Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

‘Bevar dere selv i Guds kjærlighet’

 TILLEGG

Flagghilsen, valgdeltagelse og siviltjeneste

Flagghilsen, valgdeltagelse og siviltjeneste

Flagghilsen. Jehovas vitner mener at det å bøye seg for et flagg eller å hilse det, noe som ofte blir gjort mens det blir spilt en nasjonalsang, er en religiøs handling. Ved å gjøre dette gir man uttrykk for at det ikke er Gud, men staten eller dens ledere, som sørger for frelse. (Jesaja 43: 11; 1. Korinter 10: 14; 1. Johannes 5: 21) En nasjonal leder som arrangerte en slik seremoni, var kong Nebukadnesar i det gamle Babylon. For å gjøre inntrykk på folket med sin majestetiske storhet og religiøse nidkjærhet reiste denne mektige monarken en stor billedstøtte og påla sine undersåtter å bøye seg for den mens det ble spilt musikk, en form for nasjonalhymne. Men tre hebreere — Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego — nektet å bøye seg for bildet, selv under trussel om dødsstraff. — Daniel, kapittel 3.

I vår tid er flagget «nasjonalismens største trossymbol og sentrale gjenstand for tilbedelse,» skrev historikeren Carlton Hayes. «Menn blotter hodet når flagget blir ført forbi, og diktere skriver lyriske dikt og barn synger hymner til ære for flagget.» Han tilføyde at nasjonalismen også har sine «helligdager», for eksempel 4. juli i USA, og dessuten sine «helgener og helter» og sine «templer», eller helligdommer. Under en offentlig seremoni i Brasil sa en høytstående militær: «Flagget blir æret og tilbedt . . . akkurat som fedrelandet blir tilbedt.»  Ja, «flagget er i likhet med korset hellig,» sa en eldre utgave av oppslagsverket The Encyclopedia Americana.

En nyere utgave av dette oppslagsverket sier at nasjonalsanger «gir uttrykk for patriotiske følelser og inneholder ofte en bønn om at Gud må lede og beskytte folket eller deres herskere». Jehovas tjenere er derfor ikke urimelige når de betrakter patriotiske seremonier som innbefatter flagghilsen og nasjonalsanger, som religiøse. I en kommentar til det at barn av Jehovas vitner nekter å hilse flagget eller avlegge troskapseden i amerikanske skoler, sa boken The American Character: «At disse daglige ritualene er av religiøs natur, er omsider blitt stadfestet av høyesterett i en rekke saker.»

Selv om Jehovas vitner ikke deltar i seremonier som de betrakter som ubibelske, respekterer de fullt ut andres rett til å gjøre det. De viser også respekt for flagg som nasjonale symboler og anerkjenner rettmessig innsatte regjeringer som «høyere myndigheter» som fungerer som «Guds tjener». (Romerne 13: 1—4) Jehovas vitner følger derfor formaningen om å be «angående konger og alle som er i høye stillinger». Men vårt motiv er «at vi skal kunne fortsette å føre et stille og rolig liv med fullstendig gudhengivenhet og alvor». — 1. Timoteus 2: 2.

Deltagelse i politiske valg. De sanne kristne respekterer andres rett til å stemme ved valg. De driver ingen kampanjer mot politiske valg, og de samarbeider med de valgte myndigheter. Men de holder seg strengt nøytrale i nasjonenes politiske saker. (Matteus 22: 21; 1. Peter 3: 16) Hva bør en kristen gjøre i land der det er obligatorisk å stemme, eller i en situasjon der det rår sterk uvilje mot dem som ikke går til valglokalene? En kristen som har i tankene at Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego strakte seg så langt som til å møte fram på Dura-sletten, kan under lignende omstendigheter bestemme seg for å gå til valglokalene hvis hans samvittighet tillater det. Men han vil passe nøye på at han ikke bryter sin nøytralitet. Han bør ta de følgende seks prinsippene i betraktning:

  1.   Jesu etterfølgere er «ikke . . . en del av verden». — Johannes 15: 19.

  2. De kristne er representanter for Kristus og hans rike. — Johannes 18: 36; 2. Korinter 5: 20.

  3. Den kristne menighet er forent i troen, og dens medlemmer er bundet til hverandre med kristuslignende kjærlighet. — 1. Korinter 1: 10; Kolosserne 3: 14.

  4. De som velger en bestemt politiker, bærer et ansvar for det han gjør. — Legg merke til prinsippene bak det som er nedskrevet i 1. Samuelsbok 8: 5, 10—18 og 1. Timoteus 5: 22.

  5. Jehova betraktet israelittenes ønske om en synlig hersker som et tegn på at de hadde forkastet ham. — 1. Samuelsbok 8: 7.

  6. De kristne må alltid ha frimodighet i tale når de forkynner om Guds rike, uansett hvilken politisk overbevisning deres tilhørere har. — Matteus 24: 14; 28: 19, 20; Hebreerne 10: 35.

Siviltjeneste. I noen land krever staten at de som nekter militærtjeneste, skal utføre en form for siviltjeneste en viss tid. Når vi skal treffe en avgjørelse i den forbindelse, må vi vurdere saken under bønn, kanskje drøfte den med en moden trosfelle og så treffe en avgjørelse på grunnlag av en opplyst samvittighet. — Ordspråkene 2: 1—5; Filipperne 4: 5.

Guds Ord sier at vi skal «adlyde regjeringer og myndigheter som herskere», «være rede til enhver god gjerning» og «være rimelige». (Titus 3: 1, 2) Med det i tankene kan vi stille oss selv følgende spørsmål: Vil det sivile arbeidet som er foreslått, innebære at jeg bryter min kristne nøytralitet eller får noe å gjøre med falsk religion? (Mika 4: 3, 5; 2. Korinter 6: 16, 17) Vil det å utføre dette arbeidet gjøre det vanskelig for meg å oppfylle mine kristne forpliktelser eller til og med hindre meg i å oppfylle dem? (Matteus 28: 19, 20; Efeserne 6: 4; Hebreerne 10: 24, 25) Kan det på den annen side være at det å utføre slikt arbeid vil gjøre det mulig for meg å utvide min åndelige virksomhet, kanskje ved å begynne i heltidstjenesten? — Hebreerne 6: 11, 12.

 Hvis en kristen kommer til at han med god samvittighet kan utføre siviltjeneste i stedet for å gå i fengsel, bør hans trosfeller respektere hans avgjørelse. (Romerne 14: 10) Men hvis han føler at han ikke kan utføre slik tjeneste, bør også det standpunktet respekteres. — 1. Korinter 10: 29; 2. Korinter 1: 24.

 

Lær mer

GUDS RIKE HERSKER!

Lojal støtte til Guds regjering

Den «elven» av forfølgelse som Jehovas vitner har vært utsatt for på grunn av sin politiske nøytralitet, er blitt slukt fra uventet hold.