Den blomstrer til slutt!

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I BOLIVIA

HVA er grunnen til at tilreisende kjører i to—tre timer fra byen La Paz i Andesfjellene, over den golde ødemarken Altiplano til et isolert område som blir kalt Comanche? Hvorfor kommer det botanikere fra alle verdens kanter for å besøke denne høye klippeblokken som virker liten i forhold til det vidstrakte landskapet?

Svaret er: For å se det som er blitt kalt både den aller største av alle urter og den mest bemerkelsesverdige planten i Andesfjellene — Puya raimondii. Hvis du drar dit om våren, kan du være så heldig å få se en høyst usedvanlig blomsterprakt, som det ifølge enkelte tar hundre år å utvikle.

Det er flere hundre kilometer mellom de stedene hvor man finner Puya raimondii; denne sjeldne arten vokser faktisk bare på noen få steder og bare i Andesfjellene. Ettersom den ikke har ved, slik trær og busker har, klassifiserer botanikere den som en urt. Men du har aldri sett en urt av slike dimensjoner! Den store rosetten av smale blad, som er fulle av pigger, er mye høyere enn selv den høyeste mann. Når man kikker inn i den, oppdager man at dette er en dødsfelle for små fugler. I de trange mellomrommene mellom bladene ligger det nesten alltid inntørkede fuglekadavre. Fuglene har satt seg på bladene, kanskje for å slippe unna en hauk, men er så blitt spiddet på de livsfarlige piggene.

Du vil sikkert synes at blomstene er det mest interessante ved denne planten. Blant de mange plantene i denne kolonien vil du vanligvis bare finne én eller to som blomstrer, om du i det hele tatt finner noen.

Å se denne kjempen av en plante i blomst er virkelig en stor opplevelse. Blomsterstanden som rager opp over bladfoten, er den høyeste i botanikkens verden. Dekket av tusenvis av gule blomster strekker den seg ti meter opp i luften — høyere enn en treetasjes bygning! Planten klynger seg til fjellgrunnen og strekker seg mot himmelen i ensom majestet.

 Men Puya raimondii er dessverre truet av utryddelse. Av en eller annen grunn liker folk å sette fyr på den. Enten de gjør det fordi de har moro av å se en svær, flammende fakkel, fordi de vil varme seg når temperaturen synker, eller fordi de frykter at sauene deres skal vikle seg inn i de tornete bladene og dø, vet man ikke sikkert. Til tross for brann, kulde, vinder, stekende sol og knapphet på jord har puyaen holdt stand. Hvordan klarer den det?

Puya raimondii tilhører en stor familie — ananasfamilien — som omfatter 2000 arter og ser ut til å ha spesialisert seg på å overleve der andre planter ikke gjør det. Alle unntatt én av disse artene hører naturlig hjemme i Sør-Amerika. I likhet med puyaen har mange av dem røtter som først og fremst tjener til å holde dem på plass. Bladene har mikroskopiske skjell som gjør at de kan absorbere fuktighet fra luften istedenfor fra bakken. Og når det faller dugg eller regn, drypper vannet inn i reservoarer i planten. Disse forsyner ikke bare planten, men også en stor mengde småkryp med vann. Men av alle de ananasplanter som finnes, er det Puya raimondii som er den største.

Det som er interessant med denne «Andesfjellenes dronning», som den er blitt kalt, er at det går bemerkelsesverdig lang tid før den er fullt utviklet og blomstrer. En kjent botaniker telte bladarrene på en død plante og anslo den til å være 150 år gammel. Andre mener at disse plantene bare lever i 70 år. Lokalbefolkningen kaller dem hundreårsplanter, for de mener at det tar hundre år før de begynner å blomstre. Den første puyaen som noensinne er blitt drevet fram, skal etter sigende ha blomstret i California i 1986, bare 28 år etter at frøet ble sådd. Uansett hvordan det forholder seg med de plantene som vokser høyt oppe i Andesfjellene, tar det veldig lang tid før de blomstrer.

[Bilde på side 22]

Hvordan kan den store «Puya raimondii» vokse i så lite jord?

[Bilde på side 23]

De flere tusen blomstene tiltrekker seg mange fugler

[Bilde på side 23]

En «Puya raimondii» som har overlevd en brann