Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Jesus – veien, sannheten og livet

 KAPITTEL 35

Den berømte Bergprekenen

Den berømte Bergprekenen

Jesus må være trøtt etter at han har bedt til Gud hele natten og deretter valgt ut tolv disipler som skal være apostler. Det har nå blitt dag, men han har fortsatt krefter til og et ønske om å hjelpe folk. Det gjør han i en fjellskråning i Galilea, kanskje ikke så langt fra Kapernaum, som er utgangspunktet for virksomheten hans.

Folk har strømmet til ham fra steder langt unna. Noen kommer sørfra, fra Jerusalem og andre steder i Judea. Andre kommer fra kystbyene Tyrus og Sidon i nordvest. Hvorfor vil de møte Jesus? «For å høre på ham og bli helbredet for sykdommene sine.» Og det er akkurat det som skjer – Jesus ‘helbreder alle’. Tenk på det! Alle de syke blir helbredet. Jesus hjelper også ‘dem som er plaget av urene ånder’, det vil si av Satans onde engler. – Lukas 6:17–19.

Litt oppe i fjellskråningen finner Jesus så et flatt område, og folkemengden samler seg rundt ham. Disiplene hans, spesielt de tolv apostlene, sitter sannsynligvis nærmest ham. Alle er ivrige etter å høre på denne læreren, som kan gjøre slike mirakler. Jesus holder en tale som virkelig er til nytte for tilhørerne. Siden den gang har den også vært til nytte for utallige andre. Det kan den også være for oss på grunn av det dype åndelige innholdet, som blir lagt fram på en enkel og klar måte. Jesus tar utgangspunkt i hverdagslige ting som folk er kjent med. Det gjør det lettere for alle som ønsker å oppnå et bedre liv som er i harmoni med Guds normer, å forstå hva han mener. Hvilke hovedpunkter i Bergprekenen er det som gjør den så verdifull?

HVEM ER VIRKELIG LYKKELIGE?

Alle ønsker å være lykkelige. Jesus vet dette, og han begynner med å beskrive dem som er virkelig lykkelige. Forestill deg hvordan dette fanger oppmerksomheten til tilhørerne hans. Men de synes nok at noe av det han sier, høres litt rart ut.

Han sier: «Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov, for himmelens rike er deres. Lykkelige er de som sørger, for de skal bli trøstet. ... Lykkelige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet, for de skal få det de lengter etter. ... Lykkelige er de som blir forfulgt fordi de gjør det som er rett, for himmelens rike er deres. Lykkelige er dere når folk håner dere og forfølger dere ... fordi dere følger meg. Fryd dere og vær jublende glade.» – Matteus 5:3–12.

Hva mener Jesus med ordet «lykkelig»? Han sikter ikke bare til det å være glad eller munter, som når man har det gøy. Sann lykke er en dypere følelse og innebærer å være virkelig fornøyd – en følelse av tilfredshet og av å ha oppnådd noe i livet.

Jesus sier at det er de som er klar over sitt åndelige behov, de som sørger over sin syndige tilstand, og de som blir kjent med Gud og tjener ham, som er virkelig lykkelige. Selv hvis de blir hatet eller forfulgt fordi de gjør Guds vilje, er de lykkelige, for de vet at de gleder Gud, og at han vil lønne dem med evig liv.

Mange tror at det er rikdom, fornøyelser og nytelser som gjør en lykkelig. Men Jesus sier noe annet. Han bruker kontraster som gir mange av tilhørerne noe å tenke på: «Ve dere  som er rike, for dere får deres trøst fullt ut nå. Ve dere som nå er mette, for dere skal sulte. Ve dere som nå ler, for dere skal sørge og gråte. Ve dere når alle snakker positivt om dere, for slik snakket disse menneskenes forfedre om de falske profetene.» – Lukas 6:24–26.

Hvorfor skulle det å være rik, det å le og det å bli positivt omtalt av andre være noe negativt? Fordi en som setter slike ting høyt, kan komme til å forsømme tjenesten for Gud og dermed gå glipp av sann lykke. Jesus sier ikke at fattigdom eller sult i seg selv gjør en lykkelig. Men det er ofte de som har det vanskelig, som reagerer positivt på Jesu undervisning, og som oppnår sann lykke.

Med disiplene sine i tankene sier Jesus: «Dere er jordens salt.» (Matteus 5:13) De er naturligvis ikke bokstavelig salt. Salt er et konserveringsmiddel. I nærheten av alteret i Guds tempel blir det oppbevart en stor mengde salt, som blir brukt til å salte offergaver. (3. Mosebok 2:13; Esekiel 43:23, 24) Salt er også et symbol på noe som motvirker forderv og forfall. Jesu disipler er «jordens salt» i den forstand at de har en bevarende virkning på andre fordi de hjelper dem til å unngå åndelig og moralsk forfall. Ja, det budskapet de forkynner, kan bevare livet til alle som reagerer positivt på det.

Jesus sier også til disiplene: «Dere er verdens lys.» En oljelampe blir ikke satt under en kurv, men blir satt på en lampestake, så den kan lyse opp. Jesus sier derfor: «La deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og gi ære til deres Far i himmelen.» – Matteus 5:14–16.

EN HØY STANDARD FOR JESU DISIPLER

De jødiske religiøse lederne ser på Jesus som en som bryter Guds lov, og har nylig lagt planer om å drepe ham. Jesus sier derfor rett ut: «Ikke tro at jeg er kommet for å oppheve Loven eller Profetene. Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.» – Matteus 5:17.

Ja, Jesus har den største respekt for Guds lov og oppfordrer andre til også å ha det. Han sier faktisk: «Den som bryter et av de minste budene og lærer andre å gjøre det samme, skal derfor  kalles minst i forbindelse med himmelens rike.» Det han mener, er at en slik person ikke vil få komme inn i Riket i det hele tatt. Så fortsetter han: «Men den som holder dem og lærer andre dem, skal kalles stor i forbindelse med himmelens rike.» – Matteus 5:19.

Jesus fordømmer til og med holdninger som kan føre til at en person bryter Guds lov. Etter at Jesus har sitert dette budet i Loven: «Du skal ikke myrde», tilføyer han: «Den som fortsetter å være sint på sin bror, skal stå til regnskap overfor domstolen.» (Matteus 5:21, 22) Det å fortsette å være sint på en annen er alvorlig og kan kanskje til og med føre til mord. Jesus forklarer derfor hvor langt man bør strekke seg for å skape fred: «Hvis du kommer med en offergave til alteret og du der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la offergaven ligge der foran alteret. Gå først bort og slutt fred med din bror. Kom så tilbake og bær fram offergaven din.» – Matteus 5:23, 24.

Et annet bud i Loven går ut på at man ikke skal være utro. Jesus kommenterer det slik: «Dere har hørt at det er blitt sagt: ‘Du skal ikke være utro mot ektefellen din.’ Men jeg sier dere at den som fortsetter å se på en kvinne med begjær, har allerede vært utro med henne i sitt hjerte.» (Matteus 5:27, 28) Her snakker Jesus ikke bare om en flyktig umoralsk tanke. Nei, han understreker hvor alvorlig det er å ‘fortsette å se’. Hvis man fortsetter å se, kan dette lett vekke urette ønsker. Og hvis det så oppstår en mulighet, kan det føre til at man er utro. Hvordan kan man hindre at dette skjer? Det kan være nødvendig med drastiske tiltak. Jesus sier: «Hvis ditt høyre øye får deg til å snuble, så riv det ut og kast det fra deg. ... Og hvis din høyre hånd får deg til å snuble, så hogg den av og kast den fra deg.» – Matteus 5:29, 30.

Mange er villige til å få amputert en kroppsdel som er alvorlig syk, for å redde livet. Det er derfor ikke så rart at Jesus sier at det er viktigere å ‘kaste fra seg’ hva som helst, selv noe så verdifullt som et øye eller en hånd, for å unngå umoralske tanker og det de kan føre til. Jesus forklarer: «Det er bedre for deg å miste en kroppsdel enn at hele kroppen din havner i Gehenna» (en søppelplass utenfor Jerusalems murer der det hele tiden brant en ild), noe som innebærer evig tilintetgjørelse.

Jesus gir også råd om hvordan man bør reagere når noen sårer eller fornærmer en. Han sier: «Ikke gå til motangrep på en som er ond. Hvis noen slår deg med åpen hånd på høyre kinn, så vend også det andre til.» (Matteus 5:39) Dette betyr ikke at man ikke kan forsvare seg hvis en selv eller familien blir angrepet. Men en som slår noen med åpen hånd, gjør det ikke  for å skade alvorlig eller drepe, men for å fornærme. Det Jesus sier, er at hvis noen prøver å framprovosere en slåsskamp eller en krangel, enten ved å slå med åpen hånd eller ved å bruke sårende ord, skal man ikke ta igjen.

Dette rådet er i tråd med Guds lov om at man skal elske sin neste. Jesus sier til tilhørerne: «Elsk deres fiender og be for dem som forfølger dere.» Han gir dem en god grunn til å gjøre det: «Så dere kan vise at dere er barn av deres Far i himmelen. Han lar jo solen gå opp over både onde og gode og lar det regne over både rettferdige og urettferdige.» – Matteus 5:44, 45.

Jesus oppsummerer denne delen av talen ved å si: «Dere skal derfor være fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen.» (Matteus 5:48) Han mener selvfølgelig ikke at mennesker kan være fullkomne i absolutt forstand. Men ved å etterligne Gud kan vi vise kjærlighet selv mot fiendene våre. Sagt på en annen måte: «Vær barmhjertige, slik som deres Far er barmhjertig.» – Lukas 6:36.

BØNN OG TILLIT TIL GUD

Jesus fortsetter talen ved å gi dette rådet: «Pass på at dere ikke gjør gode gjerninger for øynene på folk for å bli lagt merke til av dem.» Han fordømmer det at noen på en hyklersk måte gjør mye ut av å vise andre hvor gudfryktige de er, og han legger til: «Ikke blås i trompet når du skal gi gaver til de fattige, slik hyklerne gjør.» (Matteus 6:1, 2) Det er bedre å gi de fattige gaver på en diskret måte.

Jesus sier videre: «Når dere ber, skal dere ikke gjøre som hyklerne. De liker å stå og be i synagogene og på hjørnene av hovedgatene for at folk skal se dem.» Så fortsetter han: «Når du ber, skal du gå inn i et rom der du kan være alene, og lukke døren. Så kan du be til din Far, som er i det skjulte.» (Matteus 6:5, 6) Jesus er ikke imot alle offentlige bønner, for han ba jo selv offentlig. Det han advarer mot, er bønner som blir bedt bare for å imponere andre og for å få beundrende kommentarer.

Han gir folkemengden dette rådet: «Når dere ber, skal dere ikke si det samme om og om igjen, slik folk fra nasjonene gjør.» (Matteus 6:7) Jesus mener ikke at det er galt å be om det samme flere ganger. Det han er imot, er å be ved å ramse opp utenatlærte fraser «om og om igjen». Han lærer tilhørerne en mønsterbønn som inneholder sju anmodninger. De tre første tar utgangspunkt i Guds rett til å herske og hans hensikter – at hans navn må bli helliget, at hans rike må komme, og at hans vilje må skje. Det er først etter at vi har bedt om slike ting, at vi bør komme med personlige anmodninger om at vi må få den maten vi trenger for dagen, at vi må få tilgivelse for synder, at vi ikke  må bli utsatt for større fristelser enn vi kan klare å utholde, og at vi må bli reddet fra den onde.

Hvor viktig bør det vi eier, være for oss? Jesus sier til folkemengden: «Slutt med å samle dere skatter på jorden, der møll og rust ødelegger, og der tyver bryter seg inn og stjeler.» Dette er virkelig et fornuftig råd! Materielle skatter kan gå tapt, og med tiden gjør de det. Og det at vi har dem, gir oss ingen fordeler hos Gud. Jesus sier derfor: «Samle dere i stedet skatter i himmelen.» Det kan vi gjøre ved å sette tjenesten for Gud på førsteplassen i livet. Ingen kan ta fra oss vårt gode forhold til Gud eller den belønningen det vil gi oss – evig liv. Det er virkelig sant det Jesus sier: «Der din skatt er, der vil også ditt hjerte være.» – Matteus 6:19–21.

For å understreke dette poenget forteller Jesus en illustrasjon: «Øyet er kroppens lampe. Hvis derfor øyet ditt er fokusert, vil hele kroppen være fylt av lys. Men hvis øyet ditt er misunnelig, vil hele kroppen være fylt av mørke.» (Matteus 6:22, 23) Et øye som fungerer normalt, er som en lampe for oss. Men for å kunne være det må øyet være fokusert på én ting. Ellers kan vi utvikle et feilaktig syn på livet. Hvis vi fokuserer på materielle ting i stedet for på tjenesten for Gud, kan det føre til at ‘hele kroppen blir fylt av mørke’, fordi vi kanskje blir involvert i lyssky virksomhet.

Jesus kommer så med en kraftfull illustrasjon: «Ingen kan være slave for to herrer. Enten vil han hate den ene og elske den andre, eller så vil han holde seg til den ene og se ned på den andre. Dere kan ikke være slaver for både Gud og Rikdom.» – Matteus 6:24.

Noen som hører på Jesus, lurer kanskje nå på hvordan de bør se på sine materielle behov. Så Jesus forsikrer dem om at de ikke trenger å  være bekymret hvis de setter tjenesten for Gud først i livet. «Se oppmerksomt på himmelens fugler. De sår ikke og høster ikke og samler ikke i hus. Deres himmelske Far gir dem mat likevel.» – Matteus 6:26.

Og hva med liljene på marken der på fjellet? Jesus sier at «ikke engang Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem». Hva viser dette? «Når Gud på denne måten kler plantene på marken, som er her i dag og kastes i ovnen i morgen, vil han ikke da mye mer kle dere?» (Matteus 6:29, 30) Jesus kommer med denne kloke oppfordringen: «Vær derfor aldri bekymret og si: ‘Hva skal vi spise?’, eller: ‘Hva skal vi drikke?’, eller: ‘Hva skal vi ha på oss?’ ... Deres himmelske Far vet at dere trenger alt dette. Sett derfor alltid Guds rike og hans rettferdighet først i livet, så skal alt dette andre bli gitt dere i tillegg.» – Matteus 6:31–33.

VEIEN TIL LIVET

Apostlene og andre oppriktige mennesker ønsker å leve på en måte som Gud godkjenner, men på grunn av forholdene rundt dem er ikke det så enkelt. Mange fariseere, for eksempel, har en kritisk holdning til andre og dømmer folk strengt. Jesus gir derfor tilhørerne sine denne formaningen: «Slutt med å dømme, for at dere ikke skal bli dømt. For på den måten dere dømmer andre, skal dere selv bli dømt.» – Matteus 7:1, 2.

Det er farlig å følge eksemplet til de altfor kritiske fariseerne. Jesus illustrerer det slik: «Kan vel en blind lede en blind? Vil ikke begge falle i en grøft?» Hvordan bør så Jesu tilhørere se på andre? Ikke på en kritisk måte, for det ville være en alvorlig feil. Jesus fortsetter: «Hvordan kan du si til din bror: ‘Min bror, la meg ta flisen ut av øyet ditt’, når du selv ikke ser bjelken i ditt eget øye? Hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye, så vil du se tydelig hvordan du kan ta flisen ut av din brors øye.» – Lukas 6:39–42.

Dette betyr ikke at disiplene ikke skal bruke sin dømmekraft, eller vurderingsevne, i det hele tatt. «Ikke gi det som er hellig, til hunder, og ikke kast deres perler til svin», sier Jesus til dem. (Matteus 7:6) Sannheter fra Guds Ord er verdifulle – de er som perler. Hvis noen mennesker oppfører seg som dyr i den forstand at de ikke viser noen verdsettelse av disse dyrebare sannhetene, bør disiplene la dem være og heller prøve å finne noen som er mer mottagelige.

Jesus vender nå tilbake til temaet bønn og understreker hvor viktig det er å fortsette å be. «Fortsett å be, så skal dere få.» Gud vil gjerne besvare bønner, noe Jesus framhever ved å spørre: «Hvem av dere vil vel gi sønnen sin en stein når han ber om brød? ... Når altså dere, enda dere er onde, gir barna deres gode gaver, hvor mye mer vil ikke da deres Far i himmelen gi gode ting til dem som ber ham!» – Matteus 7:7–11.

Jesus kommer nå med det som etter hvert blir en kjent leveregel: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot  dem.» Bør vi ikke alle legge oss denne positive oppfordringen på hjertet og følge den? Men å gjøre det kan være en utfordring, noe som kommer fram i det neste Jesus sier: «Gå inn gjennom den trange port. For vid er den porten og bred er den veien som fører til døden, og det er mange som velger den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og det er få som finner den.» – Matteus 7:12–14.

Det finnes noen som vil prøve å lede disiplene bort fra veien til livet, så Jesus advarer: «Vær på vakt mot de falske profetene! De kommer til dere forkledd som sauer, men innvendig er de glupske ulver.» (Matteus 7:15) Jesus sier at akkurat som man kan finne ut om trær er gode eller dårlige, ved å se på frukten, er noe lignende tilfellet når det gjelder mennesker. Vi kan kjenne igjen falske profeter på læren deres og handlingene deres. Ja, som Jesus forklarer, er det ikke bare det et menneske sier, som gjør ham til en disippel av ham, men også det han gjør. Noen hevder at Jesus er deres Herre, men hva om de ikke gjør Guds vilje? Jesus sier: «Jeg har aldri kjent dere! Gå bort fra meg, dere som gjør det som er ondt!» – Matteus 7:23.

Jesus avslutter Bergprekenen med å si: «Den som hører det jeg nå har sagt, og gjør etter det, er lik en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet øste ned, det ble flom, og vinden blåste og slo mot huset, men det raste ikke sammen, for det var bygd på fjell.» (Matteus 7:24, 25) Hvorfor ble huset stående? Fordi mannen «gravde dypt og la grunnvollen på fjell». (Lukas 6:48) Det er altså mer som må til enn bare det å høre det Jesus sier. Vi må anstrenge oss for å ‘gjøre etter det’.

Men hva med den som «hører» det Jesus har sagt, men «ikke gjør etter det»? Han «er lik en ufornuftig mann som bygde huset sitt på sand». (Matteus 7:26) Regn, flom og vind ville få et slikt hus til å rase sammen og bli ødelagt.

Folkemengden er svært forundret over den måten Jesus har undervist på i denne talen. Han underviser med myndighet og ikke som de religiøse lederne. Mange av dem som har hørt denne talen, blir sannsynligvis hans disipler.

Lær mer

Et meningsfylt liv – Jesus viser veien

Eksempler fra virkeligheten viser hvordan det å følge Jesu ord i Bergprekenen kan bidra til et meningsfylt liv.