Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Hvis barnet ditt blir utsatt for seksuelt misbruk

Hvis barnet ditt blir utsatt for seksuelt misbruk

FOR å kunne sette en stopper for misbruket må du kunne oppfatte det når du ser tegn til det. I de tallrike bøkene om dette emnet har sakkyndige på området regnet opp en lang rekke tegn på misbruk som foreldre kan være oppmerksom på. Noen av dem er: Klager over at det gjør vondt å late vannet eller ha avføring, infeksjoner i kjønnsorganene, hudavskrapninger eller skader i skrittet, plutselig begynnende sengevæting, tap av matlyst eller andre spiseforstyrrelser, seksuell atferd som ikke rimer med barnets alder, en plutselig frykt for bestemte steder, for eksempel skolen eller visse steder i huset, perioder med panikk, en voldsom frykt for å kle av seg, frykt for å være alene med en person barnet kjenner, og forsøk på å skade seg selv.

Men vær forsiktig med å treffe forhastede slutninger. De fleste av disse symptomene behøver ikke i seg selv å bety at et barn faktisk har vært utsatt for seksuelt misbruk. Hvert av dem kan tyde på andre problemer. Men hvis du ser foruroligende symptomer hos et barn, bør du bringe saken på bane i all forsiktighet og vennlighet, kanskje med en bemerkning som denne: «Hvis det noen gang skulle hende at noen tar på deg på en måte som du synes er ekkel, vil jeg at du skal vite at du alltid kan si det til meg, og så skal jeg gjøre det jeg kan for å beskytte deg. Har du noen gang vært utsatt for noe sånt?» — Ordspråkene 20: 5.

Hvis barnet forteller at det har vært utsatt for seksuelt misbruk, vil du sikkert føle deg helt knust. Men husk: Den måten du reagerer på, vil ha mye å si for barnets mulighet til å komme over opplevelsen. Barnet ditt har båret på en forferdelig byrde og trenger deg med all din voksne styrke til å løfte den fra dets skuldrer. Ros barnet for at det har hatt mot til å fortelle deg om det som har skjedd. Forviss barnet gjentatte ganger om at du vil gjøre ditt beste for å beskytte det; at den som har skylden for overgrepet, er den som har begått det, og ikke barnet; at barnet ikke har vært «slemt», og at du er glad i henne eller ham.

Noen juridiske eksperter anbefaler at man melder overgrepet til myndighetene så snart som mulig. I noen land kan dette være påbudt ved lov. Men andre steder kan det være lite å oppnå gjennom en rettssak.

Hva skal man så gjøre hvis overgriperen er ens egen ektefelle? Mange kvinner unnlater dessverre å foreta seg noe effektivt. Det er selvfølgelig aldri lett å stå overfor noe så uhyggelig som at ens ektefelle forgriper seg på barn. Både følelsesmessige bånd og økonomisk avhengighet kan ha en overveldende påvirkningskraft. Den krenkede hustruen innser kanskje også at hennes mann kan miste både sin familie, sitt arbeid og sitt gode navn og rykte hvis hun tar affære. * Men det nakne faktum er at han bare kan komme til å høste det han har sådd. (Galaterne 6: 7) De uskyldige barna kan derimot komme til å tape mye mer hvis de ikke blir trodd og beskyttet. Hele deres framtid står på spill. De har ikke de samme ressurser som voksne mennesker. De er påført skader som kan gi dem varige smerter og forme dem på en uheldig måte for resten av livet. Det er de som trenger og fortjener en hensynsfull behandling. — Jevnfør 1. Mosebok 33: 13, 14.

Foreldre må derfor gjøre seg alle rimelige anstrengelser for å beskytte barna sine. Mange ansvarsfulle foreldre velger å søke sakkyndig hjelp til et barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Forviss deg om at den eksperten du søker, vil respektere dine religiøse synspunkter — slik du også gjør når du søker legehjelp for somatiske sykdommer. * Hjelp barnet ditt til å bygge opp igjen sin ødelagte selvaktelse ved at du stadig overøser henne eller ham med kjærlighet.

^ avsn. 6 Overgriperen er i virkeligheten allerede i vanskeligheter og har et desperat behov for hjelp. Selv om gjerningsmannen beklager det som har skjedd, bør den krenkede ektefellen tenke over følgende: Hvorfor gikk han ikke til bekjennelse før han ble avslørt av sitt offer?

^ avsn. 7 Når Jehovas vitner kommer opp i en konfliktsituasjon som gjelder blodoverføring, forvisser de seg for eksempel om at legen respekterer deres religiøse tro.