Fra voldsom vulkan til fredelig øy

 IDET båten gjør en siste sving inn mot havnen til den greske øya Santorini, blir vi møtt av et syn som rent tar pusten fra oss. En høy mur av dramatiske klipper reiser seg nesten 300 meter opp av havet. Kritthvite hus klamrer seg fast til de steile skrentene. Øyas særegne form, mangelen på typiske øystrender og de bratte klippene tyder på at det har skjedd noe helt utenom det vanlige her. Det har det også. Øya Santorini er den gjenstående, østlige halvparten av en vulkan som hadde et utbrudd, og vi ferdes i det vannet som fylte vulkankratret.

Øya blir til

Santorini, eller Thíra, het i gammel tid Strongyle, som betyr «rund». Og øya var rund. Men for nesten 3500 år siden forandret et voldsomt vulkanutbrudd formen på øya, ifølge eksperter. En kraftig eksplosjon blåste tydeligvis opp en vid caldera, en kjeleformet fordypning i jordoverflaten, midt på øya. Et dypt basseng tok form, og havet fylte det straks opp.

Noen vulkanologer mener at eksplosjonen var så kraftig at den kunne høres i Europa, Asia og Afrika, og at den slo bygninger 15 mil unna over ende. De sier at den kvelende asken må ha stengt ute sollyset fra hele Middelhavet i flere dager. Alt i alt forsvant 80 kvadratkilometer av øya opp i luften eller sank i havet. Alt liv ble tilintetgjort.

Med tiden bosatte nybyggere fra fastlandet seg på det som var igjen av Strongyle. Øya fikk et nytt navn, Calliste, som betyr «den vakreste». Men nybyggerne, som bodde på en vulkan, levde bokstavelig talt på gyngende grunn. Fra 198 f.v.t. til 1950 e.v.t hadde vulkanen 14 utbrudd. Og i 1956 ødela et jordskjelv mange av husene på øya. «Bakken ristet og skalv som gelé,» sier Kyra Eleni, en eldre kvinne som overlevde katastrofen. «Foran gårdsplassen til huset vårt, som lå på en klippe, var det en grussti. Plutselig gled den ned mot havet,  og huset ble nærmest hengende i løse luften! Vi måtte flytte fra det huset og bygge et nytt på mer stabil grunn.»

Ødelagte landsbyer ble fort gjenoppbygd, stort sett av utlendinger. I dag tar Santorini hver sommer imot tusener av besøkende. I tillegg til Santorini består den mindre øya Thirasía og den ubebodde holmen Aspronísi ennå.

Midt i calderaen ligger det dessuten to små vulkanøyer — Néa Kaméni og Palaía Kaméni. Man kan fortsatt se vulkansk aktivitet på disse nydannede småøyene, for den «sovende kjempen» våkner av og til og spyr ut røykstriper. Formen på Santorini forandrer seg hele tiden, så innimellom må man tegne nytt kart over øya.

Å bo på kanten

Santorinis calderakant er ikke svakt hellende; den er stupbratt. Takket være de loddrette landmassene kan øyboerne bygge hus på en enkel måte: Grav en vannrett tunnel inn i bakken, bygg en vegg  foran åpningen og flytt inn. Ja, de fleste av husene på calderaen er hogd ut i klippene.

På forsiden av hvert av disse husene er det en gårdsplass, eller terrasse, med utsikt over calderaen. Gårdsplassen til det øverste huset er taket til huset under. Fra disse terrassene kan du nyte synet av fantastiske solnedganger når den fiolette solen langsomt og majestetisk forsvinner i havet. På noen gårdsplasser finnes det også et minikjøkken, ett eller to hønsehus og potteplanter — duftende urter og blomster.

Det som er spesielt karakteristisk for alle landsbyene, er at det ikke finnes én rett linje i dem. Hulene er heller ikke symmetriske. Denne mengden av tilfeldige linjer og buer danner de utroligste former og gir klyngebebyggelsen et koselig preg, noe som er overraskende på en så forreven og ujevn øy.

Det er svært tørt på Santorini. Det eneste vannet som finnes, er regnvann som er oppsamlet i cisterner. Men matjorden er fruktbar. Så på det lille som finnes av innland på øya, dyrkes det mange slags nyttevekster.

For både turisten og den innfødte er Santorini som et enestående og storslått monument over jordens skjønnhet.

[Ramme på side 18]

FORBINDELSEN MED ATLANTIS

Det finnes en myte om det tapte Atlantis, som enten var et kontinent, en øy eller en by. Myten kan ha oppstått i Egypt, og den levde videre i greske verker. Senere sørget arabiske geografer for at myten dukket opp igjen i middelaldersk tradisjon. Atlantis skal ha sunket i havet som følge av jordskjelv og oversvømmelser. Noen arkeologer har framsatt den tanke at myten har sine røtter i vulkanutbruddet på Santorini.

Utgravninger som begynte der i 1966/1967, avdekket en velstående, kongelig minoisk by som var blitt begravd under vulkansk masse og bevart akkurat som den var da utbruddet fant sted. Det ser ut til at innbyggerne fikk advarsler tidlig nok til at de kunne forlate området i tide. Noen forskere spekulerer på om det var innbyggernes motvilje mot å innrømme at deres en gang så praktfulle by var borte, som la grunnlaget for sagnet om et blomstrende Atlantis hvor bylivet fortsatte på havbunnen.

[Bilde på side 16]

Santorini

[Bilde på side 17]

Jehovas vitner forkynner på Santorini

[Bilde på side 18]

Utsikt over Egeerhavet fra en av terrassene på Santorini