Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Jehovas vitners årbok 2014

 SIERRA LEONE OG GUINEA

1991–2001 En «nødens smelteovn» – Jes 48:10 (Del 2)

1991–2001 En «nødens smelteovn» – Jes 48:10 (Del 2)

Betel blir angrepet!

I februar 1998 innledet regjeringssoldater og soldater fra den regionale fredsbevarende styrken ECOMOG (Economic Community of West African States Monitoring Group) en storoffensiv for å jage opprørsstyrkene ut av Freetown. Tragisk nok ble en bror drept av granatsplinter under de voldsomme kampene.

Omkring 150 forkynnere søkte dekning i misjonærhjemmene i Kissy og Cockerill. Laddie Sandy, en av de to nattevaktene på Betel, forteller: «Sent en kveld, mens Philip Turay og jeg hadde vakt, dukket to bevæpnede RUF-opprørere opp på Betel og forlangte at vi åpnet glassdørene til lobbyen. Mens Philip og jeg løp i sikkerhet, skjøt de gjentatte ganger mot dørlåsen. Utrolig nok holdt den, og de tenkte ikke på å skyte i stykker glassrutene. Frustrert gikk de sin vei.

To kvelder senere kom opprørerne tilbake med rundt 20 besluttsomme, velutrustede medsoldater. Vi varslet straks Betel-familien og løp til et tilfluktssted i kjelleren der vi på forhånd hadde avtalt å møtes. Vi var sju stykker som gjemte oss i mørket bak to store tønner, skjelvende av redsel. Opprørerne kom seg inn i bygningen ved å skyte mot dørlåsen helt til den smeltet. ‘Finn disse Jehovas vitner-folkene og skjær over strupen på dem’, brølte en av opprørerne. Vi krøp sammen i taushet mens de ransaket bygningen i sju timer. Til slutt var de fornøyd med nattens arbeid og drog sin vei.

Vi samlet de personlige eiendelene våre og løp til Cockerill misjonærhjem – det gamle Betel-hjemmet – rett oppi veien. Underveis ble vi ranet av en annen gruppe  opprørere. Vi kom fram til misjonærhjemmet svært oppskaket, men takknemlige for å være i live. Etter å ha hvilt noen dager drog vi tilbake til Betel for å rydde opp i kaoset.»

To måneder senere, da ECOMOG-styrken hadde fått kontroll over byen, begynte misjonærene å vende tilbake fra Guinea. Men lite ante de da at oppholdet deres skulle bli kortvarig.

Operasjon «Ikke et levende vesen»

Åtte måneder senere, i desember 1998, gledet hundrevis av stevnedeltakere seg over områdestevnet «Følg Guds vei» på nasjonalstadionet i Freetown. Plutselig hørte de et lavt drønn, og en røyksky steg opp fra åsene. Opprørshæren var tilbake!

De neste dagene forverret situasjonen seg i Freetown. Utvalget ved avdelingskontoret leide et lite fly og evakuerte tolv misjonærer, åtte utenlandske betelitter og fem frivillige byggearbeidere til Conakry. Tre dager senere, 6. januar 1999, innledet opprørsstyrkene et brutalt drapsraid kalt «Operasjon ‘Ikke et levende vesen’». Med forferdelig vold herjet de Freetown og massakrerte omkring 6000 sivile. Opprørerne kappet av armer og ben på tilfeldige ofre, bortførte hundrevis av barn og ødela tusenvis av bygninger.

En svært avholdt bror, Edward Toby, ble brutalt drept. Flere enn 200 traumatiserte forkynnere ble innlosjert enten på Betel eller på misjonærhjemmet i Cockerill. Andre gikk i skjul i hjemmene sine. De forkynnerne som hadde søkt dekning i misjonærhjemmet i Kissy på østkanten av byen, hadde desperat behov for medisinsk behandling. Men det var svært farlig å ta seg gjennom byen. Hvem ville ta sjansen på det? Laddie Sandy og Philip Turay, de modige nattevaktene på Betel, meldte seg straks frivillig.

 «Det var kaos i byen», forteller Philip. «Opprørssoldater hadde satt opp en rekke veisperringer og terroriserte hvem de ville. Et strengt portforbud fra midt på ettermiddagen til utpå formiddagen begrenset mulighetene våre til å bevege oss omkring. To dager etter at vi la i vei, kom vi fram til misjonærhjemmet i Kissy, bare for å oppdage at det var blitt plyndret og brent.

Da vi undersøkte det omkringliggende området, fant vi en av våre brødre, Andrew Caulker, som hadde fått forferdelige hodeskader. Opprørerne hadde bundet ham og slått ham gjentatte ganger med en øks. Utrolig nok hadde han overlevd og klart å komme seg unna. Vi brakte ham i all hast til sykehuset, der han langsomt ble bedre. Senere tjente han som alminnelig pioner.»

(Fra venstre) Laddie Sandy, Andrew Caulker og Philip Turay

 Andre Jehovas vitner ble spart for å bli drept eller skadet fordi de var kjent for å være nøytrale kristne. En bror forteller: «Opprørerne forlangte at vi skulle ta på oss hvite hodetørklær og danse i gatene for å støtte deres sak. ‘Hvis dere nekter, kapper vi av dere en arm eller et ben eller dreper dere’, sa de til oss. Vettskremte gikk kona mi og jeg litt unna og bad stille til Jehova om hjelp. En ung nabo som samarbeidet med opprørerne, så vår desperate situasjon og sa til anføreren for opprørerne: ‘Dette er vår «bror». Han blander seg ikke inn i politikk, så vi vil danse i stedet for ham.’ Anføreren var fornøyd og gikk sin vei, og vi skyndte oss hjem.»

Mens det senket seg en uhyggelig stillhet over byen, begynte brødrene forsiktig å holde møter og gå på feltet igjen. Forkynnerne hadde på seg stevnemerker for å legitimere seg ved veisperringene. Brødre som ventet i de lange køene ved veisperringene, ble flinke til å starte bibelske samtaler.

Ettersom det ble mangel på alle slags varer i byen, fløy det britiske avdelingskontoret inn 200 kartonger med hjelpeforsyninger. Billie Cowan og Alan Jones fløy fra Conakry til Freetown for å følge forsendelsen gjennom en rekke veisperringer. Forsendelsen kom fram til Betel om kvelden like før portforbudet. James Koroma reiste flere ganger til Conakry som kurér og hadde med seg litteratur og andre viktige forsyninger tilbake. Noe av denne åndelige føden ble sendt videre til isolerte forkynnere i Bo og Kenema.

Det kommer hjelpeforsyninger til Freetown

Den 9. august 1999 begynte misjonærene i Conakry å vende tilbake til Freetown. Året etter drev en britisk ekspedisjonsstyrke opprørerne ut av Freetown. Det pågikk sporadiske kamper en stund til, men i januar 2002 ble  krigen erklært avsluttet. Under den elleve år lange konflikten var 50 000 mennesker blitt drept, 20 000 blitt lemlestet, 300 000 hjem blitt ødelagt og 1,2 millioner mennesker blitt flyktninger.

Hvordan hadde det gått med Jehovas organisasjon? Det var tydelig at Jehova hadde beskyttet og velsignet den. I løpet av konflikten var omkring 700 blitt døpt. Flere hundre Jehovas vitner hadde flyktet fra krigssonen, men antall forkynnere i Sierra Leone hadde likevel økt med 50 prosent. I Guinea hadde antall forkynnere økt med over 300 prosent! Enda viktigere var det at Guds folk hadde bevart sin ulastelighet. I en «nødens smelteovn» hadde de vist ubrytelig, kristen enhet og kjærlighet og hadde fortsatt «uten opphold å undervise og å forkynne det gode budskap». – Jes 48:10; Apg 5:42.