Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Jehovas vitners årbok 2014

 SIERRA LEONE OG GUINEA

1945–1990 ‘Mange blir ført til rettferdighet’ – Dan 12:3. (Del 4)

1945–1990 ‘Mange blir ført til rettferdighet’ – Dan 12:3. (Del 4)

Bekjempelse av analfabetisme

I begynnelsen av 1963, da Milton Henschel besøkte Sierra Leone for andre gang, tok han opp et behov som avdelingskontoret hadde prøvd å gjøre noe med en god stund. Han oppfordret brødrene til å intensivere innsatsen for å bekjempe analfabetisme.

Noen menigheter holdt lese- og skrivekurs på engelsk. Men etter bror Henschels besøk begynte brødrene å lære elevene å lese og skrive på morsmålet. En del menigheter holdt kurs på to eller tre språk. Disse kursene var så populære at en tredjedel av forkynnerne i landet meldte seg på dem.

I 1966 laget noen brødre i Liberia et illustrert lesehefte på kissi. Da de viste fram leseheftet for myndighetspersoner i Liberia, ble disse så imponert at de bestemte seg for å trykke og distribuere heftet gratis. Leseheftet ble distribuert i Guinea, Liberia og Sierra Leone, og det hjalp hundrevis av kissitalende til å lære å lese og skrive. Senere ble det også laget lesehefter for  andre språkgrupper, noe som hjalp mange flere til å lære å lese og skrive.

Sia holdt regning med det hun gjorde i forkynnelsen, ved hjelp av svarte og røde snorer

Kursene hjalp også folk til å gjøre åndelige framskritt. Ta for eksempel Sia Ngallah, en 50 år gammel udøpt forkynner som var analfabet. Sia holdt regning med det hun gjorde i forkynnelsen, ved hjelp av svarte og røde snorer. Når hun hadde forkynt i en time, laget hun en knute på den svarte snoren. Når hun hadde tatt et gjenbesøk, laget hun en knute på den røde snoren. Sia gikk på et lese- og skrivekurs, noe som hjalp henne til å holde bedre regning med tjenesten. Hun ble etter hvert døpt og ble flinkere til å forkynne og undervise.

I dag er det mange menigheter i Sierra Leone og Guinea som fremdeles holder lese- og skrivekurs. En overordnet myndighetsperson i Sierra Leone sa til brødrene på avdelingskontoret: «I tillegg til at dere gir bibelsk undervisning, gjør dere et rosverdig arbeid ved å lære folk i samfunnet vårt å lese og skrive.»

«Steinene» roper

Etter hvert som folk fra forskjellige etniske grupper lærte å lese, ble det større behov for oversettelse. De fleste gruppene hadde lite eller ingen verdslig litteratur på sitt eget språk. Utdannede personer i Sierra Leone leste engelsk, mens de i Guinea leste fransk. Hva kunne gjøres for å skaffe dem bibelsk litteratur på deres morsmål?

I 1959 oversatte to Gilead-misjonærer en traktat og en brosjyre til mende, men det ble bare distribuert et begrenset antall eksemplarer. Ti år senere ble  brosjyrene «Dette gode budskap om riket» og En livsførsel i samsvar med håpet om en rettferdig, ny verden oversatt til kissi. Det ble levert rundt 30 000 av disse brosjyrene, som ble brukt i bibelstudiearbeidet.

I 1975 begynte avdelingskontoret å utgi studieartikler i Vakttårnet på kissi. Forkynnerne var veldig begeistret! En bror skrev: «Jehova har gjort noe fantastisk for oss. Ingen av oss har noen gang gått på skolen. Vi var som steiner – ute av stand til å tale. Det var sånn vi var, men nå som vi har Vakttårnet på kissi, kan vi fortelle om Jehovas store gjerninger.» (Luk 19:40) Flere andre publikasjoner ble også oversatt til kissi.

I dag leser de fleste i Sierra Leone og Guinea fremdeles publikasjonene våre på engelsk eller fransk, som er de språkene som blir brukt på menighetsmøtene. Men i det siste har antall publikasjoner på de lokale språkene økt kraftig. Det finnes nå bibelsk litteratur på guerze, kissi, krio, maninkakan, mende, pular og susu. Brosjyrene Hør på Gud og Hør på Gud og få evig liv finnes på alle disse språkene. Disse enkle studiepublikasjonene hjelper mange med begrensede leseferdigheter til å forstå og verdsette Bibelens enestående budskap.

Et avdelingskontor blir bygd

I begynnelsen av 1960-årene hadde brødrene i Freetown lett etter en tomt der det kunne bygges et nytt avdelingskontor. Til slutt, i 1965, skaffet de seg en eiendom i Wilkinson Road. Denne eiendommen hadde havutsikt og lå i et av de fineste boligstrøkene i byen.

De endelige tegningene omfattet en Rikets sal, et misjonærhjem og kontorer i én vakker bygning. Under byggingen stoppet ofte den tette trafikken på Wilkinson  Road nesten helt opp fordi sjåfører og passasjerer prøvde å få med seg det som foregikk. Bygningen ble innviet 19. august 1967. Nesten 300 overvar programmet, deriblant noen lokale rangspersoner og også flere veteraner som var blitt døpt av «Bibel-Brown» i 1923.

Avdelingskontoret og misjonærhjemmet i Freetown (1965–1997)

Det nye avdelingskontoret bidrog til at mange fikk et mer positivt syn på Jehovas vitners arbeid. Det var også et svar til enkelte religiøse kritikere som sa at vitnene ikke kom til å bli lenge i Sierra Leone. Den nye bygningen viste tydelig at Jehovas vitner var kommet for å bli.

Ivrige misjonærer setter fart i arbeidet

En gruppe i felttjenesten passerer en gjørmete rismark

Fra midten av 1970-årene kom det en jevn strøm av Gilead-misjonærer til Sierra Leone og Guinea, noe  som satte fart i arbeidet. Noen hadde tjent i andre afrikanske land og tilpasset seg raskt de lokale forholdene. Andre hadde aldri bodd i Afrika før. Hvordan ville de klare seg i «den hvite manns grav»? Her følger noen av deres uttalelser.

«Folk var ydmyke og åndelig utsultet. Det gav meg stor glede å se hvordan sannheten forbedret livet deres.» – Hannelore Altmeyer.

«Det var en utfordring å takle klimaet og tropesykdommene. Men gleden ved å hjelpe oppriktige mennesker til å tjene Jehova gjorde at det var verdt det.» – Cheryl Ferguson.

«Jeg lærte å være tålmodig. Da jeg spurte en søster om når gjestene hennes skulle komme, svarte hun: ‘Kanskje i dag. Kanskje i morgen. Eller kanskje i overmorgen.’ Jeg må ha sett sjokkert ut, for hun understreket: ‘Men de kommer!’» – Christine Jones.

«I misjonærhjemmet i Freetown bodde det fjorten misjonærer med forskjellig etnisk og kulturell bakgrunn. Vi delte to toaletter, én dusj, én vaskemaskin og ett kjøkken. Maten var av dårlig kvalitet, og utvalget var begrenset. Strømmen kunne bli borte når som helst – noen ganger i dagevis. De fleste av oss fikk malaria og andre tropesykdommer. Selv om dette kan høres ut som en oppskrift på katastrofe, lærte vi å leve sammen, å tilgi og å se det humoristiske i vanskelige situasjoner. Forkynnelsen var en fornøyelse, og vi misjonærene knyttet nære vennskapsbånd.» – Robert og Pauline Landis.

Pauline Landis leder et bibelstudium

 «Årene i Sierra Leone var blant de beste i livet vårt. Vi angrer ikke og har ingenting å klage på. Vi bare savner det veldig.» – Benjamin og Monica Martin.

«En gang overnattet vi hos en interessert kvinne som serverte oss et måltid som så merkelig ut. ‘Det er hoggorm’, sa hun. ‘Jeg har fjernet gifttennene. Vil dere smake?’ Vi takket pent nei, men hun insisterte. Selv om slike opplevelser kunne føles skremmende, satte vi pris på folks varme gjestfrihet og ble etter hvert veldig glad i dem.» – Frederick og Barbara Morrisey.

«I løpet av de 43 årene jeg har vært misjonær, har jeg bodd sammen med over 100 andre misjonærer. For et privilegium det har vært å bli kjent med så mange, som alle har hatt forskjellig personlighet, men har arbeidet mot samme mål! Og for en glede det er å være Guds medarbeider og se folk ta imot Bibelens sannhet!» – Lynette Peters.

«For en glede det er å være Guds medarbeider og se folk ta imot Bibelens sannhet!»

Siden 1947 har 154 misjonærer tjent i Sierra Leone og 88 i Guinea. Mange andre forkynnere har kommet for å tjene på et sted med større behov. I dag er det 44 misjonærer i Sierra Leone og 31 i Guinea. Deres utrettelige og uselviske innsats har hatt positiv innvirkning på utallige menneskers liv. Alfred Gunn, som har vært medlem av utvalget ved avdelingskontoret i mange år, sier: «Vi blir varme om hjertet når vi tenker på dem.»