Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Jesus – veien, sannheten og livet

 KAPITTEL 135

Den oppstandne Jesus viser seg for mange

Den oppstandne Jesus viser seg for mange

LUKAS 24:13–49 JOHANNES 20:19–29

  • JESUS VISER SEG PÅ VEIEN TIL EMMAUS

  • HAN FORKLARER SKRIFTENE FOR DISIPLENE FLERE GANGER

  • TOMAS SLUTTER Å TVILE

Søndag den 16. nisan føler disiplene seg langt nede. De forstår ikke hva det at graven er tom, betyr. (Matteus 28:9, 10; Lukas 24:11) Senere samme dag er Kleopas og en annen disippel på vei fra Jerusalem til Emmaus, som ligger elleve kilometer unna.

Mens de går, snakker de om det som har skjedd. Underveis slår en fremmed følge med dem. Han spør: «Hva er det dere går og diskuterer?» Kleopas svarer: «Er du en utlending som bor helt for deg selv i Jerusalem? Vet du ikke hva som har skjedd der de siste dagene?» Den fremmede spør: «Hva da?» – Lukas 24:17–19.

«Det som gjelder Jesus, nasareeren», svarer de. «Vi hadde håpet at det var han som skulle befri Israel.» – Lukas 24:19–21.

Kleopas og den andre disippelen forteller nå om det som har skjedd tidligere samme dag. De forteller at noen kvinner som gikk til graven hvor Jesus hadde blitt lagt, oppdaget at graven var tom. Disse kvinnene ble så øyenvitner til en overnaturlig hendelse – engler viste seg og sa at Jesus lever. De to disiplene forteller at det også var andre som gikk til graven, og at disse «så at det var akkurat som kvinnene hadde sagt». – Lukas 24:24.

Det er tydelig at de to disiplene er usikre på hva det som har skjedd, skal bety. Den fremmede korrigerer nå den uriktige tankegangen deres, som hindrer dem i å tro på at Jesus har blitt oppreist. Han sier myndig: «Så ufornuftige dere er! Og så trege dere er i hjertet til å tro på alt det profetene har sagt! Måtte ikke Kristus gjennomgå alt dette og gå inn til sin herlighet?» (Lukas 24:25, 26) Så forklarer han dem mange skriftsteder som gjelder Kristus.

Til slutt nærmer de tre seg Emmaus. De to disiplene har lyst til å høre mer, så de ber den fremmede inntrengende: «Bli hos oss, for det er snart kveld, og dagen er nesten over.» Han går med på å bli, og de spiser sammen. Da den fremmede ber en bønn, bryter brødet i biter og gir det til dem, kjenner de ham igjen, men så blir han borte. (Lukas 24:29–31) Nå er de helt sikre på at Jesus lever!

De to disiplene snakker entusiastisk om det de har opplevd: «Brant ikke hjertet i oss da han snakket med oss på veien og forklarte Skriftene tydelig for oss?» (Lukas 24:32) De skynder seg tilbake til Jerusalem, hvor de finner apostlene og andre som er sammen med dem. Før Kleopas og den andre disippelen får fortalt hva de har opplevd, hører de noen andre si: «Herren er virkelig blitt oppreist, og han har vist seg for Simon!» (Lukas 24:34) Så forteller de to hvordan Jesus viste seg for dem. Ja, også de er øyenvitner.

Nå blir alle sjokkert, for plutselig er Jesus der i rommet! Dette er ikke til å tro, for de har låst dørene fordi de er redde for jødene. Likevel står Jesus nå midt iblant dem. Han sier rolig: «Måtte dere ha fred.» Men de er redde. De ‘tror at de ser en ånd’, slik de også har trodd en gang før. – Lukas 24:36, 37; Matteus 14:25–27.

For å bevise at dette ikke er et overnaturlig fenomen eller noe de bare innbiller seg, men at han virkelig har en fysisk kropp, viser Jesus dem hendene og føttene sine og sier: «Hvorfor er dere urolige, og hvorfor tviler dere i hjertet? Se hendene og føttene mine – det er meg. Ta på meg og se! En ånd har jo ikke kjøtt og ben, som dere ser at jeg har.» (Lukas 24:36–39) De er overlykkelige og forbløffet, men har fremdeles vanskelig for å tro at det er Jesus de ser.

Jesus gjør enda et forsøk på å hjelpe dem til å forstå at det virkelig er han som står der. Han  spør: «Har dere noe å spise her?» De gir ham et stykke stekt fisk, og han spiser det. Så sier han: «Husk at da jeg ennå var hos dere [før min død], sa jeg at alt det som står skrevet om meg i Moseloven og i Profetene og i Salmene, må bli oppfylt.» – Lukas 24:41–44.

Jesus har hjulpet Kleopas og følgesvennen hans til å forstå Skriftene, og nå gjør han det samme for alle dem som er samlet der: «Det står skrevet at Kristus skulle lide, at han skulle stå opp fra døden på den tredje dagen, og at det i hans navn skulle bli forkynt blant alle nasjonene at syndere som angrer, kan få tilgivelse – forkynnelsen skulle begynne i Jerusalem. Dere skal være vitner om dette.» – Lukas 24:46–48.

Av en eller annen grunn er ikke apostelen Tomas til stede. I dagene som følger, forteller andre ham begeistret: «Vi har sett Herren!» Tomas svarer: «Hvis jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og stikke fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, vil jeg aldri tro det.» – Johannes 20:25.

Åtte dager senere er disiplene igjen samlet bak låste dører, og denne gangen er Tomas til stede. Jesus kommer til syne midt iblant dem og sier: «Måtte dere ha fred.» Jesus snur seg mot Tomas og sier: «Legg fingeren din her og se på hendene mine, og ta hånden og stikk den i siden min. Og slutt med å tvile, ha heller tro.» Tomas utbryter: «Min Herre og min Gud!» (Johannes 20:26–28) Nå er ikke Tomas det minste i tvil om at Jesus er i live som en mektig åndeskapning som er Jehova Guds representant.

«Tror du fordi du har sett meg?» spør Jesus. «Lykkelige er de som ikke har sett og likevel tror.» – Johannes 20:29.