Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Nærm deg Jehova

 Kapittel 16

Øv rett og rettferdighet mens du vandrer med Gud

Øv rett og rettferdighet mens du vandrer med Gud

1—3. a) Hvorfor står vi i gjeld til Jehova? b) Hva krever vår kjærlige Redningsmann til gjengjeld av oss?

FORESTILL deg at du er om bord på et synkende skip. Akkurat idet du tror at alt håp er ute, dukker det opp en redningsmann som får deg i sikkerhet. Du føler en enorm lettelse når han sier: «Nå er du trygg!» Ville du ikke føle at du stod i gjeld til en slik person? Han hadde jo reddet livet ditt!

2 Dette illustrerer i visse henseender hva Jehova har gjort for oss. Vi står i stor gjeld til ham. Han har jo skaffet til veie gjenløsningsofferet og gjort det mulig for oss å bli reddet fra syndens og dødens grep. Vi føler oss trygge i vissheten om at så lenge vi viser tro på dette dyrebare offeret, får vi tilgivelse for våre synder, og vår evige framtid er sikret. (1. Johannes 1: 7; 4: 9) Som vi så i kapittel 14, er gjenløsningen det største uttrykk for Jehovas kjærlighet og rettferdighet. Hvordan bør vi reagere på det?

3 Det er på sin plass å tenke over hva vår kjærlige Redningsmann krever av oss til gjengjeld. Jehova sier gjennom profeten Mika: «Han har fortalt deg, du menneske av jord, hva som er godt. Og hva krever Jehova til gjengjeld av deg annet enn at du skal øve rett og elske godhet og vandre beskjedent med din Gud?» (Mika 6: 8) Legg merke til at en av de tingene Jehova krever til gjengjeld av oss, er at vi skal «øve rett». Hvordan kan vi gjøre det?

Jag etter «sann rettferdighet»

4. Hvordan vet vi at Jehova venter at vi skal leve i samsvar med hans rettferdige normer?

4 Jehova venter at vi skal leve etter hans normer for hva  som er rett, og hva som er galt. Ettersom hans normer er rettferdige, jager vi etter rett og rettferdighet når vi følger dem. «Lær å gjøre det som er godt; søk etter rett,» sier Jesaja 1: 17. Guds Ord formaner oss til å ’søke rettferdighet’. (Sefanja 2: 3) Det oppfordrer oss også til å «ta på den nye personlighet, som ble skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og lojalitet». (Efeserne 4: 24) Sann rettferdighet utelukker vold, urenhet og umoral, som alt sammen krenker det som er hellig. — Salme 11: 5; Efeserne 5: 3—5.

5, 6. a) Hvorfor er det ikke en byrde for oss å følge Jehovas normer? b) Hvordan viser Bibelen at det å jage etter rettferdighet er en vedvarende prosess?

5 Er det en byrde for oss å følge Jehovas rettferdige normer? Nei. En som i sitt hjerte blir dratt til Jehova, avviser ikke de kravene han stiller. Fordi vi elsker vår Gud og alt det han står for, ønsker vi å leve på en måte som behager ham. (1. Johannes 5: 3) Husk at Jehova «elsker rettferdige gjerninger». (Salme 11: 7) Hvis vi virkelig elsker hans rettferdighet, må vi lære oss å elske det han elsker, og hate det han hater. — Salme 97: 10.

6 Det er ikke lett for ufullkomne mennesker å jage etter rettferdighet. Vi må legge av den gamle personlighet med dens syndige vaner og ikle oss den nye. Bibelen sier at den nye personlighet «blir fornyet» gjennom nøyaktig kunnskap. (Kolosserne 3: 9, 10) Ordene «blir fornyet» antyder at det å ikle seg en ny personlighet er en vedvarende prosess, en prosess som krever iherdige anstrengelser. Uansett hvor hardt vi prøver å gjøre det som er rett, hender det at vår syndige natur får oss til å snuble i tanker, ord eller gjerning. — Romerne 7: 14—20; Jakob 3: 2.

7. Hvordan bør vi se på tilbakefall i våre anstrengelser for å jage etter rettferdighet?

7 Hvordan bør vi reagere på tilbakefall i våre anstrengelser for å jage etter rettferdighet? Vi må naturligvis ikke bagatellisere syndens alvor. Samtidig må vi aldri gi opp og føle at  vår utilstrekkelighet gjør oss uskikket til å tjene Jehova. Vår nådige Gud har ordnet det slik at de som angrer oppriktig, kan gjenvinne hans gunst. Tenk på apostelen Johannes’ oppmuntrende ord: «Jeg skriver disse ting til dere for at dere ikke skal begå en synd.» Men så tilføyde han realistisk: «Hvis noen likevel begår en synd [på grunn av nedarvet ufullkommenhet], har vi en hjelper hos Faderen, Jesus Kristus.» (1. Johannes 2: 1) Ja, Jehova har skaffet til veie Jesu gjenløsningsoffer, slik at vi kan tjene ham på en måte som han godkjenner, trass i vår syndige natur. Får ikke det oss til å ønske å gjøre vårt beste for å behage ham?

Det gode budskap og Guds rettferdighet

8, 9. Hvordan framhever forkynnelsen av det gode budskap Jehovas rettferdighet?

8 Vi kan øve rett — ja etterligne Guds rettferdighet — ved å gjøre vårt ytterste for å forkynne det gode budskap om Guds rike for andre. Hvilken sammenheng er det mellom Jehovas rettferdighet og det gode budskap?

9 Jehova vil ikke gjøre ende på denne onde ordning uten først å ha latt en advarsel lyde. Jesus sa i sin profeti om hva som skulle skje i endens tid: «Det gode budskap må først bli forkynt blant alle nasjonene.» (Markus 13: 10; Matteus 24: 3) Ordet «først» antyder at det er andre ting som kommer til å skje etter det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet. Dette omfatter den forutsagte store trengsel, som innebærer at de onde blir tilintetgjort, og baner veien for en rettferdig, ny verden. (Matteus 24: 14, 21, 22) Ingen kan med rette anklage Jehova for å ha behandlet de onde urettferdig. Ved å la advarselen lyde gir han dem god anledning til å forandre seg og derved bli spart når ødeleggelsen kommer. — Jona 3: 1—10.

Vi øver rett og rettferdighet når vi upartisk gjør andre kjent med det gode budskap

10, 11. Hvordan gjenspeiler vi Guds rettferdighet når vi deltar i forkynnelsesarbeidet?

10 Hvordan gjenspeiler vår forkynnelse av det gode budskap  Guds rettferdighet? Først og fremst er det bare rett og riktig at vi gjør det vi kan for å hjelpe andre til å oppnå frelse. Tenk deg en gang til at du blir berget fra et synkende skip. Når du sitter der trygt i livbåten, ønsker du sikkert å hjelpe dem som fortsatt ligger i vannet. Vi er på lignende måte forpliktet til å hjelpe dem som fremdeles bakser omkring i «vannet» i denne onde verden. Det er sant at mange avviser budskapet. Men så lenge Jehova fortsetter å være tålmodig, er vi forpliktet til å sørge for at de får en mulighet til å «nå fram til anger» og derved bli frelst. — 2. Peter 3: 9.

11 Når vi forkynner det gode budskap for alle vi treffer, øver vi rett og rettferdighet på en annen viktig måte også: Vi er upartiske. Husk at «Gud ikke er partisk, men i enhver nasjon er den som frykter ham og øver rettferdighet, antagelig for ham». (Apostlenes gjerninger 10: 34, 35) Hvis vi skal etterligne hans rettferdighet, kan vi ikke være forutinntatt mot dem vi treffer. Vi må gjøre folk kjent med det gode budskap uansett hvilken etnisk gruppe de tilhører, eller hvordan deres sosiale eller økonomiske stilling er. Derved gir vi alle som vil høre, anledning til å bli kjent med det gode budskap og ta stilling til det. — Romerne 10: 11—13.

Hvordan vi behandler andre

12, 13. a) Hvorfor må vi ikke være snare til å sette oss til doms over andre? b) Hva betyr Jesu ord: «Slutt med å dømme» og «slutt med å fordømme»? (Se også fotnoten.)

12 Vi kan også øve rett og rettferdighet ved å behandle andre slik Jehova behandler oss. Det er lett å sette seg til doms over andre, å kritisere deres feil og å dra deres motiver i tvil. Men hvem av oss ville vel like at Jehova stadig gransket våre motiver og merket seg vår utilstrekkelighet på en ubarmhjertig måte? Det er ikke slik Jehova handler med oss. Salmisten sa: «Hvis det var misgjerninger du gav akt på, Jah, Jehova, hvem kunne da bli stående?» (Salme 130: 3) Er vi ikke takknemlige for at vår rettferdige og barmhjertige Gud  har valgt å la være å dvele ved våre feil og svakheter? (Salme 103: 8—10) Hvordan bør så vi behandle andre?

13 Hvis vi forstår den barmhjertige siden ved Guds rettferdighet, vil vi ikke være snare til å dømme andre i saker som egentlig ikke angår oss, eller som ikke spiller så stor rolle. Jesus kom med denne advarselen i Bergprekenen: «Slutt med å dømme, for at dere ikke skal bli dømt.» (Matteus 7: 1) Ifølge Lukas’ beretning tilføyde han: «Slutt med å fordømme, og dere skal slett ikke bli fordømt.» * (Lukas 6: 37) Jesus viste at han var klar over at ufullkomne mennesker er tilbøyelige til å være dømmesyke. Hvis noen av hans tilhørere hadde for vane å dømme andre meget strengt, måtte de slutte med det.

14. Hvorfor må vi ’slutte med å dømme’ andre?

14 Hvorfor må vi ’slutte med å dømme’ andre? Én ting er at vi har begrenset myndighet. Disippelen Jakob minner oss om det: «Det er én som er lovgiver og dommer» — Jehova. Jakob spør derfor: «Hvem er du som dømmer din neste?» (Jakob 4: 12; Romerne 14: 1—4) På grunn av vår syndige natur kan vi dessuten lett komme til å felle en urettferdig dom. Mange holdninger og motiver — fordommer, såret stolthet, misunnelse og selvrettferdighet — kan føre til at vi danner oss et fordreid bilde av våre medmennesker. Vi har selv våre begrensninger, og hvis vi tenker på dem, skulle vi ikke være så snare til å finne feil hos andre. Vi kan ikke se hva som bor i folks hjerte; vi har heller ikke kjennskap til andres personlige forhold i ett og alt. Hvem er da vi, at vi skal tillegge våre medtroende urette motiver eller kritisere de anstrengelsene de gjør seg i tjenesten for Gud? Hvor mye bedre er det ikke  å etterligne Jehova og se etter det gode hos våre brødre og søstre i stedet for å fokusere på feilene deres!

15. Hva slags tale og oppførsel har ingen plass blant dem som tilber Gud, og hvorfor ikke?

15 Hva med vår familie? I verden i dag er det dessverre slik at den hardeste kritikken ofte kommer der hvor en skulle kunne føle seg trygg og avslappet — i hjemmet. Vi hører ofte om ektemenn, hustruer og foreldre som «dømmer» de andre i familien og utsetter dem for konstant verbal og fysisk mishandling. Men ondsinnete ord, bitre spydigheter og fysisk mishandling har ingen plass blant dem som tilber Gud. (Efeserne 4: 29, 31; 5: 33; 6: 4) Jesu ord om å ’slutte med å dømme’ og ’slutte med å fordømme’ gjelder når vi er hjemme også. Husk at det å øve rett og rettferdighet innebærer å behandle andre slik som Jehova behandler oss. Og  vår Gud er aldri hard eller grusom mot oss. Nei, han er «full av inderlig hengivenhet» overfor dem som elsker ham. (Jakob 5: 11) For et enestående eksempel han er for oss!

Eldste som tjener med rett og rettferdighet

16, 17. a) Hva venter Jehova av de eldste? b) Hvilket skritt må tas hvis en synder ikke angrer oppriktig, og hvorfor?

16 Vi har alle et ansvar når det gjelder å øve rett og rettferdighet, men de eldste i den kristne menighet har et spesielt ansvar hva dette angår. Legg merke til den profetiske beskrivelsen av «fyrster», eller eldste, som ble nedskrevet av Jesaja: «Se, med rettferdighet skal en konge regjere, og fyrster skal herske som fyrster med rett.» (Jesaja 32: 1) Ja, Jehova venter at de eldste skal tjene i samsvar med rett og rettferdighet. Hvordan kan de gjøre det?

17 Disse åndelig kvalifiserte mennene er klar over at rettferdigheten krever at menigheten holdes ren. Det hender at de eldste må dømme i saker som gjelder alvorlige overtredelser. Når de gjør det, må de huske at Guds rettferdighet søker å vise barmhjertighet hvis det i det hele tatt er mulig. De prøver derfor å hjelpe synderen til å vise anger. Men hvordan går det hvis synderen ikke viser oppriktig anger, til tross for slike forsøk på å hjelpe ham? Jehovas Ord, som representerer den fullkomne rettferdighet, sier hvilket fast skritt som da må tas: «Fjern den onde mannen fra deres midte.» Det betyr at han må utelukkes fra menigheten. (1. Korinter 5: 11—13; 2. Johannes 9—11) De eldste synes det er leit å måtte gå til et slikt skritt, men de erkjenner at det er nødvendig for å beskytte menighetens moralske og åndelige renhet. Men selv da håper de at synderen en dag vil komme til fornuft og vende tilbake til menigheten. — Lukas 15: 17, 18.

18. Hva husker de eldste når de gir andre bibelsk veiledning?

18 Å tjene rettferdighetens interesser innebærer også å gi bibelsk veiledning når det er nødvendig. De eldste er naturligvis  ikke på utkikk etter feil hos andre. De benytter heller ikke enhver anledning til å komme med en irettesettelse. Men det kan være at en troende «begår et eller annet feiltrinn før han er klar over det». De eldste vil da «i en mildhetens ånd forsøke å bringe et slikt menneske i den rette tilstand», idet de husker at Guds rettferdighet verken er grusom eller ufølsom. (Galaterne 6: 1) De eldste vil ikke skjelle ut en som har feilet, eller bruke harde ord. Nei, veiledningen blir gitt i kjærlighet og for å oppmuntre den som får den. Selv når veiledningen er tydelig og poengtert — når det uten omsvøp blir vist hva en uforstandig handlemåte vil føre til — husker de eldste at en medtroende som har feilet, er en av sauene i Jehovas hjord. * (Lukas 15: 7) Når veiledningen eller irettesettelsen er tydelig motivert av og gitt i kjærlighet, er det større sannsynlighet for at den som har feilet, vil bli brakt i den rette tilstand.

19. Hvilke avgjørelser må de eldste treffe, og hva må de basere sine avgjørelser på?

19 De eldste må ofte treffe avgjørelser som berører deres medtroende. Med jevne mellomrom kommer de eldste for eksempel sammen for å drøfte om det er noen andre brødre i menigheten som er kvalifisert til å bli anbefalt som eldste eller menighetstjenere. De eldste vet hvor viktig det er å være upartisk. De lar seg lede av Guds krav når de skal treffe slike avgjørelser, og baserer dem ikke bare på sine personlige følelser. De følger Bibelens råd om at de ’ikke må være forutinntatt og ikke gjøre noe i samsvar med en partisk tilbøyelighet’. — 1. Timoteus 5: 21.

20, 21. a) Hva bestreber de eldste seg på å være, og hvorfor? b) Hva kan eldste gjøre for å hjelpe «nedtrykte sjeler»?

 20 De eldste håndhever Guds rettferdighet på andre måter også. Etter at Jesaja hadde forutsagt at de eldste skulle tjene «med rett», sa han videre: «Hver enkelt skal vise seg å være som et ly mot vinden og et skjul mot det kraftige regnværet, som strømmer av vann i et vannløst land, som skyggen av en veldig, steil klippe i et utpint land.» (Jesaja 32: 2) De eldste må med andre ord bestrebe seg på å være til trøst og oppmuntring for sine trosfeller.

21 I betraktning av alle de problemene som kan gjøre oss motløse i vår tid, er det mange som har behov for oppmuntring. Hva kan dere eldste gjøre for å hjelpe «de nedtrykte sjeler»? (1. Tessaloniker 5: 14) Lytt til dem med empati. (Jakob 1: 19) De har kanskje behov for å dele ’engstelsen  i sitt hjerte’ med en de stoler på. (Ordspråkene 12: 25) Gi dem forsikring om at de er ønsket, verdsatt og elsket — ja av Jehova og også av sine brødre og søstre. (1. Peter 1: 22; 5: 6, 7) Dere kan dessuten be sammen med dem og for dem. Det kan være til stor trøst og oppmuntring å høre en eldste be en inderlig bønn for en. (Jakob 5: 14, 15) De kjærlige anstrengelser dere gjør dere for å hjelpe dem som er nedtrykt, vil ikke gå upåaktet hen hos rettferdighetens Gud.

De eldste gjenspeiler Jehovas rettferdighet når de oppmuntrer de nedtrykte

22. På hvilke måter kan vi etterligne Jehovas rettferdighet, og hva vil det føre til?

22 Vi blir i virkeligheten enda nærere knyttet til Jehova når vi etterligner hans rettferdighet. Når vi forsvarer hans rettferdige normer, når vi gjør andre kjent med det livgivende gode budskap, og når vi velger å fokusere på det gode hos andre i stedet for å se etter feil hos dem, da gjenspeiler vi Guds rettferdighet. Dere eldste, når dere verner om menighetens renhet, når dere gir oppbyggende bibelsk veiledning, når dere treffer upartiske avgjørelser, og når dere oppmuntrer de nedtrykte, da gjenspeiler dere Guds rettferdighet. Tenk på hvordan det må glede Jehovas hjerte når han ser ned fra himmelen og ser at hans folk gjør sitt beste for å øve rett og rettferdighet idet de vandrer med sin Gud!

^ avsn. 13 Noen bibeloversettelser sier «døm ikke» og «fordøm ikke». I dette ligger det at vi ’ikke må begynne å dømme’ og ’ikke begynne å fordømme’. Men i disse negative befalingene bruker bibelskribentene den greske presensformen, som uttrykker noe vedvarende. Det var altså tale om vedvarende handlinger som måtte opphøre.

^ avsn. 18 I 2. Timoteus 4: 2 sier Bibelen at de eldste noen ganger må ’irettesette, refse, formane’. Det greske ordet som er gjengitt med ’formane’ (parakalẹo), kan også bety «å oppmuntre». Et beslektet gresk ord, parạkletos, kan sikte til en forsvarer i en rettssak. Så selv når de eldste kommer med en tydelig irettesettelse, er det meningen at de skal yte åndelig hjelp til dem som trenger det.

Lær mer

Hvorfor blir noen ekskludert?

Hvordan er kjærlig tukt fra Gud til hjelp for en angrende overtreder?

Kristne eldste – ‘medarbeidere på vår glede’

På hvilke måter hjelper de eldste brødrene og søstrene til å finne glede i tjenesten for Gud?