Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Guds rike hersker!

 KAPITTEL 15

Kampen for religionsfrihet

Kampen for religionsfrihet

FOKUS I KAPITLET

Hvordan Kristus har hjulpet sine etterfølgere til å kjempe for å bli juridisk anerkjent og for retten til å følge Guds lover

1, 2. (a) Hva er det som beviser at du er en borger av Guds rike? (b) Hvorfor har Jehovas vitner noen ganger måttet kjempe for sin religionsfrihet?

ER DU en borger av Guds rike? Som et av Jehovas vitner er du så absolutt det! Hva er beviset på ditt borgerskap? Ikke et pass eller et annet offentlig dokument. Beviset er den måten du tilber Jehova Gud på. Sann tilbedelse innbefatter mer enn hva du tror på. Det innbefatter hva du gjør – at du følger Guds rikes lover. Vår tilbedelse griper inn i alle sider av livet vårt, deriblant den måten vi oppdrar barna våre på, og den måten vi takler visse medisinske utfordringer på.

2 Den verden vi lever i, respekterer imidlertid ikke alltid det borgerskapet vi setter aller høyest, eller de kravene som er forbundet med det. I noen land har myndighetene prøvd å legge restriksjoner på vår religionsutøvelse eller til og med prøvd å sette en stopper for den. Noen ganger har Rikets undersåtter måttet kjempe for friheten til å leve etter den messianske Kongens lover. Bør det overraske oss? Nei. Også i bibelsk tid måtte Jehovas folk ofte kjempe for friheten til å tilbe Jehova.

3. Hvilken kamp måtte Guds folk utkjempe på dronning Esters tid?

3 På dronning Esters tid, for eksempel, måtte Guds folk kjempe for i det hele tatt å fortsette å eksistere. Hvorfor? Den onde førsteministeren Haman foreslo for perserkongen Ahasverus at alle jøder som bodde i kongens rike, skulle drepes fordi «deres lover [var] forskjellige fra alle andre folks». (Est 3:8, 9, 13) Lot Jehova sitt folk falle i fiendenes hender? Nei, han velsignet det Ester og Mordekai gjorde for å få perserkongen til å beskytte Guds folk. – Est 9:20–22.

4. Hva skal vi se på i dette kapitlet?

4 Hvordan har det vært i nyere tid? Som vi så i det forrige kapitlet, har verdslige myndigheter fra tid til annen motarbeidet Jehovas vitner. I dette kapitlet skal vi se på noe av det slike myndigheter har gjort for å prøve å hindre oss i vår religionsutøvelse. Vi skal fokusere på tre hovedområder: (1) vår rett til å eksistere som organisasjon og utøve vår religion slik vi ønsker, (2) friheten til å velge medisinsk behandling som harmonerer med bibelske prinsipper, og (3) foreldres rett til  å oppdra barna sine i samsvar med Jehovas normer. På hvert av disse områdene skal vi se hvordan lojale borgere av det messianske rike har kjempet modig for å verne om sitt dyrebare borgerskap, og hvordan deres anstrengelser er blitt velsignet.

Kampen for juridisk anerkjennelse og grunnleggende friheter

5. Hvilke fordeler gir det oss å være juridisk anerkjent?

5 Trenger vi å bli juridisk anerkjent av jordiske myndigheter for å kunne tilbe Jehova? Nei, men juridisk anerkjennelse gjør det lettere for oss å utøve vår tilbedelse – for eksempel å komme fritt og uhindret sammen i våre egne Rikets saler og stevnehaller, å trykke og importere bibelsk litteratur og å forkynne det gode budskap fritt og åpent for våre medmennesker. I mange land er Jehovas vitner et registrert trossamfunn med de samme frihetene til å utøve sin tro som andre juridisk anerkjente religionssamfunn. Men hva har skjedd når styresmakter har nektet å gi oss juridisk anerkjennelse eller har prøvd å innskrenke våre grunnleggende friheter?

6. Hvilken utfordring møtte Jehovas vitner i Australia i begynnelsen av 1940-årene?

6 Australia. I begynnelsen av 1940-årene omtalte Australias generalguvernør våre trosoppfatninger som «skadelige» for krigsinnsatsen. Arbeidet vårt ble forbudt. Jehovas vitner kunne ikke fritt komme sammen eller forkynne, virksomheten på Betel ble stanset, og Rikets saler ble konfiskert. Bare det å være i besittelse av vår bibelske litteratur var forbudt. Etter at våre australske brødre hadde arbeidet under jorden i noen år, fikk de til slutt friheten tilbake. Den 14. juni 1943 opphevet Australias høyesterett forbudet.

7, 8. Fortell om den kampen for religionsfriheten som våre brødre i Russland har utkjempet gjennom mange år.

7 Russland. Jehovas vitner var under kommunistisk forbud i mange tiår, men ble omsider registrert som trossamfunn i 1991. I 1992, etter at det tidligere Sovjetunionen var blitt oppløst, fikk vi juridisk anerkjennelse i Den russiske føderasjon. Men det gikk ikke lang tid før noen av våre motstandere – særlig de som var knyttet til den russisk-ortodokse kirke – ble urolige på grunn av den raske veksten i våre rekker. Mellom 1995 og 1998 ble Jehovas vitner fem ganger anmeldt av motstandere for å ha begått straffbare handlinger. Påtalemyndigheten fant ikke i noen av tilfellene beviser for at vitnene hadde gjort noe straffbart. I 1998 reiste våre innbitte motstandere sivilt søksmål mot oss. Jehovas vitner vant i den første rettsinstansen, men motstanderne anket, og vitnene tapte ankesaken i mai 2001. Saken ble tatt opp på nytt i oktober samme år og endte i 2004 med at det juridiske selskapet Jehovas vitner bruker i Moskva, ble oppløst, og at virksomheten ble forbudt.

 8 Dette utløste en bølge av forfølgelse. (Les 2. Timoteus 3:12.) Forkynnere ble trakassert og overfalt. Religiøs litteratur ble konfiskert, og det ble lagt strenge restriksjoner på det å leie eller bygge forsamlingslokaler. Tenk deg hvordan våre brødre og søstre følte det da de møtte slike vanskeligheter! Jehovas vitner hadde anket saken til Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) i 2001, og de la fram ytterligere informasjon for domstolen i 2004. I 2010 traff EMD en avgjørelse. Domstolen så tydelig at det var religiøs intoleranse som lå bak det russiske forbudet mot Jehovas vitner. Den slo også fast at det ikke var noen grunn til å opprettholde avgjørelsene i de lavere domstolene, ettersom det ikke forelå noe bevis for at noen Jehovas vitner hadde gjort noe straffbart. Domstolen bemerket også at hensikten med forbudet var å frata vitnene deres juridiske rettigheter. Avgjørelsen stadfestet Jehovas vitners rett til religionsfrihet. Selv om forskjellige russiske myndigheter har unnlatt å rette seg etter EMDs avgjørelse, har slike seirer vært veldig oppmuntrende for Guds folk i Russland.

Titos Manoussakis (Se avsnitt 9)

9–11. Hvordan har Jehovas folk i Hellas kjempet for retten til å tilbe Jehova sammen, og hva har dette ført til?

9 Hellas. I 1983 leide Titos Manoussakis et rom i Iráklio på Kreta for at en liten gruppe Jehovas vitner skulle kunne ha møtene sine der. (Hebr 10:24, 25) Snart sendte imidlertid en ortodoks prest inn en klage til myndighetene og protesterte mot at Jehovas vitner brukte rommet til sin tilbedelse. Hvorfor? Rett og slett fordi vitnene har en annen lære enn den ortodokse kirke! Påtalemyndigheten reiste straffesak mot Titos Manoussakis og tre andre vitner. Brødrene ble bøtelagt og dømt til to måneders fengsel. Disse lojale borgerne av Guds rike betraktet rettens avgjørelse som en krenkelse av religionsfriheten, så de gikk videre med saken i det greske rettssystemet og anket til slutt til EMD.

10 Den avgjørelsen EMD traff i 1996, ble et stort nederlag for motstandere av den rene tilbedelse. Domstolen uttalte at «Jehovas vitner kommer inn under definisjonen av en ‘kjent religion’ med de rettigheter dette gir i henhold til gresk lov», og at de lavere domstolenes avgjørelser «grep direkte inn i klagernes religionsfrihet». Domstolen slo også fast at det ikke var opp til greske myndigheter å «avgjøre om trosoppfatninger og metodene for å uttrykke slike oppfatninger er legitime». Dommene mot Jehovas vitner ble opphevet, og deres religionsfrihet ble stadfestet!

11 Førte denne seieren til at problemene i Hellas ble løst? Det gjorde den dessverre ikke. I 2012 ble en lignende sak, som gjaldt Jehovas vitner i byen Kassandreia, endelig avgjort etter en nesten tolv år lang juridisk kamp. I dette tilfellet var det en ortodoks biskop som stod bak motstanden. Den øverste  forvaltningsdomstolen i Hellas avgjorde saken i Guds folks favør. I avgjørelsen ble det henvist til den greske grunnlovens garanti når det gjelder religionsfrihet. Og den stadig tilbakevendende anklagen om at Jehovas vitner ikke er en kjent religion, ble gjendrevet. Domstolen uttalte: «Jehovas vitners lære er ikke hemmelig, og vitnene bekjenner seg følgelig til en kjent religion.» Brødrene og søstrene i den lille menigheten i Kassandreia gleder seg over at de nå kan tilbe Jehova i sin egen Rikets sal.

12, 13. Hvordan har motstandere i Frankrike prøvd å ‘forårsake vanskeligheter ved forordninger’, og hvordan har det gått?

12 Frankrike. Noen av Guds folks motstandere har prøvd å ‘forårsake vanskeligheter ved forordninger’. (Les Salme 94:20.) Midt på 1990-tallet innledet for eksempel skattemyndighetene i Frankrike en granskning av de økonomiske forholdene til Association Les Témoins de Jéhovah (ATJ), et av de juridiske selskapene Jehovas vitner bruker i Frankrike. Budsjettministeren røpet hva som var det egentlige formålet med granskningen, da han sa: «Granskningen kan føre til juridisk avvikling eller til straffeforfølgelse . . . , noe som sannsynligvis vil destabilisere foreningens aktivitet eller tvinge den til å stanse sin virksomhet i vårt område.» Skattemyndighetene fant ikke noe å sette fingeren på, men påla likevel ATJ å betale en urimelig skatt som ville lamme vitnenes virksomhet. Hvis denne taktikken hadde lyktes, ville brødrene antagelig ha vært nødt til å stenge avdelingskontoret og selge bygningene for å kunne betale den enorme skatten. Situasjonen var alvorlig, men Guds folk gav ikke opp. Vitnene protesterte kraftig mot denne urettferdige behandlingen og brakte til slutt, i 2005, saken inn for EMD.

13 Domstolen avsa sin dom den 30. juni 2011. Den framholdt at retten til religionsfrihet bør innebære at staten, bortsett fra i ekstreme tilfeller, ikke skal ta stilling til om trosoppfatninger eller den måten de blir uttrykt på, er legitime. Domstolen sa dessuten: «Skattleggingen . . . hadde den virkning at den fratok foreningen dens viktige ressurser og deretter hindret den i å sørge for at dens medlemmer fritt kunne utøve sin religion slik den kommer til uttrykk i praksis.» Domstolen traff en enstemmig avgjørelse i Jehovas vitners favør! Til glede for Jehovas folk tilbakebetalte franske myndigheter til slutt, med renter, den skatten ATJ var blitt pålagt å betale. Og i samsvar med rettens avgjørelse gav de avkall på det pantet de hadde tatt i avdelingskontorets eiendom.

Du kan be regelmessig for åndelige brødre og søstre som opplever vanskeligheter på grunn av urettferdighet på det juridiske område

14. Hvordan kan du delta i kampen for religionsfrihet?

14 I likhet med Ester og Mordekai i gammel tid kjemper Jehovas folk i dag for friheten til å tilbe Jehova på den måten han har befalt. (Est 4:13–16) Kan du delta i den kampen? Ja. Du kan be regelmessig for åndelige brødre og søstre som opplever vanskeligheter på grunn av urettferdighet på det juridiske  område. Slike bønner kan i høy grad være til hjelp for våre brødre og søstre når de blir utsatt for vanskeligheter og forfølgelse. (Les Jakob 5:16.) Besvarer Jehova slike bønner? Våre seirer ved domstolene viser at han virkelig gjør det! – Hebr 13:18, 19.

Frihet til å velge medisinsk behandling i samsvar med vår tro

15. Hvilke faktorer tar Guds folk i betraktning når det gjelder bruk av blod?

15 Som vi så i kapittel 11, har borgere av Guds rike fått tydelig bibelsk veiledning når det gjelder misbruk av blod, som er blitt så vanlig i dag. (1. Mos 9:5, 6; 3. Mos 17:11; les Apostlenes gjerninger 15:28, 29.) Selv om vi ikke tar imot blodoverføring, ønsker vi den beste medisinske behandling som er tilgjengelig for oss selv og våre nærmeste, så lenge behandlingen ikke er i strid med Guds lover. De øverste domstolene i mange land har anerkjent folks rett til å velge eller til å avvise medisinsk behandling på grunnlag av sin samvittighet og sin religiøse tro. Men i noen land har Guds folk møtt enorme utfordringer på dette området. La oss se på noen eksempler.

16, 17. Hva slags medisinsk behandling fikk en japansk søster til sin forferdelse vite at hun hadde fått, og hvordan ble hennes bønner besvart?

16 Japan. Misae Takeda, en 63 år gammel husmor i Japan, trengte en større operasjon. Som en lojal borger av Guds rike gjorde hun det klart for legen sin at hun ville behandles uten bruk av blod. Da hun noen måneder senere fikk vite at hun likevel hadde fått blodoverføring under operasjonen, ble hun sjokkert. Søster Takeda følte seg krenket og sveket og gikk til rettssak mot legene og sykehuset. Dette var i juni 1993. Denne beskjedne og lavmælte kvinnen hadde en urokkelig tro. Hun forklarte seg modig i en fullsatt rettssal, og til tross for sin sviktende helse satt hun i vitneboksen i over en time. Hun møtte i retten for siste gang bare en måned før hun døde. Hennes mot og tro var virkelig beundringsverdig. Søster Takeda sa at hun hele tiden bad inderlig til Jehova om at han måtte velsigne hennes kamp. Hun var sikker på at bønnene hennes ville bli besvart. Ble de det?

17 Tre år etter at søster Takeda døde, traff Japans høyesterett en avgjørelse i hennes favør – domstolen sa seg enig i at det var galt å gi henne blodoverføring mot hennes klart uttrykte vilje. I avgjørelsen, som ble truffet den 29. februar 2000, ble det sagt at «bestemmelsesretten» i slike tilfeller «må respekteres som en personlig rettighet». Takket være søster Takedas besluttsomme kamp for friheten til å velge medisinsk behandling i samsvar med sin kristne samvittighet kan Jehovas vitner i Japan nå få medisinsk behandling uten å være redd for å bli påtvunget blodoverføring.

Pablo Albarracini (Se avsnittene 18 til 20)

18–20. (a) Hvordan slo Argentinas høyesterett fast at en person har rett til å nekte blodoverføring ved å fylle ut et medisinsk dokument? (b) Hvordan kan vi vise at vi underordner oss Kristi herredømme i forbindelse med misbruk av blod?

18 Argentina. Hvordan kan borgere av Riket forberede seg på en situasjon der det må treffes en medisinsk avgjørelse  mens de er bevisstløse? Vi kan ha på oss et juridisk dokument som uttrykker vår vilje. Pablo Albarracini hadde det. I mai 2012 var han vitne til et ransforsøk og ble truffet av flere skudd. Han var bevisstløs da han kom på sykehuset, og kunne derfor ikke forklare sitt standpunkt når det gjelder blodoverføring. Men han hadde på seg et korrekt utfylt medisinsk dokument som han hadde underskrevet mer enn fire år tidligere. Selv om tilstanden hans var alvorlig og noen leger mente at det var nødvendig å gi ham blod for å redde livet hans, var det medisinske personellet innstilt på å respektere hans standpunkt. Pablos far, som ikke er et av Jehovas vitner, innhentet en rettsavgjørelse som gav tillatelse til å se bort fra sønnens vilje.

19 Den advokaten som representerte Pablos kone, anket saken umiddelbart. Etter bare noen timer omgjorde ankedomstolen den lavere domstolens avgjørelse og bestemte at pasientens vilje, slik den var uttrykt i det medisinske dokumentet, skulle respekteres. Pablos far anket til Argentinas høyesterett. Høyesterett fant imidlertid «ingen grunn til å tvile på at [Pablos medisinske dokument, der han avviste blodoverføring] var blitt utfylt da han var ved full sans og samling, og at han hadde gjort det av egen fri vilje». Domstolen slo fast: «Enhver kompetent og voksen person kan gi forhåndsdirektiver vedrørende [sin] helse, og han kan godta eller avvise bestemte medisinske behandlingsmetoder . . . Den ansvarlige legen må rette seg etter disse direktivene.»

Har du fylt ut ditt eget medisinske dokument?

20 Bror Albarracini er nå helt frisk igjen. Han og hans kone er glad for at han hadde fylt ut et medisinsk dokument. Ved å ta dette enkle – men likevel viktige – skrittet, viste han at han underordner seg Kristi herredømme, som utøves ved hjelp av Guds rike. Har du og familien din truffet lignende tiltak?

April Cadoreth (Se avsnittene 21 til 24)

21–24. (a) Hva var foranledningen til at Canadas høyesterett traff en viktig avgjørelse når det gjelder mindreårige og bruk av blod? (b) Hvordan kan denne saken være til oppmuntring for unge tjenere for Jehova?

21 Canada. Domstolene anerkjenner vanligvis foreldres rett til å avgjøre hvilken medisinsk behandling som vil være best for barna deres. Noen domstoler har til og med slått fast at en moden mindreårig skal vises respekt når det skal treffes medisinske avgjørelser. Dette var tilfellet med April Cadoreth. I en alder av 14 år ble hun innlagt på sykehus med alvorlige indre blødninger. Noen måneder tidligere hadde hun fylt ut et medisinsk dokument hvor hun skriftlig gav uttrykk for at hun ikke ville ta imot blodoverføring, ikke engang i en akutt situasjon. Den behandlende legen valgte å ignorere Aprils klart uttrykte vilje og innhentet en rettsavgjørelse som gav ham myndighet til å gi henne blodoverføring. Hun ble påtvunget tre enheter pakkede røde blodceller. April sammenlignet senere det som skjedde, med voldtekt.

 22 April og foreldrene hennes brakte saken inn for retten. Etter to år kom den opp i Canadas høyesterett. April nådde riktignok ikke fram med sin påstand om at den loven som var blitt anvendt i hennes tilfelle, var i strid med grunnloven. Men domstolen bestemte at hun skulle få dekket saksomkostningene, og traff en avgjørelse i favør av henne og andre modne mindreårige som ønsker å gjøre bruk av sin rett til å velge medisinsk behandling. Domstolen uttalte: «Når det gjelder medisinsk behandling, bør unge under 16 år få anledning til å prøve å vise at deres syn på en bestemt avgjørelse med hensyn til medisinsk behandling reflekterer en tilstrekkelig grad av uavhengig tenkning og modenhet.»

23 Denne saken er viktig fordi høyesterett tok opp modne mindreåriges grunnlovfestede rettigheter. Før denne avgjørelsen ble truffet, kunne en kanadisk domstol gi tillatelse til en bestemt medisinsk behandling av et barn under 16 år dersom domstolen mente at behandlingen var til barnets beste. Men etter denne rettsavgjørelsen kan ikke en domstol gi  tillatelse til å gi personer under 16 år en bestemt medisinsk behandling mot deres vilje uten først å la dem få anledning til å vise at de er modne nok til å treffe sine egne avgjørelser.

«Å vite at jeg har hatt en liten andel i å opphøye Guds navn og bevise at Satan er en løgner, har gjort meg veldig glad»

24 Var denne tre år lange kampen verdt anstrengelsene? «Ja!» sier April, som nå er frisk og tjener som alminnelig pioner. Hun fortsetter: «Å vite at jeg har hatt en liten andel i å opphøye Guds navn og bevise at Satan er en løgner, har gjort meg veldig glad.» Denne opplevelsen viser at de unge blant oss kan ta et modig standpunkt og vise at de er fullverdige borgere av Guds rike. – Matt 21:16.

Frihet til å oppdra barn i samsvar med Jehovas normer

25, 26. Hvilken situasjon oppstår noen ganger etter en skilsmisse?

25 Jehova har betrodd foreldre det ansvar å oppdra barna sine i samsvar med hans normer. (5. Mos 6:6–8; Ef 6:4) Dette er en utfordrende oppgave, og den kan bli enda vanskeligere hvis foreldrene blir skilt. Noen foreldre har svært ulikt syn på barneoppdragelsen. En forelder som er et av Jehovas vitner, for eksempel, er overbevist om at et barn bør oppdras i samsvar med kristne normer, mens en forelder som ikke er et vitne, kan være uenig. Den forelderen som er et vitne, bør naturligvis respektfullt erkjenne at selv om en skilsmisse innebærer at det ekteskapelige forholdet opphører, er forholdet mellom foreldre og barn intakt.

26 Det hender at den forelderen som ikke er et vitne, går rettens vei for å få foreldreansvaret eller den daglige omsorgen for barnet eller barna, slik at vedkommende kan ha kontroll over den religiøse oppdragelsen. Noen påstår at et barn kan ta skade av å bli oppdratt som et av Jehovas vitner. De argumenterer kanskje med at barnet ikke vil få være med på bursdagsselskaper og høytidsfeiringer, og at barnet ikke vil få «livreddende» blodoverføring i en akutt medisinsk situasjon. Heldigvis er de fleste domstoler opptatt av hva som er til barnets beste, framfor å ta stilling til om de mener at den ene forelderens religion er skadelig. La oss se på noen eksempler.

27, 28. Hvordan stilte Ohios høyesterett seg til anklagen om at det er til skade for et barn å bli oppdratt som et av Jehovas vitner?

27 USA. I 1992 behandlet høyesterett i staten Ohio en sak der en far, som ikke var et vitne, hevdet at hans lille sønn ville ta skade av å bli oppdratt som et av Jehovas vitner. Den lavere domstolen hadde vært enig med faren og gitt ham foreldreansvaret. Moren, Jennifer Pater, hadde fått besøksrett, men fikk ikke lov til å «undervise barnet i noen av Jehovas vitners trosoppfatninger eller på noen måte utsette det for disse trosoppfatningene». Dette pålegget fra den lavere domstolen var så generelt uttrykt at det kunne tolkes dit hen at søster Pater ikke engang kunne snakke med sønnen sin, Bobby, om Bibelen eller dens moralnormer! Kan du forestille deg hvordan  hun følte det? Jennifer var helt knust, men hun sier at hun lærte å være tålmodig og å vente på Jehova. Hun forteller: «Jehova støttet meg hele tiden.» Advokaten hennes, som fikk bistand fra Jehovas organisasjon, anket til Ohios høyesterett.

28 Høyesterett var uenig i den lavere domstolens avgjørelse og slo fast at «foreldre har en grunnleggende rett til å lære opp barna sine, innbefattet retten til å formidle sine moralske og religiøse verdier». Domstolen uttalte at den ikke hadde noen rett til å begrense en forelders rettigheter på grunnlag av religion, med mindre det kunne påvises at Jehovas vitners religiøse verdier ville skade barnet fysisk eller mentalt. Domstolen fant ikke noe bevis for at Jehovas vitners trosoppfatninger ville ha negativ innvirkning på barnets mentale eller fysiske helse.

Mange domstoler har truffet avgjørelser som har støttet kristne foreldres rettigheter

29–31. Hvorfor mistet en søster i Danmark foreldreansvaret for datteren sin, og hvilken avgjørelse traff Danmarks høyesterett i denne saken?

29 Danmark. Anita Hansen møtte en lignende utfordring da hennes eksmann gikk rettens vei for å få foreldreansvaret for deres sju år gamle datter, Amanda. I år 2000 gav byretten søster Hansen foreldreansvaret, men Amandas far anket til landsretten, som omgjorde byrettens avgjørelse og gav ham foreldreansvaret. Landsretten mente at fordi foreldrene hadde motstridende livssyn på grunn av sin religiøse tro, ville faren være bedre i stand til å håndtere problemer i den  forbindelse. I bunn og grunn mistet altså søster Hansen foreldreansvaret fordi hun var et av Jehovas vitner!

30 I denne vanskelige perioden var søster Hansen noen ganger så fortvilet at hun ikke visste hva hun skulle be om. «Men», forteller hun, «tankene i Romerne 8:26 og 27 var til stor trøst. Jeg følte alltid at Jehova forstod hva jeg mente. Hans øyne hvilte alltid på meg, og han var alltid der for meg.» – Les Salme 32:8; Jesaja 41:10.

31 Søster Hansen anket til Danmarks høyesterett. I sin avgjørelse slo domstolen fast: «Spørsmålet om hvem som skal ha foreldreansvaret, skal avgjøres ut fra en konkret vurdering av hva som vil være til barnets beste.» Domstolen sa også at en avgjørelse om foreldreansvar skal baseres på hvordan hver av foreldrene håndterer konflikter, ikke på Jehovas vitners «trossetninger og holdninger». Til søster Hansens store lettelse fant domstolen at hun var skikket til å være forelder, og lot henne få tilbake foreldreansvaret for Amanda.

32. Hvordan har Den europeiske menneskerettighetsdomstol beskyttet foreldre som er Jehovas vitner, mot diskriminering?

32 Forskjellige land i Europa. I noen tilfeller har rettslige konflikter om barnefordeling gått lenger enn til de høyeste nasjonale domstolene. Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) har også behandlet slike saker. I to tilfeller har EMD kommet til at nasjonale domstoler hadde behandlet foreldre som er Jehovas vitner, forskjellig fra foreldre som ikke er vitner, utelukkende på grunnlag av deres religion. EMD har omtalt en slik behandling som diskriminerende og slått fast at man «ikke [kan] godta en forskjellsbehandling som i alt vesentlig er basert på et religiøst skille». En mor som er et av Jehovas vitner, gav uttrykk for hvor lettet hun var da det ble truffet en slik avgjørelse ved EMD, og sa: «Det såret meg dypt å bli anklaget for å skade barna mine, når alt jeg prøvde å gjøre, var å gi dem det jeg mente var best for dem – en kristen oppdragelse.»

33. Hvordan kan foreldre som er Jehovas vitner, anvende prinsippet i Filipperne 4:5?

33 Foreldre som er Jehovas vitner, og som møter juridiske utfordringer i forbindelse med sin rett til å innprente bibelske normer i barnas hjerte, går selvfølgelig inn for å være rimelige. (Les Filipperne 4:5.) De setter pris på at de har rett til å lære opp barna sine på den måten Gud vil, men de erkjenner også at den forelderen som ikke er et vitne, må få utøve sin del av foreldreansvaret, hvis han eller hun velger det. Hvor alvorlig tar en forelder som er et vitne, sitt ansvar når det gjelder barneoppdragelse?

34. Hva kan kristne foreldre i dag lære av et eksempel fra Nehemjas tid?

34 Vi kan lære mye av et eksempel fra Nehemjas tid. Jødene arbeidet hardt med å reparere og gjenoppbygge Jerusalems murer. De visste at dette ville beskytte dem og familiene deres mot de fiendtlige nasjonene omkring dem. Nehemja kom derfor med denne inntrengende oppfordringen: «Kjemp for  deres brødre, deres sønner og deres døtre, deres hustruer og deres hjem.» (Neh 4:14) For disse jødene var kampen verdt enhver anstrengelse. Det er på lignende måte i dag. Foreldre som er Jehovas vitner, gjør seg store anstrengelser for å oppdra barna sine i sannheten. De vet at barna deres blir bombardert med skadelig påvirkning på skolen og i nabolaget. Slik påvirkning kan til og med snike seg inn i hjemmet gjennom mediene. Dere foreldre, glem aldri at det å kjempe for deres sønner og døtre – å kjempe for å skape et trygt miljø hvor de kan blomstre åndelig sett – er verdt enhver anstrengelse.

Ha tillit til at Jehova støtter den sanne tilbedelse

35, 36. Hva har vi som Jehovas vitner oppnådd ved å kjempe for våre juridiske rettigheter, og hva er du fast bestemt på?

35 Jehova har virkelig velsignet de anstrengelsene hans organisasjon i nyere tid har gjort i kampen for retten til å tilbe ham fritt og uhindret. Når Guds folk har kjempet for slike juridiske rettigheter, har de ofte fått anledning til å avlegge et kraftig vitnesbyrd ved domstolene og for folk i sin alminnelighet. (Rom 1:8) Jehovas vitners mange juridiske seirer har ikke bare vært viktige for oss, men har også ført til at mange ikke-vitner har fått styrket sine borgerrettigheter. Men som Guds folk er vi ikke ute etter å reformere samfunnet, og vi ønsker heller ikke å framheve oss selv. Jehovas vitner har først og fremst kjempet for sine juridiske rettigheter ved domstolene for å grunnfeste og fremme den rene tilbedelse. – Les Filipperne 1:7.

36 Måtte vi lære av dem som trofast har kjempet for friheten til å tilbe Jehova, og ikke ta det de har gjort, for gitt! Måtte også vi forbli trofaste, i tillit til at Jehova støtter arbeidet vårt og fortsetter å gi oss styrke til å gjøre hans vilje. – Jes 54:17.