkningen nå betrakter som et gemyttlig dyr på grunn av den oppførselen som guiden vår nevnte.
[Ramme/bilde på side 17]
HVORDAN DEN SPISER
Istedenfor tenner har gråhvalen, som er en bardehval, kremfargede bardeplater (vist på bildet). Disse bardene er fra 5 til 25 centimeter lange og henger ned fra hver side av overkjeven. Bardene består av keratin — det samme stoffet som neglene våre består av. Gråhvalen søker føde på havbunnen — den skraper bunnen og suger opp slam og krepsdyr. Deretter siler den ut vannet gjennom de frynsete kantene på bardene.
[Rettigheter]
Courtesy Gray whales with Winston
[Ramme/bilde på side 18]
HVA SOM KJENNETEGNER GRÅHVALEN
▪ Gråhvalen har hvite flekker på huden — som kommer av rur og parasitter.
▪ Hannene kan bli 14 meter lange — lengre enn en vanlig buss — og hunnene er litt større.
▪ Gråhvalen har to til fem folder under strupen, noe som gjør at halsen kan utvide seg når hvalen tar inn mat.
▪ I gjennomsnitt veier en gråhval 16 tonn, men noen har veid mellom 30 og 40 tonn.
▪ Gråhvalen kommer opp til overflaten hvert tredje til femte minutt for å puste, men den kan holde seg under vann i opptil 15 minutter.
[Rettigheter]
© Richard Herrmann/Seapics.com
[Bilde på sidene 16 og 17]
Hvaler som speider
[Rettigheter]
© Michael S. Nolan/Seapics.com
[Bilderettigheter på side 16]
© Howard Hall/Seapics.com