Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Etterlign deres tro

 KAPITTEL FIRE

«Dit du går, skal jeg gå»

«Dit du går, skal jeg gå»

1, 2. (a) Hva slags reise hadde Rut og No’omi lagt ut på, og hvilke sorger bar de på? (b) På hvilken måte var reisen annerledes for Rut enn for No’omi?

RUT gikk ved siden av No’omi på en vei som strakte seg tvers over Moabs forblåste høysletter. De var alene nå, to små skikkelser i et vidstrakt landskap. Utpå ettermiddagen, da Rut la merke til at skyggene var blitt lange, så hun kanskje på svigermoren sin og lurte på om tiden var inne til å finne et sted hvor de kunne slå seg til ro for natten. Hun var inderlig glad i No’omi og ville gjøre alt hun kunne for å ta seg av henne.

2 Begge disse kvinnene bar på dyp sorg. No’omi hadde vært enke i en årrekke, men nå sørget hun også over tapet av sine to kjære sønner, Kiljon og Mahlon, som hun hadde mistet for ikke så lenge siden. Rut sørget også. Hun hadde vært gift med Mahlon. Rut og No’omi var nå på vei til samme sted, byen Betlehem i Israel. Men på en måte var reisen forskjellig for disse to. No’omi var på vei hjem. Rut våget seg ut i det ukjente – hun var på vei bort fra familien sin og fra hjemlandet med alle dets skikker og de gudene man dyrket der. – Les Rut 1:3–6.

3. Hvilke spørsmål må vi få svar på for å kunne etterligne Ruts tro?

3 Hva var det som fikk en ung kvinne til å gjøre en så drastisk forandring? Hvordan skulle Rut få styrke til å skape en ny tilværelse for seg selv og til å ta seg av No’omi? Når vi ser på svarene på disse spørsmålene, vil vi oppdage at vi kan lære mye av den tro som moabittinnen Rut viste. (Se også rammen  «Et lite mesterverk».) La oss først se hvordan det gikk til at disse to kvinnene kom til å befinne seg på den lange veien til Betlehem.

En familie rammet av tragedier

4, 5. (a) Hvorfor flyttet No’omis familie til Moab? (b) Hvilke utfordringer møtte No’omi i Moab?

4 Rut vokste opp i Moab, et lite land øst for Dødehavet. Denne regionen bestod stort sett av høysletter som var sparsomt bevokst med trær og gjennomskåret av dype kløfter. «Moabs områder» viste  seg ofte å være fruktbart jordbruksland, også når Israel ble rammet av hungersnød. Det var faktisk derfor Rut kom i kontakt med Mahlon og familien hans. – Rut 1:1.

5 Det var en hungersnød i Israel som hadde vært årsak til at No’omis mann, Elimelek, kom til at han og No’omi og deres to sønner burde flytte fra hjemlandet sitt og slå seg ned som utlendinger i Moab. Flyttingen må ha vært en utfordring for alle i familien, for israelittene skulle regelmessig tilbe Jehova Gud på det hellige stedet som han hadde utvalgt. (5. Mos 16:16, 17) No’omi klarte å holde troen levende. Men hun ble rammet av dyp sorg da mannen hennes døde. – Rut 1:2, 3.

6, 7. (a) Hvorfor kan No’omi ha vært bekymret da sønnene hennes giftet seg med moabittiske kvinner? (b) På hvilken rosverdig måte behandlet No’omi svigerdøtrene sine?

6 Da sønnene senere giftet seg med moabittiske kvinner, kan også dette ha gått sterkt inn på No’omi. (Rut 1:4) Hun visste at nasjonens forfader, Abraham, hadde gjort seg store anstrengelser for å finne en kone til sin sønn, Isak, blant sitt eget folk, som tilbad Jehova. (1. Mos 24:3, 4) Senere gav Moseloven israelittene påbud om ikke å la sine sønner og døtre gifte seg med utlendinger, for at Guds folk ikke skulle bli forledet til avgudsdyrkelse. – 5. Mos 7:3, 4.

7 Til tross for dette hadde altså Mahlon og Kiljon giftet seg med moabittiske kvinner. Hvis No’omi var bekymret eller skuffet, passet hun tydeligvis likevel på å vise svigerdøtrene sine – Rut og Orpa – ekte vennlighet og kjærlighet. Kanskje håpet hun at de også en dag ville begynne å tilbe Jehova, slik hun gjorde. I hvert fall var både Rut og Orpa glad i No’omi. Dette gode forholdet var til hjelp da tragedien rammet dem. Før de unge kvinnene hadde fått barn, ble begge enker. – Rut 1:5.

8. Hva kan ha fått Rut til å føle seg dratt til Jehova?

8 Kunne Ruts religiøse bakgrunn hjelpe henne til å takle en slik tragedie? Sannsynligvis ikke. Moabittene tilbad mange guder; hovedguden var Kemosj. (4. Mos 21:29) Det ser ut til at moabittenes religion var preget av den brutalitet og grusomhet som var vanlig på den tiden, deriblant barneofring. Rut må ha blitt slått av kontrasten mellom dette og det hun lærte av Mahlon eller No’omi om Israels kjærlige og barmhjertige Gud, Jehova. Jehovas herredømme var basert på kjærlighet, ikke på frykt. (Les 5. Mosebok 6:5.) Etter det tragiske tapet Rut hadde lidd, kan hun ha følt seg enda mer knyttet til No’omi. Og hun kan ha lyttet med oppriktig interesse til den eldre kvinnen når hun fortalte om Den Allmektige Gud, Jehova, om hans enestående gjerninger og om den kjærlige og barmhjertige måten han handlet med sitt folk på.

Rut var forstandig og holdt seg nær til No’omi i en tid med sorg og savn

9–11. (a) Hva bestemte No’omi, Rut og Orpa seg for å gjøre? (b) Hva kan vi lære av de tragediene som rammet No’omi, Rut og Orpa?

 9 No’omi var nok ivrig etter å høre nytt fra hjemlandet sitt. En dag fikk hun høre, kanskje av en reisende kjøpmann, at hungersnøden i Israel var over. Jehova hadde vendt sin oppmerksomhet mot sitt folk. Betlehem, som betyr «brødhus», bar igjen navnet sitt med rette. No’omi bestemte seg for å vende hjem. – Rut 1:6.

10 Hva ville Rut og Orpa gjøre? (Rut 1:7) De var kommet i et nært forhold til No’omi på grunn av det de hadde vært igjennom sammen. Det ser ut til at særlig Rut følte seg nær knyttet til No’omi på grunn av hennes godhet og hennes sterke tro på Jehova. De tre enkene drog sammen av sted til Juda.

11 Beretningen om Rut minner oss om at tragedier og tap rammer både gode og onde. (Fork 9:2, 11) Den viser oss også at hvis vi blir rammet av et smertelig tap, er det forstandig å søke trøst og hjelp hos andre – særlig hos dem som tar sin tilflukt til Jehova, den Gud som No’omi tilbad. – Ordsp 17:17.

Ruts lojale kjærlighet

12, 13. Hvorfor ville No’omi at Rut og Orpa skulle dra hjem igjen istedenfor å bli med henne, og hvordan reagerte de to unge kvinnene til å begynne med?

12 Etter hvert som de tre enkene la flere kilometer bak seg, var det en annen bekymring som opptok No’omi. Hun tenkte på de to unge kvinnene som gikk der sammen med henne, og på den kjærlighet de hadde vist henne og sønnene hennes. Hun orket ikke tanken på at hun skulle påføre dem enda flere byrder. Hvis de forlot hjemlandet sitt og ble med henne, hva kunne hun da gjøre for dem i Betlehem?

13 Til slutt sa hun: «Gå, vend tilbake, hver til sin mors hus. Måtte Jehova vise kjærlig godhet mot dere, slik som dere har vist kjærlig godhet mot de menn som nå er døde, og mot meg.» Hun gav også uttrykk for at hun håpet at Jehova ville lønne dem ved å gi dem begge en ny mann og et nytt liv. Beretningen sier videre: «Så kysset hun dem, og de hevet sin røst og begynte å gråte.» Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Rut og Orpa følte seg så knyttet  til denne godhjertete og uselviske kvinnen. Begge sa om og om igjen: «Nei, sammen med deg skal vi vende tilbake til ditt folk.» – Rut 1:8–10.

14, 15. (a) Hva vendte Orpa tilbake til? (b) Hvordan prøvde No’omi å få Rut til å forlate henne?

14 Men No’omi lot seg ikke så lett overtale. Hun understreket at det var lite hun kunne gjøre for dem i Israel. Hun hadde jo ingen mann som kunne forsørge henne, ingen sønner som de kunne gifte seg med, og heller ingen utsikter til å få noen av delene. Hun gav uttrykk for at tanken på at hun ikke kunne ta seg av dem, gjorde livet bittert for henne. Orpa innså at det var noe i det No’omi sa. Hun hadde familie i Moab, en mor og et hjem der man ventet på henne. Det virket absolutt mest praktisk å bli værende i Moab. Så med tungt hjerte kysset hun No’omi farvel og drog tilbake. – Rut 1:11–14.

15 Hva med Rut? Det No’omi sa, gjaldt jo henne også. Likevel leser vi: «Men Rut holdt seg til henne.» Kanskje No’omi begynte å gå videre og merket at Rut fulgte etter henne. No’omi protesterte: «Se, din svigerinne som er blitt enke, har vendt tilbake til sitt folk og sine guder. Vend tilbake sammen med din svigerinne som er blitt enke.» (Rut 1:15) No’omis ord gjør at leseren får med seg en viktig detalj. Orpa hadde ikke bare vendt tilbake til sitt folk, men også til «sine guder». Hun var fornøyd med å være en tilbeder av Kemosj og andre falske guder. Følte Rut det på samme måte?

16–18. (a) Hvordan viste Rut lojal kjærlighet? (b) Hva kan vi lære av Rut om lojal kjærlighet? (Se også bildene av de to kvinnene.)

16 Da Rut stod ansikt til ansikt med No’omi på denne øde veien, var hun helt sikker på hva hun ville. Hennes hjerte var fylt  av inderlig kjærlighet til No’omi – og til den Gud som No’omi tjente. Rut sa: «Be meg ikke om å forlate deg, om å vende tilbake og ikke følge deg; for dit du går, skal jeg gå, og der du tilbringer natten, skal jeg tilbringe natten. Ditt folk skal være mitt folk, og din Gud skal være min Gud. Der du dør, skal jeg dø, og der skal jeg begraves. Måtte Jehova gjøre slik mot meg og føye mer til hvis noe annet enn døden skulle skille meg fra deg.» – Rut 1:16, 17.

«Ditt folk skal være mitt folk, og din Gud skal være min Gud»

17 Ruts ord er bemerkelsesverdige – de er fortsatt kjent, mer enn 3000 år etter hennes død. De reflekterer på en slående måte en dyrebar egenskap, lojal kjærlighet. Den kjærlighet Rut følte, var så sterk og så lojal at hun ikke ville forlate No’omi uansett hvor hun gikk. Bare døden kunne skille dem. No’omis folk ville bli Ruts folk, for Rut var innstilt på å forlate alt hun var kjent med i Moab – også de moabittiske gudene. I motsetning til Orpa kunne Rut av hele sitt hjerte si at hun ønsket at No’omis Gud, Jehova, også skulle være hennes Gud. *

18 Dermed gikk de videre på den lange veien til Betlehem. Ifølge ett anslag kan reisen ha tatt så mye som en uke. Nå var de bare to. Men begge følte sikkert at det å være sammen med den andre gav en viss trøst i sorgen.

19. Hvordan kan vi etterligne Ruts lojale kjærlighet i familien vår, blant vennene våre og i menigheten?

19 Verden er full av sorger og problemer. Vi lever i dag i det Bibelen omtaler som ‘kritiske tider som er vanskelige å mestre’, og vi kan bli rammet av alle former for tap og sorg. (2. Tim 3:1) Den egenskapen Rut viste, er derfor viktigere enn noen gang. Lojal kjærlighet – den slags kjærlighet som er fast knyttet til noen og ikke gir opp – er en sterk kraft til det gode i denne vanskelige verden. Vi trenger denne egenskapen i ekteskapet og i andre familieforhold, vi trenger den i vennskap, og vi trenger den i den kristne menighet. (Les 1. Johannes 4:7, 8, 20.) Når vi framelsker en slik kjærlighet, etterligner vi Ruts enestående eksempel.

Rut og No’omi i Betlehem

20–22. (a) Hvordan hadde livet i Moab preget No’omi? (b) Hva trodde No’omi med urette om årsaken til vanskelighetene? (Se også Jakob 1:13.)

20 Det å gi uttrykk for lojal kjærlighet i ord er én ting. Noe ganske annet er å vise i handling at man har denne egenskapen. Rut skulle nå få anledning til å vise sin lojale kjærlighet ikke bare  til No’omi, men også til Ham som hun hadde valgt som sin Gud, Jehova.

21 Omsider kom de to kvinnene til Betlehem, en liten by som lå en mils vei sør for Jerusalem. Det ser ut til at No’omi og hennes familie en gang hadde hatt en viss posisjon i denne lille byen, for nyheten om at hun var kommet tilbake, spredte seg blant alle innbyggerne. Kvinnene så forundret på henne og sa: «Er dette No’omi?» Hun hadde tydeligvis forandret seg mye i løpet av den tiden hun hadde vært i Moab; ansiktet og kroppsholdningen var preget av år med vanskeligheter og sorg. – Rut 1:19.

22 No’omi fortalte kvinnene – slektninger og tidligere naboer – om hvor bittert livet var blitt for henne. Hun mente til og med at navnet hennes burde forandres fra No’omi, som betyr «min liflighet», til Mara, som betyr «bitter». Stakkars No’omi! Hun trodde at det var Jehova Gud som hadde påført henne alle vanskelighetene – en tankegang som lignet mye på den som Job i sin tid hadde hatt. – Rut 1:20, 21; Job 2:10; 13:24–26.

23. Hva begynte Rut å tenke på, og hvilken ordning fantes for de fattige ifølge Moseloven? (Se også fotnoten.)

23 Da de to kvinnene slo seg ned i Betlehem, begynte Rut å tenke på hvordan hun best kunne forsørge seg selv og No’omi. Hun fikk vite at den loven Jehova hadde gitt sitt folk, Israel, innbefattet en kjærlig ordning for de fattige. De hadde lov til å gå ut på åkrene i høsttiden og følge etter høstfolkene for å sanke aks som lå igjen, og det som vokste langs kantene og i hjørnene av åkrene. * – 3. Mos 19:9, 10; 5. Mos 24:19–21.

24, 25. Hva gjorde Rut da hun kom til den åkeren som tilhørte Boas, og hvordan var det å holde på med ettersanking?

24 Det var tiden for bygghøsten, sannsynligvis i april ifølge vår kalender, og Rut gikk til åkrene for å se hvem som ville la henne få arbeide i samsvar med ordningen om  ettersanking. Hun kom tilfeldigvis til den åkeren som tilhørte Boas, en velstående jordeier som var en slektning av No’omis avdøde ektemann, Elimelek. Selv om hun ifølge Loven hadde rett til å sanke, tok hun ikke dette for gitt; hun spurte den unge mannen som hadde oppsyn med høstfolkene, om tillatelse til å arbeide. Han gav henne lov, og hun gikk straks i gang. – Rut 1:22 til 2:3, 7.

25 Se for deg Rut der hun fulgte etter høstfolkene. De skar byggen med flintsigder, og etter hvert som de arbeidet seg gjennom åkeren, bøyde hun seg og plukket opp de aksene de mistet eller lot bli igjen. Hun bandt aksene sammen til kornband og bar dem til et sted hvor hun senere kunne banke ut kornet. Det var tungt og tidkrevende arbeid, og det ble tyngre etter hvert som solen steg på himmelen. Men Rut holdt det gående; hun stanset bare for å tørke svetten av pannen og for å spise et enkelt måltid i «huset» – antagelig et skur som var satt opp for at arbeiderne skulle få litt skygge.

Rut var villig til å utføre et hardt arbeid som hadde lav status, for å forsørge seg selv og No’omi

26, 27. Hva slags mann var Boas, og hvordan behandlet han Rut?

26 Sannsynligvis verken håpet eller ventet Rut at hun skulle bli lagt merke til, men det ble hun. Boas så henne og spurte den unge oppsynsmannen hvem hun var. Som den troens mann Boas var, hilste han arbeiderne sine – noen av dem var kanskje dagarbeidere eller utlendinger – med ordene: «Jehova være med dere!» Og de svarte på omtrent samme måte. Denne åndeligsinnete eldre mannen viste Rut faderlig omsorg. – Rut 2:4–7.

27 Boas kalte henne «min datter» og rådet henne til å komme til hans åker for å sanke og til å holde seg i nærheten av de unge  kvinnene som hørte til hans husstand, for å unngå å bli trakassert av noen av arbeidskarene. Han forvisset seg om at hun fikk noe å spise. (Les Rut 2:8, 9, 14.) Men framfor alt gikk han inn for å rose og oppmuntre henne. Hvordan?

28, 29. (a) Hvilket omdømme hadde Rut? (b) Hvordan kan du, i likhet med Rut, søke tilflukt hos Jehova?

28 Da Rut spurte Boas hvordan hun, en utlending, kunne fortjene å bli vist en slik godhet av ham, svarte han at han hadde hørt om alt hun hadde gjort for sin svigermor, No’omi. No’omi hadde sannsynligvis talt rosende om sin kjære svigerdatter blant kvinnene i Betlehem, og dette var kommet Boas for øre. Han visste også at Rut var blitt en tilbeder av Jehova, for han sa: «Måtte Jehova lønne din handlemåte, og måtte du få full lønn av Jehova, Israels Gud, nå som du er kommet for å søke tilflukt under hans vinger.» – Rut 2:12.

29 Så oppmuntret Rut må ha blitt over å høre disse ordene! Hun hadde virkelig bestemt seg for å søke tilflukt under Jehova Guds vinger, som en fugleunge som trykker seg inntil en av foreldrene sine for å få beskyttelse. Hun takket Boas for at han hadde talt så oppmuntrende til henne. Og så fortsatte hun å arbeide helt til det ble kveld. – Rut 2:13, 17.

30, 31. Hva kan vi lære av Rut når det gjelder arbeidsvaner, takknemlighet og lojal kjærlighet?

30 Rut, som viste sin tro i handling, er et godt eksempel for alle som i dag sliter og strever i tider med økonomiske vanskeligheter. Hun mente ikke at hun hadde krav på å få hjelp fra andre, så hun tok imot det hun ble tilbudt, med takknemlighet. Hun skammet seg ikke over å arbeide lenge og hardt for å dra omsorg for en hun var glad i, selv om arbeidet hadde lav status. Hun tok takknemlig imot kloke råd om hvordan hun kunne arbeide under trygge forhold og i et godt miljø, og hun fulgte rådene. Framfor alt hadde hun alltid i tankene hvem som var hennes virkelige tilflukt – hennes beskyttende Far, Jehova Gud.

31 Hvis vi viser lojal kjærlighet og tro, slik Rut gjorde, og følger hennes eksempel ved å være ydmyke, arbeidsomme og takknemlige, vil vi erfare at også vi kan være et godt eksempel for andre. Men hvordan sørget Jehova videre for Rut og No’omi? Det skal vi ta for oss i det neste kapitlet.

^ avsn. 17 Det er verdt å merke seg at Rut ikke bare brukte den upersonlige betegnelsen «Gud», slik mange andre ikke-israelitter ville ha gjort; hun brukte også Guds personlige navn, Jehova. The Interpreter’s Bible kommenterer dette slik: «Skribenten framhever på denne måten at denne utlendingen tilber den sanne Gud.»

^ avsn. 23 Dette var en helt spesiell lov, som uten tvil stod i skarp kontrast til det Rut kjente til fra sitt hjemland. På den tiden ble enker i Midtøsten dårlig behandlet. Et oppslagsverk sier: «En kvinne som var blitt enke, var vanligvis avhengig av at sønnene hennes forsørget henne; hvis hun ikke hadde noen sønner, kunne hun bli nødt til å selge seg som slave eller prostituere seg for ikke å dø.»