Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Velg språk Norsk

Hva andre kan gjøre

Hva andre kan gjøre

«HVIS det er noe jeg kan gjøre, så må du bare si ifra.» Det er det mange av oss som sier til en venn eller en slektning som nettopp har mistet noen. Vi mener hvert ord. Vi vil gjerne gjøre hva som helst for å hjelpe. Men ringer den etterlatte noen gang til oss og sier: ’Jeg har tenkt på noe du kan gjøre for å hjelpe meg’? Vanligvis ikke. Så vi må ta initiativet hvis vi virkelig skal kunne hjelpe og trøste en som sørger.

Et bibelsk ordspråk sier: «Som epler av gull i skåler av sølv er ord som blir talt i rette tid.» (Ordspråkene 15: 23; 25: 11) Det er fornuftig å vite hva en skal si, og hva en ikke skal si, hva en kan gjøre, og hva en ikke kan gjøre. Her er noen forslag som er basert på Bibelen, og som noen etterlatte har erfart er nyttige.

Hva du kan gjøre . . .

Hør etter: Vær «snar til å høre,» står det i Jakob 1: 19. En av de beste måtene å hjelpe på er å vise sin deltagelse ved å høre på det den etterlatte har å si. Noen pårørende trenger kanskje å snakke om den de har mistet, om den ulykken eller sykdommen som forårsaket dødsfallet, eller om de følelsene de har hatt siden. Du kan derfor spørre: «Har du lyst til å snakke om det?» La dem avgjøre det selv. En ung mann forteller om hvordan han hadde det da faren hans døde: «Det var til stor hjelp for meg at andre spurte om hva som hadde hendt, og så virkelig hørte etter.» Du bør derfor høre tålmodig og medfølende på dem. Du behøver ikke å føle at du er nødt til å komme med svar eller løsninger. La dem fortelle det de har lyst til å fortelle.

Prøv å berolige de etterlatte: Du bør forsikre dem om at de gjorde alt de kunne (eller det du måtte vite som er sant og positivt). Trøst dem med at det ofte er helt normalt å føle det de føler, enten det er bedrøvelse, sinne, skyldfølelse eller noe annet. Fortell om andre du kjenner, som har klart å komme seg igjen etter et lignende tap. Slike «vennlige ord» er «sunne for kroppen,» sier Ordspråkene 16: 24. — 1. Tessaloniker 5: 11, 14.

Vær tilgjengelig: Sørg for at du er tilgjengelig, ikke bare de første dagene, når det er mange venner og slektninger til stede, men også flere måneder senere, når de andre er tilbake i hverdagen igjen. På den måten viser du at du er en sann venn, den slags venn som er parat til å «hjelpe i nød». (Ordspråkene 17: 17) «Vennene våre sørget for at vi var opptatt om kveldene, slik at vi ikke behøvde å være så mye  hjemme alene,» sier Teresea, som mistet et barn i en bilulykke. «Det hjalp oss til å overvinne den tomhetsfølelsen vi hadde.» I mange år etterpå kan spesielle årsdager, for eksempel bryllupsdagen eller årsdagen for dødsfallet, være en vanskelig tid for de etterlatte. Hvorfor ikke merke av slike datoer på kalenderen, så du er tilgjengelig når disse dagene kommer, og kan gi medfølende støtte, hvis det skulle være nødvendig?

Hvis du oppdager et behov, bør du ikke vente til du blir bedt om å hjelpe til — ta initiativet

Ta initiativet når det byr seg en passende anledning: Er det noen ærender som må gjøres? Er det behov for barnepass? Trenger tilreisende venner og slektninger et sted å overnatte? Personer som nettopp har mistet noen, er gjerne så lamslått at de ikke engang vet hva de trenger å gjøre, langt mindre hva de kan spørre andre om hjelp til. Så hvis du blir oppmerksom på noe som det virkelig er behov for, bør du ikke vente til du blir bedt om hjelp; ta initiativet. (1. Korinter 10: 24; jevnfør 1. Johannes 3: 17, 18.) En kvinne som mistet mannen sin, fortalte: «Det var mange som sa: ’Si ifra hvis det er noe jeg kan gjøre.’ Men én venninne spurte ikke. Hun gikk rett inn på soverommet, tok av sengetøyet, som var blitt tilgriset da mannen min døde, og vasket det. En annen tok en bøtte, hentet vann og vaskeutstyr og skrubbet det teppet som han hadde kastet opp på. Noen få uker senere kom en av de eldste i menigheten i arbeidsklær. Han hadde med verktøy og sa: ’Jeg er sikker på at det er noe som trenger å repareres. Hva er det?’ Så takknemlig jeg er for at han reparerte den døren som hang på én hengsel, og ordnet noe av det elektriske!» — Jevnfør Jakob 1: 27.

Vær gjestfri: «Glem ikke gjestfriheten,» sier Bibelen. (Hebreerne 13: 2) Vi bør spesielt huske å være gjestfrie mot dem som sørger. Istedenfor å invitere dem til å ’komme når det måtte passe’, bør du bestemme en dag og et klokkeslett. Hvis de takker nei, bør du ikke gi opp for lett. Kanskje det bare er litt vennlig overtalelse som  skal til. Kanskje de kvier seg for å komme fordi de er redd for at følelsene skal løpe av med dem i andres påsyn. Eller kanskje de får dårlig samvittighet hvis de hygger seg med et måltid og selskapelig samvær med andre, når en de var glad i, nettopp er død. Husk den gjestfrie Lydia, som Bibelen forteller om. Hun inviterte Lukas og noen andre hjem til seg, og Lukas sa etterpå: «Hun nødde oss til å komme.» — Apostlenes gjerninger 16: 15.

Vær tålmodig og forståelsesfull: Bli ikke for overrasket over hva de etterlatte kan komme til å si til å begynne med. Husk at de kanskje går og bærer på sinne og skyldfølelse. Hvis de kommer med følelsesutbrudd mot deg, må du vise forståelse og medfølelse og ikke bli irritert. «Ikle dere medfølelsens inderlige hengivenhet, foruten godhet, ydmykhet, mildhet og langmodighet,» anbefaler Bibelen. — Kolosserne 3: 12, 13.

Skriv et brev: Man overser ofte verdien av et kondolansebrev eller -kort. Hva er fordelen med et slikt brev eller kort? Cindy, som mistet moren sin i kreft, svarer: «En venn av meg skrev et hyggelig brev. Det var til stor hjelp, for jeg kunne lese det om og om igjen.» Et slikt oppmuntrende brev eller kort behøver ikke å være på mer enn noen «få ord», men de bør komme fra hjertet. (Hebreerne 13: 22) Du kan skrive at du tenker på den eller dem du skriver til, og at du har spesielle minner i forbindelse med den døde, eller du kan fortelle hva han eller hun har betydd for deg.

Be sammen med dem: Ikke undervurder verdien av de bønnene du ber sammen med og for de etterlatte. Bibelen sier: «Et rettferdig menneskes påkallelse har stor kraft.» (Jakob 5: 16) Når de for eksempel hører at du ber for dem, kan de bli hjulpet til å kvitte seg med en slik negativ følelse som skyldfølelse. — Jevnfør Jakob 5: 13—15.

Hva du ikke bør gjøre . . .

Det at du er på sykehuset, kan være til trøst for de pårørende

Hold deg ikke unna fordi du ikke vet hva du skal si eller gjøre: ’De trenger sikkert å være for seg selv nå,’ sier vi kanskje til oss selv. Men kanskje sannheten er at vi holder oss på avstand fordi vi er redd for å si eller gjøre noe galt. Men hvis venner, slektninger eller trosfeller prøver å unngå de etterlatte, kan det være at de bare føler seg mer ensomme og får lagt stein til byrden. Husk at det ofte er enkle ord og gjerninger som er de vennligste. (Efeserne 4: 32) Bare det at du er sammen med de etterlatte, kan være til oppmuntring. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 28: 15.) Teresea forteller om den dagen da datteren hennes døde: «Før det hadde gått en time, var vestibylen på sykehuset full av våre venner; alle de eldste [i menigheten] og konene deres var der. Noen av kvinnene kom med ruller i håret, og noen kom i arbeidsklær. De bare slapp det de hadde i hendene, og kom med en gang. Flere av dem sa at de ikke visste hva de skulle si, men det gjorde ikke noe, for de var jo der.»

Press ikke på for å få dem til å slutte å sørge: ’Så, så, ikke gråt,’ har vi kanskje lyst til å si. Men det kan være at det er bedre for dem å la tårene få renne. «Jeg tror det er viktig å la de etterlatte få vise sine følelser og gi dem fritt løp,» sier Katherine, som tenker tilbake på sin manns død. Motstå tilbøyeligheten til å fortelle andre hvordan de bør føle det. Og tenk ikke  som så at du er nødt til å skjule hvordan du føler det, for ikke å gjøre det vanskelig for dem. Isteden bør du ’gråte med dem som gråter,’ anbefaler Bibelen. — Romerne 12: 15.

Vær ikke snar til å råde dem til å kvitte seg med klær eller andre personlige ting som tilhørte den døde, før de er rede til det: Vi mener kanskje at det er best for dem å kvitte seg med ting som vekker minner, fordi slike ting kan forlenge sorgen. Men ordtaket ’ute av øye, ute av sinn’ gjelder kanskje ikke her. Det kan være at de trenger tid på seg til å gi slipp på den som er død. Husk Bibelens beskrivelse av den måten patriarken Jakob reagerte på da han ble forledet til å tro at hans unge sønn Josef var blitt drept av et villdyr. Etter at han hadde fått Josefs blodflekkete kjortel, «sørget [han] over sønnen sin i lange tider. Alle sønnene og døtrene kom for å trøste ham. Men han ville ikke la seg trøste». — 1. Mosebok 37: 31—35.

 Si ikke: ’Dere kan få flere barn’: «Jeg ble sint når andre sa at jeg kunne få flere barn,» sier en mor som mistet et barn. En mener det sikkert godt, men når en antyder at det døde barnet kan erstattes, kan disse ordene ’stikke som sverd’ for de sørgende foreldrene. (Ordspråkene 12: 18) Ett barn kan aldri erstatte et annet. Hvorfor ikke? Fordi hvert barn er noe helt for seg selv.

Unngå ikke nødvendigvis å nevne den døde: «Mange ville ikke engang nevne Jimmys navn eller snakke om ham,» sier en mor. «Jeg må innrømme at jeg følte meg litt såret over det.» Du bør derfor ikke nødvendigvis skifte samtaleemne når den dødes navn blir nevnt. Spør vedkommende om han føler behov for å snakke om den han har mistet. (Jevnfør Job 1: 18, 19 og 10: 1.) Noen liker å høre at vennene deres snakker om de spesielle egenskapene som gjorde at de satte pris på den som nå er død. — Jevnfør Apostlenes gjerninger 9: 36—39.

Vær ikke for snar til å si: ’Det var det beste som kunne skje’: Å forsøke å finne noe positivt ved dødsfallet er ikke alltid ’trøstende for de nedtrykte sjeler’ som sørger. (1. Tessaloniker 5: 14) En ung kvinne sier om den gangen moren hennes døde: «Andre sa: ’Hun lider ikke lenger’, eller: ’Hun hviler i fred nå.’ Men det var ikke det jeg ville høre.» Slike bemerkninger kan gi de etterlatte inntrykk av at de ikke bør være bedrøvet, eller at tapet ikke betyr noe. Men kanskje er de svært nedfor fordi de savner den døde dypt.

Du bør helst ikke si: ’Jeg vet hvordan du føler det’: Vet du egentlig det? Kan du for eksempel vite hvordan en mor eller en far føler det når et barn dør, hvis du ikke har opplevd et slikt tap selv? Og selv om du har opplevd det, må du være klar over at andre kanskje ikke føler akkurat det samme som deg. (Jevnfør Klagesangene 1: 12.) Hvis det ser ut til å passe, kan det på den annen side gi en viss lindring hvis du forteller hvordan du har kommet deg etter ditt tap. En kvinne som hadde en datter som ble drept, fant trøst i det som moren til en annen jente fortalte om hvordan hun selv hadde klart å vende tilbake til en normal tilværelse. Hun sa: «Den døde pikens mor innledet ikke sin historie med et ’jeg vet hvordan det føles’. Hun nøyde seg med å fortelle hvordan det hadde vært for henne, og lot meg selv finne ut på hvilken måte dette angikk meg.»

For at du skal kunne hjelpe en som har mistet noen, må du vise medfølelse, forståelse og stor kjærlighet. Vent ikke til han eller hun kommer til deg. Si ikke bare: «Hvis det er noe jeg kan gjøre . . .» Finn selv ut hva dette «noe» er, og ta så initiativet uten å være påtrengende.

Noen få spørsmål gjenstår: Hva med Bibelens håp om en oppstandelse? Hva kan det bety for deg og den du har mistet? Hvordan kan vi være sikker på at det er et pålitelig håp?