Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Guds rike hersker!

 KAPITTEL 13

Rikets forkynnere går rettens vei

Rikets forkynnere går rettens vei

FOKUS I KAPITLET

Slik Jesus forutsa, møter hans folk juridisk motstand på grunn av forkynnelsesarbeidet

1, 2. (a) Hva gjorde de religiøse lederne med hensyn til forkynnelsesarbeidet, og hvordan reagerte apostlene? (b) Hvorfor ville ikke apostlene rette seg etter forbudet mot å forkynne?

DET er like etter pinsedagen i år 33. Den kristne menighet i Jerusalem er bare noen uker gammel. Satan mener tydeligvis at det er nå han bør gå til angrep. Før menigheten vokser seg sterk, ønsker han å knuse den. Han manipulerer raskt begivenhetene slik at de religiøse lederne forbyr forkynnelsen av Riket. Men apostlene fortsetter modig å forkynne, og mange menn og kvinner begynner å ‘tro på Herren’. – Apg 4:18, 33; 5:14.

Apostlene «gledet seg fordi de var blitt regnet verdige til å bli vanæret for hans navns skyld»

2 Motstanderne blir rasende og slår til igjen – denne gangen ved å fengsle alle apostlene. Men om natten åpner Jehovas engel fengselsdørene, og ved daggry er apostlene igjen ute og forkynner! Nok en gang blir de arrestert og ført fram for folkets ledere, som anklager dem for å bryte forbudet mot å forkynne. Apostlene svarer modig: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» Lederne blir så opphisset at de vil «rydde dem av veien». Men i dette kritiske øyeblikket tar den respekterte lovlæreren Gamaliel ordet og advarer folkets ledere: «Ta dere i akt . . . Befatt dere ikke med disse mennene, men la dem være.» Overraskende nok følger lederne rådet hans og lar apostlene gå. Hva gjør disse trofaste mennene? Fryktløst fortsetter de «hver dag uten opphold å undervise og å forkynne det gode budskap om Kristus, Jesus». – Apg 5:17–21, 27–42; Ordsp 21:1, 30.

3, 4. (a) Hvilken metode har Satan i lang tid brukt for å angripe Guds folk? (b) Hva skal vi ta for oss i dette og de to neste kapitlene?

3 Denne rettssaken i år 33 var det første tilfellet av motstand fra myndighetspersoner mot den kristne menighet, men på ingen måte det siste. (Apg 4:5–8; 16:20; 17:6, 7) Satan sørger fremdeles for at motstandere av den sanne tilbedelse påvirker myndighetene til å forby vårt forkynnelsesarbeid. Motstandere har rettet en mengde forskjellige anklager mot Guds folk. Én anklage går ut på at vi forstyrrer den alminnelige ro og orden – at vi er urostiftere. En annen går ut på at vi driver med samfunnsfiendtlig virksomhet – at vi er oppviglere. Og en tredje går ut på at vi driver med kommersiell  virksomhet – at vi er selgere. Når det har vært hensiktsmessig, har våre brødre gått rettens vei for å bevise at slike anklager er falske. Hva har dette ført til? Hvordan blir du i dag berørt av rettsavgjørelser som ble truffet for flere tiår siden? Vi skal nå ta for oss noen rettssaker og se hvordan de har bidratt til å «forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap». – Fil 1:7.

4 I dette kapitlet skal vi fokusere på hvordan vi har forsvart vår rett til å forkynne fritt. I de to neste kapitlene skal vi se på noen av de juridiske slagene vi har utkjempet for å kunne holde oss atskilt fra verden og leve etter Rikets normer.

Urostiftere – eller lojale talsmenn for Guds rike?

5. Hvorfor ble mange Rikets forkynnere arrestert i slutten av 1930-årene, og hva vurderte derfor de som tok ledelsen i organisasjonen?

5 I slutten av 1930-årene krevde kommuner og delstater over hele USA at Jehovas vitner måtte skaffe seg juridisk tillatelse for å kunne utføre sin forkynnelsesvirksomhet. Men våre brødre søkte ikke om slike tillatelser. En tillatelse kan inndras, og de mente at ingen myndigheter har rett til å overprøve Jesu befaling til de kristne om å forkynne budskapet om Riket. (Mark 13:10) Som følge av det ble hundrevis av Rikets forkynnere arrestert. De som tok ledelsen i organisasjonen, vurderte derfor å gå rettens vei. De håpet å få slått fast at myndighetene hadde lagt ulovlige restriksjoner på Jehovas vitners rett til fri religionsutøvelse. Og i 1938 skjedde det noe som førte til en epokegjørende rettssak. Hva var det?

6, 7. Hva skjedde med familien Cantwell?

6 Tirsdag morgen den 26. april 1938 gjorde familien Cantwell seg klar til å bruke dagen i forkynnelsen i byen New Haven i Connecticut. Familien bestod av Newton, som var 60 år, hans kone, Esther, og sønnene Henry, Russell og Jesse. Alle fem var spesialpionerer. De var forberedt på å være borte mer enn en dag. Hvorfor? De var allerede blitt arrestert flere ganger og var klar over at de kunne bli arrestert på nytt. Men det la ingen demper på familien Cantwells iver i forkynnelsen av budskapet om Riket. De kom til New Haven i to biler. Newton kjørte familiens bil, som var fylt med bibelsk litteratur og bærbare grammofoner, mens den 22 år gamle Henry kjørte en høyttalerbil. Etter noen timer ble de stanset av politiet, akkurat som forventet.

7 Først ble Russell, som var 18 år, arrestert. Så kom turen til Newton og Esther. Jesse, som var 16, stod et stykke unna og så at foreldrene og broren ble ført bort av politiet. Henry forkynte i en annen del av byen, så den unge Jesse var nå alene. Likevel tok han med seg grammofonen sin og fortsatte å forkynne. To katolske menn lot Jesse spille en plate med bror Rutherfords foredrag «Fiender». Men da de hørte  foredraget, ble de så sinte at de ville gå løs på ham. Jesse gikk sin vei, stille og rolig, men like etter ble han stanset av en politimann. Dermed havnet også Jesse i arresten. Politiet lot søster Cantwell gå, men reiste tiltale mot både bror Cantwell og sønnene Russell og Jesse. De ble imidlertid løslatt mot kausjon samme dag.

8. Hvorfor ble Jesse Cantwell dømt som en urostifter?

8 Noen måneder senere, i september 1938, måtte familien Cantwell møte for byretten i New Haven. Newton, Russell og Jesse ble funnet skyldige i å drive pengeinnsamling uten tillatelse og i ordensforstyrrelse. Da ankesaken ble behandlet av Connecticuts høyeste domstol, ble Newton og Russell frifunnet for ordensforstyrrelse, mens Jesse ble funnet skyldig. Hvorfor ble han dømt som en urostifter? Fordi de to katolske mennene som hadde hørt foredraget, vitnet i retten og sa at foredraget hadde krenket deres religion og virket provoserende på dem. De ansvarlige brødrene i vår organisasjon ønsket å prøve disse sakene for USAs høyeste domstol og anket derfor til høyesterett.

9, 10. (a) Hvilken avgjørelse traff USAs høyesterett i Cantwell-saken? (b) På hvilken måte er den av betydning den dag i dag?

9 Fra og med 29. mars 1940 hørte høyesterettsjustitiarius Charles E. Hughes og åtte andre dommere på de argumentene som ble lagt fram av bror Hayden Covington, som var  advokat for Jehovas vitner. * Da Connecticuts statsadvokat la fram sine argumenter i et forsøk på å bevise at vitnene var urostiftere, spurte en av dommerne: «Stemmer det ikke at det budskapet Jesus Kristus forkynte, var upopulært på hans tid?» Statsadvokaten svarte: «Det stemmer, og hvis jeg ikke husker feil, forteller Bibelen også hva som skjedde med Jesus fordi han forkynte det budskapet.» For en avslørende uttalelse! Helt utilsiktet hadde statsadvokaten sammenlignet Jehovas vitner med Jesus og staten med dem som dømte ham. Den 20. mai 1940 traff høyesterett en enstemmig avgjørelse i Jehovas vitners favør.

Hayden Covington (i midten foran), Glen How (til venstre) og andre på vei ut fra en rettsbygning etter en juridisk seier

10 Hvilken betydning hadde domstolens avgjørelse? Den gav økt beskyttelse av retten til fri religionsutøvelse. Avgjørelsen innebar at ingen føderale, statlige eller lokale myndigheter hadde lov til å begrense religionsfriheten. Domstolen konkluderte også med at det Jesse hadde gjort, ikke var noen «trussel mot den alminnelige ro og orden». Avgjørelsen slo altså tydelig fast at Jehovas vitner ikke forstyrrer den alminnelige ro og orden. Dette var virkelig en svært viktig juridisk seier for Guds tjenere! På hvilken måte er den av betydning den dag i dag? En advokat som er et av Jehovas vitner, sier: «Retten til å utøve vår religion fritt uten frykt for å bli pålagt urettferdige restriksjoner gjør det mulig for oss som Jehovas vitner i dag å forkynne et håpets budskap for andre i samfunnet.»

Oppviglere – eller forkynnere av sannheten?

Traktaten Quebec’s Burning Hate for God and Christ and Freedom Is the Shame of All Canada

11. Hvilken kampanje gjennomførte våre brødre i Canada, og hvorfor?

11 I 1940-årene ble Jehovas vitner i Canada utsatt for intens motstand. I 1946 gjennomførte derfor våre brødre en 16-dagers kampanje for å gjøre kjent hvordan myndighetene krenket religionsfriheten. De delte da ut traktaten Quebec’s Burning Hate for God and Christ and Freedom Is the Shame of All Canada (Quebecs brennende hat til Gud og Kristus og friheten er en skam for hele Canada). Denne firesiders traktaten inneholdt detaljerte og avslørende opplysninger om uroligheter som presteskapet hadde satt i gang for å skade Jehovas vitner, og om hvordan våre brødre i provinsen Quebec var blitt utsatt for politivold og pøbelangrep. «Ulovlige arrestasjoner av Jehovas vitner fortsetter», stod det i traktaten. «Hele 800 tiltaler er blitt reist mot Jehovas vitner i Montreal-området.»

12. (a) Hvordan reagerte våre motstandere på traktatkampanjen? (b) Hvilken forbrytelse ble våre brødre tiltalt for? (Se også fotnoten.)

12 Quebecs statsminister Maurice Duplessis, som samarbeidet nært med den katolske kardinalen Villeneuve, reagerte på traktaten ved å erklære «krig uten nåde» mot Jehovas vitner. Antall tiltaler steg raskt til det dobbelte, fra 800 til 1600. «Politiet arresterte oss så mange ganger at vi  kom ut av tellingen», sa en pionersøster. Vitner som ble pågrepet mens de delte ut traktaten, ble tiltalt for den forbrytelse å spre «oppviglersk ærekrenkelse». *

13. Hvem var de første som ble tiltalt for oppvigleri, og hvilken avgjørelse traff retten?

13 I 1947 ble bror Aimé Boucher og hans døtre Gisèle (18 år) og Lucille (11 år) stilt for retten. Dette var den første saken der Jehovas vitner var tiltalt for oppvigleri. Bror Boucher og døtrene, som bodde på en gård i høydedragene sør for byen Quebec, hadde delt ut traktater (Quebec’s Burning Hate) i nabolaget. Men det var vanskelig å forestille seg at de kunne være forbryterske urostiftere. Bror Boucher var en beskjeden og mild mann som drev den lille gården sin i fred og ro og innimellom drog til byen med hest og vogn. Familien hans var likevel blitt utsatt for slik dårlig behandling som traktaten beskrev. Byrettsdommeren, som mislikte Jehovas vitner sterkt, nektet å godta bevismateriale som viste at familien Boucher var uskyldig. Isteden godtok han påtalemyndighetens syn – at traktaten fremmet fiendtlighet, og at familien Boucher derfor måtte kjennes skyldig. Dommerens syn kokte egentlig ned til dette: Det er en forbrytelse å fortelle sannheten! Aimé og Gisèle ble kjent skyldig i «oppviglersk ærekrenkelse», og til og med lille Lucille måtte sitte to dager i fengsel. Brødrene anket til Canadas høyesterett, som gikk med på å behandle saken.

14. Hvordan reagerte våre brødre i Quebec i årene med forfølgelse?

14 I mellomtiden fortsatte våre modige brødre og søstre i Quebec å forkynne budskapet om Riket til tross for voldelige, ofte nådeløse angrep. Resultatene av forkynnelsen var ofte svært gode. I løpet av fire år, fra traktatkampanjen startet i 1946, økte antall Jehovas vitner i Quebec fra 300 til 1000! *

15, 16. (a) Hvilken avgjørelse traff Canadas høyesterett i Boucher-saken? (b) Hvilken betydning hadde denne seieren både for våre brødre og for andre?

15 I juni 1950 startet Canadas høyesterett, som bestod av ni dommere, behandlingen av Aimé Bouchers sak. Seks måneder senere, den 18. desember 1950, avgjorde høyesterett saken i vår favør. På hvilket grunnlag? Bror Glen How, som var advokat for Jehovas vitner, forklarte at retten gav oss medhold i vår påstand om at «oppvigleri» innebærer å tilskynde til vold eller opprør mot myndighetene. Men traktaten «inneholdt ikke noen slik tilskyndelse, og å utgi den var derfor en lovlig måte å benytte seg av ytringsfriheten på». Bror How tilføyde: «Jeg så med egne øyne hvordan Jehova gav oss seier.» *

16 Høyesteretts avgjørelse var virkelig en strålende seier for Guds rike. Den fjernet grunnlaget for alle de 122 andre pågående sakene der Jehovas vitner i Quebec var blitt tiltalt for «oppviglersk ærekrenkelse». Videre førte avgjørelsen til at innbyggere både i Canada og i andre samveldeland nå hadde frihet til å gi uttrykk for sin mening om myndighetenes  handlemåte. Denne seieren var dessuten et knusende tilbakeslag for det angrepet kirken og myndighetene i Quebec hadde rettet mot Jehovas vitners frihet. *

Selgere – eller ivrige forkynnere av Guds rike?

17. Hvordan forsøker noen styresmakter å kontrollere vår forkynnelsesvirksomhet?

17 Jehovas tjenere i dag er i likhet med de første kristne «ikke slike som driver handel med Guds ord». (Les 2. Korinter 2:17.) Noen styresmakter bruker likevel lover som regulerer handelsvirksomhet, i et forsøk på å kontrollere vår virksomhet som forkynnere. Vi skal nå se på to rettssaker som dreide seg om spørsmålet om hvorvidt Jehovas vitner er selgere eller forkynnere.

18, 19. Hvordan prøvde myndighetene i Danmark å begrense forkynnelsesarbeidet?

18 Danmark. Den 1. oktober 1932 ble det forbudt ved lov å selge trykt materiale uten salgstillatelse. Men våre brødre søkte ikke om slik tillatelse. Neste dag brukte fem Jehovas vitner dagen til å forkynne i Roskilde, omkring 3 mil vest for København. Ved slutten av dagen manglet én av dem – August Lehmann. Han var blitt arrestert for å ha solgt trykksaker uten tillatelse.

19 Den 19. desember 1932 møtte August Lehmann for retten. Han erkjente at han hadde besøkt folk og tilbudt dem bibelsk litteratur, men benektet at han drev med salg. Byretten var enig i hans syn på saken. Den sa: «Tiltalte . . . er i stand til å forsørge seg selv og har ikke hatt noen som helst økonomisk vinning eller hatt til hensikt å skaffe seg det. Hans virksomhet har tvert imot medført økonomisk tap for ham.» I tråd med vitnenes syn slo retten fast at Lehmanns virksomhet ikke kunne «betegnes som næringsvirksomhet». Men Guds folks motstandere var fast bestemt på å begrense forkynnelsesarbeidet i hele landet. (Sal 94:20) Statsadvokaten anket saken helt til landets høyesterett. Hvordan reagerte våre brødre og søstre?

20. Hvilken avgjørelse traff Danmarks høyesterett, og hvordan reagerte våre trosfeller?

20 I uken før høyesterett skulle behandle saken, økte vitnene over hele Danmark sin aktivitet i forkynnelsen. Tirsdag den 3. oktober 1933 kunngjorde høyesterett sin avgjørelse. Retten var enig med den lavere domstolen i at August Lehmann ikke hadde brutt loven. Denne rettsavgjørelsen innebar at Jehovas vitner kunne fortsette å forkynne fritt. Som et uttrykk for den takknemlighet brødrene og søstrene følte overfor Jehova for denne juridiske seieren, økte de sin forkynnelsesvirksomhet enda mer. Helt siden denne rettsavgjørelsen ble truffet, har våre trosfeller i Danmark kunnet utføre sin tjeneste uten at myndighetene har lagt hindringer i veien for dem.

Modige Jehovas vitner i Danmark i 1930-årene

21, 22. Hvilken avgjørelse traff USAs høyesterett i Murdock-saken?

21 USA. Søndag den 25. februar 1940 ble pioneren Robert Murdock jr. og sju andre vitner arrestert mens de forkynte i  byen Jeannette i nærheten av Pittsburgh i staten Pennsylvania. De ble dømt for ikke å ha kjøpt en tillatelse til å tilby litteratur. Saken ble anket, og USAs høyesterett gikk med på å behandle den.

22 Den 3. mai 1943 kunngjorde høyesterett sin avgjørelse, som gikk i Jehovas vitners favør. Domstolen gikk imot kravet om at man måtte skaffe seg en tillatelse, fordi dette innebar at man ville måtte betale «en avgift for å kunne benytte en grunnlovsmessig rettighet». Domstolen gjorde den aktuelle vedtekten ugyldig og beskrev den som «en innskrenkning av trykkefriheten og en begrensning av den frie religionsutøvelse». Dommer William O. Douglas gav uttrykk for det som flertallet av dommerne mente, da han sa at Jehovas vitners virksomhet «er mer enn forkynnelse og mer enn distribusjon av religiøs litteratur. Den er en kombinasjon av begge deler». Han tilføyde: «Denne formen for religiøs virksomhet har . . . like høy status som gudsdyrkelsen i kirkene og forkynnelsen fra prekestolene.»

23. Hvilken betydning har disse juridiske seirene fra 1943 hatt?

23 Denne høyesterettsavgjørelsen var en betydningsfull juridisk seier for Guds folk. Den bekreftet at vi er kristne forkynnere – ikke selgere. På denne minneverdige dagen i  1943 avgjorde høyesterett 12 av 13 saker i Jehovas vitners favør, deriblant Murdock-saken. Disse viktige rettsavgjørelsene dannet presedens for senere rettssaker der våre motstandere på nytt har utfordret vår rett til å forkynne budskapet om Riket offentlig og fra hus til hus.

«Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker»

24. Hvordan reagerer vi når forkynnelsesarbeidet vårt blir forbudt?

24 Når myndighetene gir oss juridisk rett til å forkynne Rikets budskap fritt og uhindret, setter vi som Jehovas tjenere stor pris på dette. Men når de forbyr forkynnelsesarbeidet vårt, justerer vi bare metodene våre og fortsetter arbeidet. I likhet med apostlene må vi «adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker». (Apg 5:29; Matt 28:19, 20) Samtidig går vi rettens vei for å få opphevet forbudet mot vår virksomhet. La oss se på to eksempler.

25, 26. Hva var det som førte til at en sak ble brakt inn for høyesterett i Nicaragua? Hva ble resultatet?

25 Nicaragua. Den 19. november 1952 gikk Donovan Munsterman, som var misjonær og avdelingstjener, inn på immigrasjonskontoret i Managua, hovedstaden i landet. Han var blitt innkalt til kaptein Arnoldo García, sjefen for kontoret. Kaptein García sa til Donovan at det nå var forbudt for alle Jehovas vitner i Nicaragua «å fortsette å forkynne sin lære og fremme sin religiøse virksomhet». På spørsmål om hva som var grunnen til det, svarte han at vitnene ikke hadde den ansvarlige ministerens tillatelse til å utføre sin tjeneste, og at de var anklaget for å være kommunister. Hvem stod bak anklagene? Det katolske presteskapet.

Brødre i Nicaragua under forbudet

26 Bror Munsterman henvendte seg straks til det departementet som hadde ansvar for religiøse saker, og dessuten  til president Anastasio Somoza García, men til ingen nytte. Brødrene begynte derfor å utføre sin virksomhet på en litt annen måte. De stengte Rikets sal, begynte å komme sammen i mindre grupper og sluttet å utføre gatearbeid, men de fortsatte å forkynne budskapet om Riket. Samtidig sendte de inn en anmodning til Nicaraguas høyesterett der de bad domstolen om å gjøre forbudet ugyldig. Forbudet og anmodningen fikk stor omtale i avisene, og høyesterett gikk med på å behandle saken. Hva ble resultatet? Den 19. juni 1953 kunngjorde høyesterett en enstemmig avgjørelse i Jehovas vitners favør. Domstolen slo fast at forbudet krenket den grunnlovfestede retten til ytringsfrihet, samvittighetsfrihet og frihet til å gi uttrykk for sin tro. Den bestemte også at Nicaraguas myndigheter måtte forholde seg til Jehovas vitner på samme måte som før forbudet.

27. Hvorfor var folk i Nicaragua forundret over høyesteretts avgjørelse, og hvordan så våre brødre på denne seieren?

27 Folk i Nicaragua var forundret over at høyesterett hadde stilt seg på Jehovas vitners side. Fram til da hadde presteskapet hatt så stor innflytelse at høyesterett hadde prøvd å unngå å komme i konflikt med dem. Også myndighetspersoner hadde så stor makt at høyesterett sjelden gikk imot deres avgjørelser. Våre brødre var sikre på at de hadde vunnet denne seieren fordi de var blitt beskyttet av sin Konge og hadde fortsatt å forkynne. – Apg 1:8.

28, 29. Hvilken uventet forandring skjedde i Zaïre midt på 1980-tallet?

28 Zaïre. Midt på 1980-tallet var det omkring 35 000 Jehovas vitner i Zaïre, nå Kongo. For å holde tritt med den stadige veksten hadde man gått i gang med å bygge et nytt avdelingskontor. I desember 1985 ble det holdt et internasjonalt stevne i hovedstaden, Kinshasa, og 32 000 stevnedeltakere fra mange deler av verden fylte byens stadion. Men så begynte forholdene å endre seg for Jehovas tjenere. Hva skjedde?

29 Bror Marcel Filteau, en misjonær fra Quebec i Canada som hadde opplevd forfølgelsen under Duplessis-regimet, tjente i Zaïre på den tiden. Han forteller: «Den 12. mars 1986 fikk de ansvarlige brødrene overrakt et brev som fortalte at Jehovas vitners organisasjon var forbudt i Zaïre.» Forbudet var undertegnet av landets president, Mobutu Sese Seko.

30. Hvilken viktig avgjørelse måtte utvalget ved avdelingskontoret treffe, og hva bestemte de seg for å gjøre?

30 Dagen etter ble det opplyst på riksdekkende radio: «Vi kommer aldri mer til å høre om Jehovas vitner i [Zaïre].» Det brøt straks ut forfølgelse. Rikets saler ble ødelagt, og våre brødre og søstre ble ranet, arrestert, fengslet og slått. Til og med barn av Jehovas vitner ble fengslet. Den 12. oktober 1988 konfiskerte myndighetene organisasjonens eiendeler, og sivilgarden, en militær enhet, okkuperte avdelingskontorets eiendom. De ansvarlige brødrene rettet en anmodning  til president Mobutu om å revurdere saken, men fikk ikke noe svar. På det tidspunktet måtte utvalget ved avdelingskontoret treffe en viktig avgjørelse: «Skal vi bringe saken inn for høyesterett, eller skal vi se an situasjonen?» Timothy Holmes, som var misjonær og tjente som koordinator for utvalget ved avdelingskontoret, forteller: «Vi vendte oss til Jehova for å få visdom og veiledning.» Etter å ha overveid saken under bønn kom utvalget til at tiden ikke var moden for å gå rettens vei. De konsentrerte seg isteden om å vise omsorg for brødrene og søstrene og om å finne måter å fortsette forkynnelsesarbeidet på.

«I løpet av den tiden denne rettssaken pågikk, så vi hvordan Jehova kan forandre ting»

31, 32. Hvilken betydningsfull avgjørelse traff Zaïres høyesterett, og hvilken virkning hadde den på våre brødre?

31 Det gikk flere år. Presset mot Jehovas vitner avtok, og respekten for menneskerettighetene ble større. Utvalget ved avdelingskontoret kom til at tiden nå var moden for å protestere mot forbudet ved å bringe saken inn for Zaïres høyesterett. Høyesterett gikk overraskende nok med på å behandle saken. Den 8. januar 1993, nesten sju år etter at presidenten hadde skrevet under på forbudet, kom retten til at myndighetenes tiltak mot Jehovas vitner hadde vært ulovlig, og forbudet ble opphevet. Tenk på hva dette betydde! Med fare for sitt eget liv hadde dommerne annullert en avgjørelse fra landets president! Bror Holmes sier: «I løpet av den tiden denne rettssaken pågikk, så vi hvordan Jehova kan forandre ting.» (Dan 2:21) Denne seieren styrket våre brødres tro. De følte at Kongen, Jesus, hadde ledet sitt folk til å vite når og hvordan de skulle ta opp saken.

Vitner i Kongo gleder seg over at de har frihet til å tilbe Jehova

 32 Som følge av at forbudet ble opphevet, fikk avdelingskontoret lov til å ta imot misjonærer, bygge nye fasiliteter og importere bibelsk litteratur. * Guds tjenere over hele verden gleder seg virkelig over å se hvordan Jehova verner om sitt folks åndelige ve og vel! – Jes 52:10.

«Jehova er min hjelper»

33. Hva lærer vi av denne korte gjennomgangen av noen få rettssaker?

33 De juridiske seirene vi nå har sett på, viser at Jesus har oppfylt sitt løfte: «Jeg vil gi dere en munn og visdom som alle deres motstandere til sammen ikke vil kunne stå imot eller motsi.» (Les Lukas 21:12–15.) For å beskytte sitt folk har Jehova tydeligvis også i vår tid sørget for at det noen ganger har stått fram menn som Gamaliel, eller han har fått modige dommere og advokater til å forsvare rettferdigheten. Jehova har svekket virkningen av våre motstanderes våpen. (Les Jesaja 54:17.) Motstand kan ikke stanse Guds arbeid.

34. Hvorfor er det så spesielt at vi har vunnet så mange juridiske seirer, og hva viser disse seirene? (Se også rammen « Viktige seirer på høyesterettsnivå som har fremmet forkynnelsen av Riket».)

34 Hvorfor er det så spesielt at vi har vunnet så mange juridiske seirer? Tenk over dette: Jehovas vitner er ikke framstående eller innflytelsesrike personer. Vi stemmer ikke ved valg, støtter ikke politiske kampanjer og driver ikke med lobbyvirksomhet. Og de av oss som blir stilt for retten, blir vanligvis sett på som «ulærde og alminnelige mennesker». (Apg 4:13) Så fra et menneskelig synspunkt har ikke domstolene noen spesiell grunn til å komme oss til hjelp og avsi dommer som går imot våre mektige religiøse og politiske motstandere. Likevel har domstoler gang på gang avsagt dommer i vår favør! De juridiske seirene vi har vunnet, viser at vi vandrer «for Guds ansikt, i samfunn med Kristus». (2. Kor 2:17) Vi sier derfor som apostelen Paulus: «Jehova er min hjelper; jeg vil ikke være redd.» – Hebr 13:6.

^ avsn. 9 Denne saken, Cantwell mot staten Connecticut, var den første av 43 saker som bror Hayden Covington førte for USAs høyesterett på vegne av brødrene. Han døde i 1978. Hans kone, Dorothy, tjente trofast til hun døde i 2015, 92 år gammel.

^ avsn. 12 Tiltalen var basert på en lov fra 1606. På grunnlag av denne loven kunne en jury erklære en person skyldig hvis den kom til at det vedkommende sa, fremmet fiendtlighet – selv om det han sa, var sant.

^ avsn. 14 I 1950 tjente 164 heltidsforkynnere i Quebec, deriblant 63 Gilead-misjonærer som villig hadde tatt imot sitt oppdrag til tross for den harde motstanden som ventet dem.

^ avsn. 15 Bror W. Glen How var en modig og dyktig advokat som fra 1943 til 2003 utkjempet flere hundre juridiske slag for Jehovas vitner i Canada og andre land.

^ avsn. 16 Flere opplysninger om denne saken finnes i artikkelen «Striden er ikke deres, men Guds» i Våkn opp! for 22. april 2000, sidene 18–24.

^ avsn. 32 Sivilgarden forlot etter hvert avdelingskontorets eiendom. Men det ble bygd et nytt avdelingskontor et annet sted.

Lær mer

Jehovas vitner – aktive i troen, del 2: La lyset skinne

Jesus sa til sine etterfølgere at de skulle gjøre «disipler av mennesker av alle nasjonene». På grunn av motstand og mange utfordringer får bibelstudentene erfare hva det egentlig betyr å la lyset skinne.