Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Velg språk Norsk

«Det kan ikke være sant!»

«Det kan ikke være sant!»

EN MANN i New York forteller: «Min sønn Jonathan var hos noen venner noen kilometer hjemmefra. Min kone, Valentina, likte ikke at han drog dit. Hun var alltid redd for trafikken. Men han var så glad i å drive med elektronikk, og vennene hans hadde et verksted hvor han kunne få praktisk erfaring. Jeg var hjemme på Manhattan. Min kone var på besøk hos familien sin i Puerto Rico. ’Jonathan kommer snart,’ tenkte jeg. Så ringte det på døren. ’Det må være ham.’ Det var det ikke. Det var politiet og ambulansefolk. ’Kjenner du dette førerkortet?’ spurte politimannen. ’Ja, det tilhører sønnen min, Jonathan.’ ’Vi har dårlige nyheter til deg. Det har skjedd en ulykke, og . . . sønnen din . . . sønnen din har omkommet.’ Min første reaksjon var: ’Det kan ikke være sant!’ Dette slo ned som en bombe og laget et sår i hjertet vårt som ennå ikke er ordentlig leget, selv om det har gått flere år.»

«Vi har dårlige nyheter til deg. Det har skjedd en ulykke, og ... sønnen din ... sønnen din har omkommet.»

 En far i Barcelona i Spania skriver: «I 1963 var vi en lykkelig spansk familie. Min kone, María, og jeg hadde tre barn, David, Paquito og Isabel, som var henholdsvis 13, 11 og 9 år.

En dag i mars kom Paquito hjem fra skolen og klaget over at han hadde så vondt i hodet. Vi lurte på hva det kunne komme av — men ikke lenge. Tre timer senere var han død. En hjerneblødning hadde krevd hans liv.

Det er over 30 år siden Paquito døde. Likevel er tapet svært smertefullt den dag i dag. Foreldre kan ikke miste et barn uten å føle at de har mistet noe av seg selv — uansett hvor lang tid det går, eller hvor mange andre barn de har.»

Disse to tilfellene hvor foreldre mistet et barn, viser hvor dypt og varig såret er når et barn dør. En lege hadde rett da han skrev:  «Døden er vanligvis mer tragisk og traumatisk når den rammer et barn, enn når den rammer en som er eldre, for et barn er den siste i familien som man venter skal dø. . . . Ethvert barns død representerer tapet av framtidige drømmer, slektskapsforhold [sønn, svigerdatter, barnebarn], opplevelser . . . som ikke er blitt en realitet ennå.» En kvinne som har abortert, kan også få denne følelsen av å ha lidd et stort tap.

En som har mistet mannen sin, forteller: «Mannen min, Russell, hadde tjenestegjort i saniteten på krigsskueplassen i Stillehavet under den annen verdenskrig. Han hadde opplevd og overlevd noen forferdelige slag. Han kom tilbake til USA og til en roligere tilværelse. Senere ble han en forkynner av Guds Ord. Da han var i begynnelsen av 60-årene, begynte han å få symptomer på et hjerteproblem. Han prøvde å leve et aktivt liv. Så, en dag i juli 1988, fikk han et alvorlig hjerteanfall og døde. Det var helt forferdelig å miste ham. Jeg fikk ikke engang tatt farvel. Han var ikke bare mannen min; han var også min beste venn. Vi hadde levd sammen i 40 år. Nå så det ut til at jeg måtte klare en spesiell form for ensomhet.»

Dette er bare noen få av de tusenvis av tragedier som rammer familier verden over hver eneste dag. De fleste som sørger, vil kunne fortelle at når døden rammer barnet ditt, ektefellen din, moren eller faren din eller en venn av deg, er den virkelig hva den kristne skribenten Paulus kalte den — «den siste fiende». Den første naturlige reaksjonen på den forferdelige nyheten er ofte benektelse: «Det kan ikke være sant! Jeg tror det ikke.» Deretter kommer det gjerne andre reaksjoner, som vi skal komme inn på senere. — 1. Korinter 15: 25, 26.

Men før vi ser på de følelsene som følger med sorgen, skal vi besvare noen viktige spørsmål. Betyr døden slutten på alt for den som er død? Kan vi ha noe håp om å få se våre kjære igjen?

Det finnes et pålitelig håp

Bibelskribenten Paulus gav håp om befrielse fra denne «siste fiende», døden. Han skrev: «Som den siste fiende skal døden bli gjort til intet.» (1. Korinter 15: 26) Hvordan kunne Paulus være så sikker på det? Fordi han var blitt undervist av en som var blitt oppreist fra de døde, Jesus Kristus. (Apostlenes gjerninger 9: 3—19) Det er også grunnen til at Paulus kunne skrive: «Ettersom døden er kommet ved et menneske [Adam], kommer også de dødes oppstandelse ved et menneske [Jesus Kristus]. For liksom alle dør i Adam, så skal også alle bli gjort levende i Kristus.» — 1. Korinter 15: 21, 22.

Jesus ble dypt bedrøvet da han traff en enke i Nain og fikk se hennes døde sønn. Bibelen forteller: «Da [Jesus] nærmet seg byporten, se, da ble det båret ut en død, som var sin mors enbårne sønn. Hun var dessuten enke. Og en anselig folkemengde fra byen var sammen med henne. Og da Herren fikk se henne, fikk han medlidenhet med henne, og han sa til henne: ’Gråt ikke mer.’ Så gikk han fram og rørte ved båren, og bærerne stanset, og han sa: ’Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!’ Og den døde satte seg opp og begynte å tale, og han gav ham til hans mor. Nå ble de alle grepet av frykt, og de  begynte å ære Gud og sa: ’En stor profet er blitt oppreist blant oss’, og: ’Gud har vendt sin oppmerksomhet mot sitt folk.’» Legg merke til at Jesus fikk så stor medlidenhet med enken at han oppreiste sønnen hennes! Tenk deg hva det vil bety for framtiden! — Lukas 7: 12—16.

Der, med øyenvitner til stede, utførte Jesus et uforglemmelig mirakel. Det utgjorde en garanti for at den oppstandelse han hadde forutsagt en tid tidligere, skulle kunne finne sted. Da hadde han snakket om en oppstandelse til liv på jorden under «en ny himmel». Han hadde sagt: «Undre dere ikke over dette, for den time kommer da alle de som er i minnegravene, skal høre hans røst og komme ut.» — Åpenbaringen 21: 1, 3, 4; Johannes 5: 28, 29; 2. Peter 3: 13.

Etter at Jesus selv var blitt oppreist fra de døde, var det mange som så ham. En gang da Peter og noen av de andre 12 som hadde vært med Jesus på reisene hans, var ved Galilea-sjøen, så de den oppstandne Jesus og hørte ham snakke. Beretningen forteller: «Jesus sa til dem: ’Kom og få dere frokost.’ Ingen av disiplene våget å spørre ham: ’Hvem er du?’, for de visste at det var Herren. Jesus kom og tok brødet og gav det til dem, og likeså fisken. Dette var nå tredje gang Jesus viste seg for disiplene etter at han var blitt oppreist fra de døde.» — Johannes 21: 12—14.

Peter var derfor fullstendig overbevist da han skrev: «Velsignet være vår Herre Jesu Kristi Gud og Far, for i samsvar med sin store barmhjertighet gav han oss en ny fødsel til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.» — 1. Peter 1: 3.

Apostelen Paulus gav tillitsfullt uttrykk for sitt håp da han sa: «Jeg tror på alt det som er framsatt i Loven og står skrevet i Profetene; og jeg har det håp til Gud, et håp som disse selv også har, at det skal finne sted en oppstandelse av både de rettferdige og de urettferdige.» — Apostlenes gjerninger 24: 14, 15.

Millioner av mennesker kan derfor ha et sikkert håp om å få se sine kjære igjen, og det her på jorden, men under helt nye forhold. Hva slags forhold? Flere detaljer om det håpet Bibelen gir for dem vi har mistet, vil bli drøftet i den siste delen i denne brosjyren, den delen som heter «Et sikkert håp for de døde».

Men først skal vi se på noen andre spørsmål du kanskje lurer på hvis du sørger over tapet av en du har vært glad i: Er det normalt å sørge på denne måten? Hvordan kan jeg leve med sorgen? Hva kan andre gjøre for å hjelpe meg i sorgen? Hvordan kan jeg hjelpe andre som sørger? Og sist, men ikke minst: Hva sier Bibelen om et sikkert håp for de døde? Kommer jeg noen gang til å få se mine kjære igjen? Og hvor?