Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Nærm deg Jehova

 Kapittel 14

Jehova skaffer til veie «en løsepenge i bytte for mange»

Jehova skaffer til veie «en løsepenge i bytte for mange»

1, 2. Hva sier Bibelen om den stilling menneskeheten befinner seg i, og hva er den eneste løsningen?

«HELE skapningen fortsetter å sukke sammen og være i smerte sammen inntil nå.» (Romerne 8: 22) Med disse ordene beskriver apostelen Paulus den sørgelige tilstanden vi befinner oss i. Fra et menneskelig synspunkt ser det ikke ut til at det er noen mulighet til å bli befridd for lidelse, synd og død. Men Jehova har ingen begrensninger, slik mennesker har. (4. Mosebok 23: 19) Rettferdighetens Gud har sørget for at det finnes en utvei, ved å gjøre det mulig for oss å bli løskjøpt, eller gjenløst, ved hjelp av en løsepenge.

2 Gjenløsningen er den største gaven Jehova har gitt menneskene. Den gjør det mulig for oss å bli utfridd av synd og død. (Efeserne 1: 7) Den utgjør grunnlaget for håpet om evig liv, enten i himmelen eller på en paradisisk jord. (Lukas 23: 43; Johannes 3: 16; 1. Peter 1: 4) Men hva er egentlig gjenløsningen? Hva lærer den oss om Jehovas uforlignelige rettferdighet?

Hvordan behovet for en løsepenge oppstod

3. a) Hvordan oppstod behovet for en løsepenge? b) Hvorfor kunne ikke Gud bare omgjøre dødsdommen over Adams etterkommere?

3 Det var Adams synd som gjorde at det ble behov for en løsepenge. Ved at Adam var ulydig mot Gud, gav han sine etterkommere sykdom, sorg, smerte og død i arv. (1. Mosebok 2: 17; Romerne 8: 20) Gud kunne ikke bare la seg lede av følelser og omgjøre dødsdommen. Det ville ha vært det samme som at han ignorerte sin egen lov: «Den lønn synden betaler, er døden.» (Romerne 6: 23) Og hvis han hadde satt sine egne rettferdige normer ut av kraft, ville det ha blitt kaos og lovløshet overalt.

4, 5. a) Hvordan bakvasket Satan Jehova, og hvorfor måtte Jehova svare på disse anklagene? b) Hvilken påstand kom Satan med om Jehovas lojale tjenere?

 4 Som vi så i kapittel 12, førte opprøret i Eden til at det ble reist noen store stridsspørsmål. Satan kastet en mørk skygge over Guds gode navn og rykte. Han anklaget i virkeligheten Jehova for å være en løgner og en grusom diktator, en som berøvet sine skapninger friheten. (1. Mosebok 3: 1—5) Ved tilsynelatende å forpurre Jehovas hensikt, som gikk ut på at jorden skulle fylles med rettferdige mennesker, anklaget Satan ham dessuten for å ha mislyktes. (1. Mosebok 1: 28; Jesaja 55: 10, 11) Hvis Jehova hadde latt disse anklagene bli stående uimotsagt, kunne mange av hans fornuftutstyrte skapninger ha mistet noe av tilliten til hans styre.

5 Satan bakvasket også Jehovas lojale tjenere. Han hevdet at de tjente Jehova utelukkende av selviske motiver, og at ingen ville fortsette å være trofaste mot ham hvis de ble utsatt for press. (Job 1: 9—11) Disse stridsspørsmålene var av langt større betydning enn den vanskelige situasjonen menneskene befant seg i. Jehova følte seg med rette forpliktet til å svare på Satans ærekrenkende anklager. Men hvordan kunne han avgjøre disse stridsspørsmålene og også frelse menneskeheten?

Løsepenge — en ekvivalent

6. Nevn noen av de uttrykkene som Bibelen bruker for å beskrive det Gud gjør for å frelse menneskene.

6 Jehovas løsning var i høyeste grad barmhjertig og helt igjennom rettferdig. Mennesker kunne aldri ha uttenkt noe slikt. Likevel var den uhyre enkel. Bibelen omtaler den på forskjellige måter. Den taler om kjøp, forlikelse, løskjøpelse, sonoffer og soning. (Salme 49: 8; Daniel 9: 24; Galaterne 3: 13; Kolosserne 1: 20; Hebreerne 2: 17) Men det uttrykket som kanskje er aller mest beskrivende, er et som ble brukt av Jesus selv. Han sa: «Menneskesønnen [er ikke] kommet for  å bli tjent, men for å tjene og gi sin sjel som en løsepenge [gresk: lỵtron] i bytte for mange.» — Matteus 20: 28.

7, 8. a) Hva betyr det greske ordet for «løsepenge»? b) Hva betegner det hebraiske ordet for «løsepenge»?

7 Hva er en løsepenge? Det greske ordet som er brukt her, kommer fra et verb som betyr «å løse, å frigi». Ordet ble brukt om det beløpet som ble betalt når krigsfanger ble kjøpt fri. En løsepenge er altså noe som blir betalt for å kjøpe noe tilbake. Det ordet som er brukt for «løsepenge» i De hebraiske skrifter (kọfer), kommer fra et verb som betyr «å dekke». Gud sa for eksempel til Noah at han skulle «overstryke», altså dekke, arken med tjære. (1. Mosebok 6: 14) Dette hjelper oss til å forstå at det å betale en løsepenge også betyr å dekke over synder. — Salme 65: 3.

8 En ordbok (Theological Dictionary of the New Testament) sier at dette ordet (kọfer) «alltid betegner en ekvivalent», eller noe som tilsvarer noe annet. Lokket som dekket paktens ark, hadde for eksempel en form som tilsvarte arkens form. * For at synd skal kunne sones, dekkes over, må det likeledes betales en sum som fullt ut svarer til, eller som fullstendig dekker, den skaden som synden har forvoldt. I Guds lov til Israel het det derfor: «Det skal være sjel for sjel, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot.» — 5. Mosebok 19: 21.

9. Hvorfor frambar troens menn dyreofre, og hvordan så Jehova på slike ofre?

9 Helt fra Abels tid frambar troens menn dyreofre til Gud. Derved viste de at de var oppmerksom på synden og på behovet for gjenløsning, og de viste tro på den utfrielse Gud hadde lovt gjennom sin «ætt». (1. Mosebok 3: 15; 4: 1—4; 3. Mosebok 17: 11; Hebreerne 11: 4) Disse ofrene behaget  Jehova og gjorde at disse tilbederne stod i et godt forhold til ham. Men dyreofrene hadde i beste fall symbolsk verdi. Dyr ville aldri kunne dekke over menneskers synder, for dyrene er ringere enn menneskene. (Salme 8: 4—8) Bibelen sier: «Det er ikke mulig at blodet av okser og av geiter kan ta bort synder.» (Hebreerne 10: 1—4) Slike ofre var bare bilder, symboler, på det virkelige gjenløsningsoffer som skulle bli frambrakt.

«En tilsvarende løsepenge»

10. a) Hvem måtte den som ofret sitt liv som en løsepenge, svare til, og hvorfor? b) Hvorfor var det nok at bare ett menneske ofret sitt liv?

10 «Alle dør i Adam,» sa apostelen Paulus. (1. Korinter 15: 22) For at menneskeslekten skulle bli gjenløst, måtte derfor en som nøyaktig svarte til Adam — et fullkomment menneske — dø. (Romerne 5: 14) Ikke noen annen slags skapning kunne bringe rettferdighetens vektskåler i likevekt. Bare et fullkomment menneske, en som ikke var berørt av den dødsdommen som var avsagt over Adam, kunne utgjøre «en tilsvarende løsepenge» — en løsepenge som svarte fullstendig til Adam. (1. Timoteus 2: 6) Det ville ikke være nødvendig at utallige millioner enkeltpersoner ble ofret for at de skulle tilsvare hver enkelt av Adams etterkommere. Apostelen Paulus forklarte: «Synden kom inn i verden ved ett menneske [Adam], og døden ved synden.» (Romerne 5: 12) Og «ettersom døden er kommet ved et menneske», ordnet Gud det slik at gjenløsningen av menneskeheten også kommer «ved et menneske». (1. Korinter 15: 21) Hvordan?

«En tilsvarende løsepenge for alle»

11. a) Hvordan skulle gjenløseren «smake døden for hvert menneske»? b) Hvorfor får ikke Adam og Eva nyte godt av gjenløsningsofferet? (Se fotnoten.)

11 Jehova ordnet det slik at et fullkomment menneske frivillig ofret sitt liv. «Den lønn synden betaler, er døden,» står det i Romerne 6: 23. I og med at gjenløseren ofret sitt liv, ’smakte han døden for hvert menneske’. Han betalte med  andre ord lønnen for Adams synd. (Hebreerne 2: 9; 2. Korinter 5: 21; 1. Peter 2: 24) Det fikk omfattende juridiske konsekvenser. Ved at løsepengen opphevet dødsdommen over Adams lydige etterkommere, fjernet den syndens ødeleggende makt. * — Romerne 5: 16.

12. Illustrer hvordan det at én gjeld blir betalt, kan være til gagn for mange.

12 La oss illustrere dette: Forestill deg at du bor i en by hvor de fleste av innbyggerne er ansatt ved en stor fabrikk. Du og naboene dine blir godt betalt og har det bra på alle måter. Men så en dag blir fabrikken stengt. Hvorfor? Direktøren er blitt uhederlig og har tappet bedriften for midler, så den har gått konkurs. Du og naboene dine står nå uten arbeid, og dere kan ikke betale regningene deres. Ektefellene og barna, ja, også kreditorene må lide på grunn av den ene mannens uhederlighet. Finnes det noen utvei? Ja! En rik velgjører bestemmer seg for å gripe inn. Han er klar over hvor stor betydning fabrikken har. Og han føler med de ansatte og familiene deres. Han betaler derfor bedriftens gjeld og gjenåpner fabrikken. Ved at den ene gjelden blir betalt, blir også problemene løst for de mange ansatte, familiene deres og kreditorene. Når Adams gjeld blir strøket, er det likeledes til gagn for mange, ja utallige millioner.

Hvem skaffer til veie løsepengen?

13, 14. a) Hvordan skaffet Jehova til veie en løsepenge for menneskeheten? b) Hvem ble løsepengen betalt til, og hvorfor var det nødvendig at den ble betalt?

13 Bare Jehova kunne skaffe til veie det «Lam som tar bort  verdens synd». (Johannes 1: 29) Men han sendte ikke en hvilken som helst engel for å redde menneskene. Han sendte ham som én gang for alle kunne komme med et avgjørende svar på Satans anklage mot hans tjenere. Ja, Jehova brakte det størst mulige offer ved å sende sin enbårne Sønn, «den han holdt særlig av». (Ordspråkene 8: 30) Og Guds Sønn «uttømte seg selv» ved å gi avkall på sin himmelske natur. (Filipperne 2: 7) Jehova overførte på mirakuløst vis sin enbårne, himmelske Sønns liv og personlighetsmønster til den jødiske jomfruen Marias morsliv. (Lukas 1: 27, 35) Som menneske ble han kalt Jesus. Men i juridisk forstand kunne han bli kalt den andre Adam, for han svarte fullkomment til Adam. (1. Korinter 15: 45, 47) Jesus kunne derfor framstille seg selv som en løsepenge for syndige mennesker.

14 Hvem skulle denne løsepengen betales til? Salme 49: 7 sier helt klart at løsepengen blir betalt ’til Gud’. Men er det ikke Jehova som skaffer løsepengen til veie? Jo, men det betyr ikke at gjenløsningen er en meningsløs og mekanisk verdioverføring, omtrent som om penger skulle bli tatt fra én lomme og lagt over i en annen. Vi må forstå at gjenløsningen ikke er en bokstavelig verdioverføring, men en juridisk transaksjon. Ved at Jehova sørget for at løsepengen ble betalt — til tross for at det kostet ham selv dyrt — bekreftet han sin urokkelige troskap mot sin egen fullkomne rettferdighet. — 1. Mosebok 22: 7, 8, 11—13; Hebreerne 11: 17; Jakob 1: 17.

15. Hvorfor måtte Jesus lide og dø?

15 Våren 33 gjennomgikk Jesus Kristus frivillig en ildprøve som førte til at løsepengen ble betalt. Han fant seg i å bli arrestert på grunnlag av falske anklager, dømt skyldig og naglet til en henrettelsespæl. Var det virkelig nødvendig at Jesus måtte lide så mye? Ja, for stridsspørsmålet om Guds tjeneres ulastelighet måtte avgjøres. Det er verdt å merke seg at Gud ikke tillot at barnet Jesus ble drept av Herodes. (Matteus 2: 13—18) Men da Jesus var blitt voksen, var han i stand til å  motstå Satans voldsomme angrep, for han forstod fullt ut de stridsspørsmålene som var inne i bildet. * Ved at Jesus fortsatte å være «lojal, uskyldig, ubesmittet, skilt fra synderne» trass i den grusomme måten han ble behandlet på, tilveiebrakte han et endelig bevis for at Jehova har tjenere som bevarer sin trofasthet når de blir prøvd. (Hebreerne 7: 26) Vi kan derfor godt forstå hvorfor Jesus i øyeblikket før sin død ropte ut i triumf: «Det er fullbyrdet!» — Johannes 19: 30.

Gjenløsningsverket fullføres

16, 17. a) Hvordan fortsatte Jesus sitt gjenløsningsverk? b) Hvorfor var det nødvendig at Jesus trådte «fram for Guds person for oss»?

16 Jesus hadde ennå ikke fullført sitt gjenløsningsverk. Den tredje dagen etter hans død oppreiste Jehova ham fra de døde. (Apostlenes gjerninger 3: 15; 10: 40) I og med denne meget viktige handlingen ikke bare lønnet Jehova sin Sønn for hans trofaste tjeneste, men gav ham også mulighet til å fullføre sitt gjenløsningsverk som hans Øversteprest. (Romerne 1: 4; 1. Korinter 15: 3—8) Apostelen Paulus forklarer: «Da Kristus kom som øversteprest . . . , gikk han, nei ikke med blodet av geiter og av unge okser, men med sitt eget blod, én gang for alle inn på det hellige sted og oppnådde en evig utfrielse for oss. For Kristus gikk ikke inn på et hellig sted som er gjort med hender, og som er et avbilde av virkeligheten, men inn i selve himmelen, for nå å tre fram for Guds person for oss.» — Hebreerne 9: 11, 12, 24.

17 Kristus kunne ikke ta sitt bokstavelige blod med seg til  himmelen. (1. Korinter 15: 50) Han tok med seg det som hans blod symboliserte: den juridiske verdien av hans ofrede, fullkomne menneskeliv. Han kunne så formelt framstille verdien av dette livet for Jehova som en løsepenge for den syndige menneskehet. Godtok Jehova dette offeret? Ja, og det ble åpenbart på pinsedagen i år 33, da den hellige ånd ble utgytt over omkring 120 disipler i Jerusalem. (Apostlenes gjerninger 2: 1—4) Det var naturligvis en viktig begivenhet, men dette var bare begynnelsen til de store godene gjenløsningsofferet skulle komme til å medføre.

De godene gjenløsningen medfører

18, 19. a) Hvilke to grupper nyter godt av den forlikelsen som er blitt muliggjort ved Kristi blod? b) Nevn noen av de godene den ’store skare’ får del i nå og i framtiden som følge av gjenløsningen?

18 I sitt brev til kolosserne forklarer Paulus at Gud fant det godt å forlike alle andre ting med seg selv igjen ved Jesus ved å stifte fred ved det blod Jesus utgjøt på torturpælen. Paulus forklarer også at denne forlikelsen berører to atskilte menneskegrupper, som blir omtalt som «de ting som er i himlene», og «de ting som er på jorden». (Kolosserne 1: 19, 20; Efeserne 1: 10) Den første gruppen består av 144 000 kristne som har fått det håp at de skal tjene som prester i himmelen og herske som konger over jorden sammen med Kristus Jesus. (Åpenbaringen 5: 9, 10; 7: 4; 14: 1—3) Gjennom dem vil virkningene av gjenløsningen litt etter litt komme den lydige menneskehet til gode i løpet av en periode på 1000 år. — 1. Korinter 15: 24—26; Åpenbaringen 20: 6; 21: 3, 4.

19 «De ting som er på jorden», er de menneskene som kan vente å oppnå fullkomment liv i det jordiske paradiset. Åpenbaringen 7: 9—17 omtaler dem som «en stor skare» som kommer til å overleve den kommende «store trengsel». Men de behøver ikke å vente helt til da før de får høste gagn av gjenløsningsofferet. De har allerede «vasket sine lange kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod». Fordi de viser tro  på gjenløsningen, mottar de allerede nå åndelige velsignelser gjennom denne kjærlige ordningen. De er blitt erklært rettferdige som Guds venner! (Jakob 2: 23) På grunnlag av Jesu offer kan de «med frimodighet i tale tre fram for den ufortjente godhets trone». (Hebreerne 4: 14—16) Når de feiler, kan de få full tilgivelse. (Efeserne 1: 7) Selv om de er ufullkomne, har de en renset samvittighet. (Hebreerne 9: 9; 10: 22; 1. Peter 3: 21) Forlikelsen med Gud er følgelig ikke noe de håper på å oppnå etter hvert; den er allerede en realitet! (2. Korinter 5: 19, 20) I tusenårsriket vil de litt etter litt bli «frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten» og til slutt oppnå «Guds barns herlige frihet». — Romerne 8: 21.

20. Hvordan virker det på deg når du mediterer over gjenløsningen?

20 «Gud være takk ved Jesus Kristus» for gjenløsningen! (Romerne 7: 25) I prinsippet er dette en enkel ordning, men dens dype innhold fyller oss likevel med ærefrykt. (Romerne 11: 33) Og når vi mediterer over den med verdsettelse, rører det ved vårt hjerte og gjør at vi kommer i et enda nærere forhold til rettferdighetens Gud. La oss, i likhet med salmisten, lovprise Jehova som en som «elsker rettferdighet og rett». — Salme 33: 5.

^ avsn. 8 Ordet «lokk» i 2. Mosebok 25: 17—22 er oversatt fra et ord som er beslektet med kọfer.

^ avsn. 11 Adam og Eva får ikke nyte godt av gjenløsningsofferet. Følgende prinsipp, som fikk sin anvendelse på en som med overlegg tok en annens liv, var uttrykt i Moseloven: «Dere skal ikke ta imot noen løsepenge for en morders sjel som fortjener å dø.» (4. Mosebok 35: 31) Adam og Eva fortjente helt klart å dø, for de var ulydige mot Gud med vitende og vilje. Derved oppgav de sine utsikter til å oppnå evig liv.

^ avsn. 15 For å oppveie Adams synd måtte Jesus dø, ikke som et fullkomment barn, men som en fullkommen mann. Husk at Adam syndet med overlegg, vel vitende hvor alvorlig synden var, og hvilke konsekvenser den ville få. Så for å bli «den siste Adam» og dekke over den synden måtte Jesus treffe et modent, informert valg — at han skulle bevare sin ulastelighet overfor Jehova. (1. Korinter 15: 45, 47) Hele Jesu trofaste livsløp — hans offerdød innbefattet — utgjorde således «én rettferdiggjørende handling». — Romerne 5: 18, 19.