For meg har det viktigste vært å forbli lojal

FORTALT AV ALEKSEJ DAVIDJUK

I 1947 fant det sted en spesiell hendelse noen kilometer utenfor landsbyen vår, Laskiv, i Ukraina, i nærheten av den polske grensen. Stepan, en eldre venn av meg, var kurer og smuglet bibelsk litteratur fra Polen til Ukraina. En natt fikk en grensevakt øye på ham, satte etter ham og skjøt ham. Tolv år senere fikk Stepans død en dramatisk innvirkning på mitt liv, noe jeg skal forklare senere.

JEG ble født i Laskiv i 1932, og på den tiden var det ti familier i landsbyen vår som var bibelstudenter, som Jehovas vitner var kjent som den gangen. Blant dem var foreldrene mine, som foregikk med et godt eksempel ved å være lojale mot Jehova Gud helt til sin død i midten av 1970-årene. Også for meg har det hele livet vært det viktigste å være lojal mot ham. — Salme 18: 25.

I 1939 brøt den annen verdenskrig ut, og det området i den østlige delen av Polen der vi bodde, ble innlemmet i Sovjetunionen. Vi var under sovjetisk herredømme fram til juni 1941, da tyskerne invaderte og okkuperte området.

Under den annen verdenskrig opplevde jeg vanskeligheter på skolen. Barna måtte lære nasjonalistiske sanger og fikk også en viss militær opplæring. Ja, som en del av undervisningen fikk vi faktisk lære hvordan man kaster granater. Jeg nektet imidlertid både å synge patriotiske sanger og å ta del i noen som helst form for militær opplæring. Det at jeg i ung alder lærte å forsvare min overbevisning, som er basert på Bibelen, hjalp meg til å forbli lojal mot Gud i årene som fulgte.

I det distriktet hvor menigheten vår forkynte, var det så mange mennesker som var interessert i Bibelens sannhet, at to pionerer, som Jehovas vitners heltidsforkynnere blir kalt, ble sendt til vårt område for å hjelpe til med å undervise dem. Den ene pioneren, Ilja, studerte Bibelen også med meg og lærte meg opp i forkynnelsen. Under den tyske okkupasjonen ble Ilja deportert og ble sendt til en  av nazistenes konsentrasjonsleirer, hvor han døde.

Fars kamp for å forbli nøytral

I 1941 forsøkte de sovjetiske myndighetene å få far til å underskrive et dokument hvor han lovte å støtte krigen økonomisk. Han sa til dem at han ikke kunne støtte noen av partene i krigen, og at han som en tjener for den sanne Gud ville forbli nøytral. Far ble stemplet som en fiende og ble dømt til to års fengsel. Men han sonet bare fire dager. Søndagen etter at han kom i fengsel, okkuperte nemlig den tyske hæren det området hvor vi bodde.

Da fengselsbetjentene hørte at tyskerne var i nærheten, åpnet de dørene til fengselet og flyktet. Utenfor ble de fleste av de innsatte skutt av sovjetiske soldater. Far forlot ikke fengselet med en gang, men kom seg senere hjem til noen venner. Derfra fikk han sendt bud til mor om at hun måtte skaffe ham papirene hans, som viste at han hadde vært i fengsel fordi han nektet å støtte sovjeterne i krigen. Da far viste de tyske myndighetene disse papirene, sparte de hans liv.

Tyskerne ville vite navnet på alle dem som hadde samarbeidet med sovjeterne. De øvde press på far for å få ham til å oppgi navn på slike personer, men han nektet å gjøre det. Han redegjorde for sitt nøytrale standpunkt. Hvis han hadde oppgitt navnet på noen, ville vedkommende ha blitt skutt. Ved sitt nøytrale standpunkt reddet far således også livet til andre, som var ham svært takknemlig.

Arbeid under jorden

Sovjeterne kom tilbake til Ukraina i august 1944, og i mai 1945 endte den annen verdenskrig i Europa. Siden gjorde det såkalte jernteppet at vi i Sovjetunionen ble holdt avskåret fra resten av verden. Selv det å holde kontakt med Jehovas vitner på den andre siden av den polske grensen var vanskelig. Modige vitner tok seg over grensen og kom tilbake med noen få dyrebare eksemplarer av Vakttårnet. Ettersom grensen lå bare åtte kilometer fra der vi bodde i Laskiv, hørte jeg om de farene som disse kurerene trosset.

Et slikt tilfelle dreide seg om et vitne som het Silvester. Han hadde krysset grensen to ganger og var begge gangene kommet tilbake uten problemer. Men på den tredje turen ble han oppdaget av grensepatruljen og vakthundene deres. Soldatene ropte til Silvester at han skulle stanse, men han løp for livet. Den eneste muligheten han hadde til å unngå hundene, var å vasse ut i en sjø i nærheten. Silvester tilbrakte hele natten i vann til halsen og gjemte seg mellom høyt siv. Til slutt oppgav patruljen letingen, og han vaklet utmattet hjem.

Som tidligere fortalt ble Stepan, som var Silvesters nevø, drept mens han forsøkte å ta seg over grensen. Det var imidlertid viktig for oss å fortsette å holde kontakt med Jehovas folk. Takket være innsatsen til modige kurerer var det mulig for oss å få åndelig føde og nyttig veiledning.

Året etter, i 1948, ble jeg døpt om natten i en liten sjø i nærheten av huset vårt. De som skulle døpes, møttes hjemme hos oss, men jeg visste ikke hvem de andre var, for det var mørkt, og alt foregikk i hemmelighet, så vi måtte være stille. Vi dåpskandidater snakket ikke med hverandre. Jeg vet ikke hvem som holdt dåpstalen, hvem som stilte meg dåpsspørsmålene da vi stod ved sjøen, eller hvem som døpte meg. Mange år senere da jeg utvekslet erfaringer med en god venn, oppdaget vi at den andre også hadde vært blant dem som ble døpt den natten.

I 1949 fikk Jehovas vitner i Ukraina en melding fra hovedkontoret i Brooklyn som oppfordret dem til å søke myndighetene i Moskva om juridisk anerkjennelse av forkynnelsesarbeidet i Sovjetunionen. I tråd med denne veiledningen ble det gjennom innenriksministeren sendt en søknad til presidiet i det øverste sovjet. Siden ble Mykola Pjatokha og Ilja Babijtsjuk bedt om å dra til Moskva for å få myndighetenes svar på søknaden vår. De var villige til dette og reiste til Moskva den sommeren.

Den embetsmannen som mottok denne delegasjonen, lyttet da de redegjorde for det  bibelske grunnlaget for vårt arbeid. De forklarte at vi utfører vårt arbeid som en oppfyllelse av Jesu profeti om at «dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene». (Matteus 24: 14) Embetsmannen sa imidlertid at staten aldri ville gi oss juridisk anerkjennelse.

Vitnene reiste hjem og drog til Kiev, den ukrainske hovedstaden, for å få vårt arbeid juridisk anerkjent her i Ukraina. Også her nektet myndighetene å etterkomme anmodningen. De sa at Jehovas vitner bare ville få være i fred hvis de støttet staten, og at de måtte gjøre tjeneste i de væpnede styrker og delta i politiske valg. Igjen ble det redegjort for vårt nøytrale standpunkt, som går ut på at vi, ettersom vi ønsker å etterligne vår Leder, Jesus Kristus, ikke kan være en del av verden. — Johannes 17: 14—16.

Kort tid senere ble bror Pjatokha og bror Babijtsjuk arrestert, satt under tiltale og dømt til 25 års fengsel. På den tiden, rundt 1950, ble mange Jehovas vitner, deriblant min far, deportert av myndighetene. Far ble dømt til 25 års fengsel og sendt til Khabarovsk langt øst i Sovjetunionen, nesten 7000 kilometer unna.

Forvist til Sibir

Så, i april 1951, rettet den sovjetiske stat et organisert slag mot Jehovas vitner i de vestlige sovjetrepublikkene som nå er kjent som Latvia, Estland, Litauen, Moldova, Hviterussland og Ukraina. I løpet av den måneden ble omkring 7000 av oss, deriblant mor og jeg, forvist og sendt til Sibir. Soldatene kom rett og slett hjem til oss om natten og førte oss til jernbanestasjonen. Der ble vi stengt inne i kuvogner — omkring 50 i hver vogn — og over to uker senere ble vi satt av på et sted som heter Zalari og ligger i Irkutsk-området og i nærheten av Bajkalsjøen.

Da jeg stod der i snøen, kjente den isnende kalde vinden og var omgitt av bevæpnede soldater, lurte jeg på hva som ventet oss. Hvordan skulle jeg klare å forbli lojal mot Jehova her? Vi begynte å synge Rikets sanger for å holde tankene borte fra kulden. Så kom det noen ledere for lokale statseide bedrifter. Noen hadde behov for mannlige arbeidere til hardt fysisk arbeid, mens andre ville ha kvinnelige arbeidere, som for eksempel ble satt til å stelle husdyr. Mor og jeg ble ført til en byggeplass, hvor man holdt på med å oppføre Tagninskaja hydroelektriske kraftstasjon.

Da vi kom dit, så vi rekker med trebrakker, hvor de som var forvist, skulle bo. Jeg fikk i oppdrag å kjøre traktor og drive med elektriske installasjoner, og mor ble satt til å arbeide på en gård. Offisielt ble vi klassifisert som deporterte, ikke som fanger. Vi hadde derfor frihet til å bevege oss litt utenfor kraftstasjonen, men vi hadde ikke lov til å dra til den nærmeste bosetningen, som lå 50 kilometer unna. Myndighetene forsøkte å presse oss til å underskrive en erklæring som gikk ut på at vi skulle bli der for bestandig. I mine ører — jeg var 19 år — lød dette som en uoverskuelig lang tid, så jeg nektet å underskrive. Men jeg ble faktisk i det området i 15 år.

Der i Sibir var det ikke lenger bare åtte kilometer, men over 6000 kilometer til den polske grensen! Vi Jehovas vitner gjorde alt vi kunne for å organisere oss i menigheter igjen, og noen menn ble utnevnt til å ta ledelsen. I begynnelsen hadde vi ikke noe bibelsk litteratur, bortsett fra noen få trykksaker som noen vitner hadde klart å ta med seg fra Ukraina. De ble skrevet av for hånd og sendt rundt blant oss.

Vi begynte raskt å holde møter. Ettersom mange av oss bodde i brakker, var vi samlet de fleste kveldene. Menigheten vår bestod av omkring 50 personer, og jeg fikk i oppdrag å lede den teokratiske tjenesteskolen. Det var få menn i menigheten, så kvinner holdt også elevtaler, en ordning som ble innført andre steder i Jehovas organisasjon i 1958. Alle tok oppdragene sine alvorlig og betraktet det å delta på skolen som en mulighet til å lovprise Jehova og til å oppmuntre andre i menigheten.

 Velsignelser i tjenesten

Siden det også bodde mennesker som ikke var Jehovas vitner, i brakkene, gikk det omtrent ikke en dag uten at vi snakket med andre om vår tro, selv om dette var strengt forbudt. Etter at den sovjetiske statsministeren Josef Stalin døde i 1953, ble forholdene bedre. Vi fikk lov til å snakke mer åpent med andre om våre bibelske trosoppfatninger. Gjennom brevveksling med venner i Ukraina fikk vi kjennskap til hvor i området vårt det bodde andre Jehovas vitner, og fikk kontakt med dem. Dette gjorde det mulig for oss å organisere menighetene våre i kretser.

I 1954 giftet jeg meg med Olga, som også var forvist fra Ukraina. I årene som fulgte, var hun en god støtte for meg i tjenesten for Jehova. Det var Olgas bror, Stepan, som i 1947 ble drept ved grensen mellom Ukraina og Polen. Olga og jeg fikk med tiden en datter, Valentina.

Vi erfarte mange velsignelser i vår kristne tjeneste i Sibir. Vi traff for eksempel George, som var leder for en gruppe baptister. Vi besøkte ham regelmessig og studerte de numrene av Vakttårnet vi hadde. George forstod snart at det Jehovas tjenere forkynner ut fra Bibelen, er sannheten. Vi begynte også å studere med flere av baptistvennene hans. For en glede det var for oss da George og en rekke av vennene hans ble døpt og ble våre åndelige brødre!

I 1956 ble jeg utnevnt til reisende tilsynsmann, noe som innebar at jeg måtte besøke en menighet i området vårt hver uke. Jeg arbeidet hele dagen og drog så av gårde på motorsykkelen min om kvelden for å ha et møte med den aktuelle menigheten. Tidlig neste morgen drog jeg tilbake og gikk på jobb. Mykhajlo Serdinskij, som hadde fått i oppdrag å være min assistent i reisetjenesten, ble drept i en trafikkulykke i 1958. Han døde en onsdag, men vi utsatte begravelsen til søndagen for at så mange Jehovas vitner som mulig skulle få anledning til å være til stede.

Da en stor gruppe av oss begynte å gå til gravlunden, ble vi fulgt av noen medlemmer av sikkerhetspolitiet. Å holde en tale om vårt bibelske håp om oppstandelsen var ensbetydende med å risikere å bli arrestert. Jeg følte meg likevel tilskyndt til å tale om Mykhajlo og de fine framtidsutsiktene han hadde. Selv om jeg brukte Bibelen, ble jeg ikke arrestert av sikkerhetspolitiet. De var øyensynlig av den oppfatning at de ikke ville oppnå noe ved å arrestere meg, og jeg var godt kjent av dem uansett, for jeg hadde ofte vært «gjest» hos dem på hovedkontoret deres, hvor jeg var blitt avhørt.

Forrådt av en angiver

I 1959 arresterte sikkerhetspolitiet tolv Jehovas vitner som hadde stått i spissen for forkynnelsesarbeidet. En del andre, deriblant jeg, ble innkalt til avhør. Da det var min tur til å bli avhørt,  ble jeg forferdet over å høre representantene for myndighetene fortelle konfidensielle detaljer om arbeidet vårt. Hvordan kunne de ha kjennskap til slike ting? Det fantes tydeligvis en angiver, en eller annen som visste mye om oss, og som hadde arbeidet for staten en stund.

De tolv som var blitt arrestert, befant seg i celler som støtte opp til hverandre, og de ble enige om at de ikke ville si ett ord til til myndighetene. Dermed ville angiveren være nødt til personlig å møte i retten for å vitne mot dem. Jeg var ikke blant de tiltalte, men drog til rettssalen for å se hva som kom til å skje. Dommeren stilte spørsmål, og de tolv svarte ikke. Så ble en forkynner ved navn Konstantyn Polisjtsjuk, som jeg hadde kjent i årevis, ført som vitne mot de tolv. Rettssaken endte med at noen av dem ble idømt fengselsstraffer. På gaten utenfor rettsbygningen traff jeg tilfeldigvis Polisjtsjuk.

«Hvorfor forråder du oss?» spurte jeg.

«Fordi jeg ikke lenger tror,» svarte han.

«Hva tror du ikke lenger?» spurte jeg.

«Jeg kan rett og slett ikke tro på Bibelen lenger,» svarte han.

Polisjtsjuk kunne også ha forrådt meg, men i sitt vitnemål hadde han ikke nevnt navnet mitt. Så jeg spurte ham hvorfor han ikke hadde gjort det.

«Jeg vil ikke at du skal havne i fengsel,» forklarte han. «Jeg har fortsatt skyldfølelse når det gjelder din kones bror, Stepan. Det var jeg som var ansvarlig for at han ble sendt over grensen den natten han ble drept. Jeg er virkelig lei for det.»

Det han sa, forvirret meg. Så forkvaklet samvittigheten hans var blitt! Han hadde samvittighetsnag på grunn av Stepans død, og likevel forrådte han nå Jehovas tjenere. Jeg traff aldri Polisjtsjuk igjen. Han døde noen måneder senere. Det gav meg dype følelsesmessige arr å se en som jeg hadde stolt på i årevis, forråde våre brødre. Men den erfaringen lærte meg noe viktig: Polisjtsjuk ble illojal fordi han sluttet å lese Bibelen og tro på den.

Vi trenger avgjort å minne oss selv om dette: Hvis vi skal kunne forbli lojale mot Jehova, må vi studere Bibelen regelmessig. Ordspråksboken sier: «Vokt ditt hjerte . . . for ut fra det går livets kilder.» Og apostelen Paulus skrev: «Vokt dere, brødre, så det aldri hos noen av dere utvikles et ondt hjerte som mangler tro, ved at han trekker seg bort fra den levende Gud.» — Ordspråkene 4: 23; Hebreerne 3: 12.

Tilbake til Ukraina

I 1966 fikk Olga og jeg forlate Sibir, og vi flyttet tilbake til Ukraina, til en by som heter Sokal og ligger 45 kilometer fra Lviv. Vi hadde mye å gjøre, ettersom det bare var 34 Jehovas vitner i Sokal og de nærliggende byene Tjservonograd og Sosnivka. I dette området er det i dag elleve menigheter.

Olga døde i 1993, trofast til det siste. Tre år senere giftet jeg meg med Lidija, som siden da har vært en god støtte for meg. Datteren min, Valentina, og hennes familie er nidkjære tjenere for Jehova og har også vært en kilde til oppmuntring. Men det som fortsatt gir meg størst glede, er å vite at jeg er forblitt lojal mot Jehova, den Gud som selv ’handler lojalt’. — 2. Samuelsbok 22: 26.

Aleksej Davidjuk døde lojal mot Jehova den 18. februar 2000, mens publiseringen av denne artikkelen var under forberedelse.

[Bilde på side 20]

Menigheten vår i en brakkeby i det østlige Sibir i 1952

[Bilde på side 23]

Mykhajlo Serdinskijs begravelse i 1958

[Bilde på side 23]

Vår teokratiske tjenesteskole i 1953

[Bilde på side 24]

Min kone Lidija og jeg