Job 17:1–16
17 Min livskraft* er brutt, mine dager er slokket,gravplassen venter meg.+
2 Jeg er omgitt av folk som håner meg,+og mitt øye må se på* deres opprørske oppførsel.
3 Ta imot mitt pant og ha det hos deg.
Hvem ellers vil gi meg sitt håndtrykk og stille sikkerhet for meg?+
4 Du har skjult innsikt for deres hjerte.+
Derfor opphøyer du dem ikke.
5 En mann tilbyr seg å dele med sine venner,samtidig som hans egne barn blir forsømt.*
6 Gud har gjort meg til en som folk gjør narr av,*+jeg er blitt en som de spytter i ansiktet.+
7 Mine øyne er sløvet av sorg,+mine kroppsdeler er ikke annet enn en skygge.
8 De rettskafne stirrer overrasket på dette,og den uskyldige blir opprørt over de gudløse.*
9 Den rettferdige holder fast ved sin vei,+og den som har rene hender, blir sterkere og sterkere.+
10 Men bare kom igjen, fortsett med argumentene deres,for jeg har ikke funnet en eneste blant dere som er vis.+
11 Mine dager er over.+
Mine planer, det mitt hjerte ønsker, er knust.+
12 De gjør natt til dag og sier:
‘Siden det er mørkt, må det snart bli lyst.’
13 Hvis jeg venter litt til, blir graven* mitt hjem,+i mørket skal jeg re min seng.+
14 Til gravens dyp skal jeg rope:+ ‘Du er min far!’,til larvene: ‘Min mor og min søster!’
15 Hvor er da mitt håp?+
Hvem kan se noe håp for meg?
16 Det* forsvinner bak gravens* låste porternår vi alle stiger ned i støvet sammen.»+
Fotnoter
^ Bokst.: «ånd».
^ El.: «dvele ved».
^ Bokst.: «hans sønners øyne svikter».
^ Bokst.: «til et ordtak for folk».
^ El.: «frafalne».
^ El.: «Sjeol», dvs. menneskehetens felles grav. Se Ordforklaringer.
^ Dvs. hans håp.
^ El.: «Sjeols», dvs. menneskehetens felles grav. Se Ordforklaringer.