Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Jehovas vitners årbok 2014

 SIERRA LEONE OG GUINEA

1945–1990 ‘Mange blir ført til rettferdighet’ – Dan 12:3. (Del 3)

1945–1990 ‘Mange blir ført til rettferdighet’ – Dan 12:3. (Del 3)

Ansikt til ansikt med poro

Det første angrepet skjedde i en landsby nær Koindu, der en gruppe menn studerte Bibelen og gikk regelmessig på møter. Som de fleste andre menn blant kissiene tilhørte de poro, et hemmelig samfunn gjennomsyret av spiritisme. «Da de som studerte Bibelen, nektet å være med på demoniske ritualer, ble poro-lederen rasende», forklarer James Mensah, en Gilead-misjonær som også tjente i Sierra Leone. «Lederen og tilhengerne hans slo mennene, stjal eiendelene deres, brente hjemmene deres, bandt dem med lenker og forlot dem i bushen for at de skulle sulte i hjel. Overhøvdingen i området egget poro-medlemmene til å  fortsette. Til tross for denne mishandlingen stod de interesserte mennene fast.»

Da brødrene i Koindu anmeldte saken til politiet, ble poro-lederen, vennene hans og overhøvdingen arrestert. De ble stilt for retten og fikk en kraftig reprimande, og overhøvdingen ble suspendert for nesten et år. Denne juridiske seieren ble allment kjent og gjorde at flere nye fikk mot til å begynne å gå på møter. Senere forandret overhøvdingen holdning og ble interessert i sannheten. Da det ble holdt et kretsstevne i området hans, innlosjerte han noen av de besøkende stevnedeltakerne og donerte til og med en stor ku.

Andre poro-ledere prøvde en annen form for angrep. På en slu måte ville de ‘forårsake vanskeligheter ved forordninger’. (Sal 94:20) Poro-politikere la fram et forslag i parlamentet om å forby virksomheten til Jehovas vitner. «Men overhøvdingen tok oss i forsvar og fortalte forsamlingen at han hadde studert med oss i to år», sier Charles Chappell. «Han sa at organisasjonen vår var fullstendig upolitisk, og at den underviste folket og forbedret moralen deres. Så erklærte han at han håpet å bli et medlem en dag. Da et annet parlamentsmedlem som også hadde hatt et studium, støttet ham, ble forslaget forkastet.»

«Gud kan gi deg mat!» sa de hånlig

De som forlot de hemmelige samfunnene, møtte bitter motstand fra familien sin. Jonathan Sellu, en tenåring fra Koindu, kom fra en familie med juju-prester i fire generasjoner bakover. Han ble lært opp i den samme oppgaven. Da han begynte å studere Bibelen, sluttet han med spiritistiske ritualer og ofre. Familien hans motarbeidet ham kraftig. De tok ham ut av skolen og nektet å gi ham mat når han gikk på kristne  møter. «Gud kan gi deg mat!» sa de hånlig. Jonathan stod likevel fast. Han sultet ikke. Han lærte seg å lese og skrive, og senere ble han alminnelig pioner. Jonathan gledet seg også over at moren hans tok imot sannheten.

Vekst i andre områder i landet

I 1960 fantes det menigheter og isolerte grupper i Bo, Freetown, Kissy, Koindu, Lunsar, Magburaka, Makeni, Moyamba, Port Loko, Waterloo og så langt nord som i Kabala. Det året gikk antall forkynnere opp fra 182 til 282. Det kom mange spesialpionerer fra Ghana og Nigeria for å styrke de voksende menighetene.

De fleste av de nye tilhørte to folkegrupper: krio, som bodde i og rundt Freetown, og kissi, som bodde i den østlige provinsen. Men etter hvert som det gode budskap ble stadig mer utbredt, begynte også andre etniske grupper å reagere positivt, blant annet kuranko, limba og temne i nord og mende i sør.

I 1961 innviet menigheten i Freetown øst sin Rikets sal. Så innviet menigheten i Koindu en Rikets sal av leirstein med 300 sitteplasser. Den ble også brukt som stevnehall. Like etterpå gikk 40 eldste på det første kurset i Rikets tjeneste som ble holdt i Sierra Leone. Enda et høydepunkt dette året var en vellykket kampanje med å tilby folk Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter.

Kurs i Rikets tjeneste i Sierra Leone i 1961. William Nushy (midt i bakerste rekke), Charles Chappell (nummer to fra høyre i midterste rekke) og Reva Chappell (nummer tre fra høyre i forreste rekke)

Det var tydelig at Jehova velsignet sitt folk. Den 28. juli 1962 ble Den Internasjonale Bibelstudieforening, et juridisk selskap som ble brukt av Jehovas vitner i mange land, offisielt registrert i Sierra Leone.

 Det åpnes opp i Guinea

La oss nå vende oppmerksomheten mot nabolandet Guinea (tidligere kalt Fransk Guinea). Før 1958 hadde noen få brødre forkynt litt for folk de møtte mens de reiste gjennom landet, men de franske kolonimyndighetene var imot arbeidet vårt. I 1958 ble imidlertid en mulighetenes dør åpnet – Guinea frigjorde seg fra det franske styret og ble en uavhengig republikk.

Senere det året kom Manuel Diogo, en fransktalende bror i begynnelsen av 30-årene fra Dahomey (nå Benin), til Guinea. Manuel begynte å arbeide i en bauxittgruve i Fria, en by 80 kilometer nord for hovedstaden, Conakry.  Fordi han var ivrig etter å forkynne i dette uberørte distriktet, skrev han til avdelingskontoret i Frankrike for å be om litteratur og om hjelp fra spesialpionerer. Han avsluttet brevet slik: «Jeg ber om at Jehova må velsigne arbeidet, for det er mye interesse her.»

Det franske avdelingskontoret skrev et oppmuntrende brev til Manuel og oppfordret ham til å bli i Guinea så lenge som mulig. Avdelingskontoret sørget også for at en spesialpioner besøkte ham for å lære ham opp i tjenesten. Manuel ble glad for oppmuntringen og forkynte ivrig i Fria helt til han døde i 1968.

Da sonetilsynsmannen Wilfred Gooch besøkte Conakry i 1960, fant han ut at det var to andre afrikanske brødre som forkynte der. Bror Gooch anbefalte at virksomheten i Guinea ble ledet av avdelingskontoret i Sierra Leone i stedet for det franske avdelingskontoret. Denne forandringen ble gjennomført 1. mars 1961. En måned senere ble den første menigheten i Guinea opprettet i Conakry.

Åndelig lys når inn i regnskogen

Det gode budskap ble også utbredt til det sørlige Guinea. Falla Gbondo, en mann fra folkegruppen kissi som bodde i Liberia, drog tilbake til den landsbyen han kom fra, Fodédou, 13 kilometer vest for Guékédou. Han tok med seg boken Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis. Falla kunne ikke lese, men han kunne forklare bildene i boken for landsbyboerne. «Boken førte til mange diskusjoner», sier han. «Folk kalte den Adam og Eva-boken.»

Falla reiste tilbake til Liberia. Han ble døpt og ble etter hvert spesialpioner. To ganger i måneden besøkte han  Fodédou for å studere med en gruppe på rundt 30 personer. Snart fikk han følge av en annen spesialpioner fra Liberia, Borbor Seysey, som også var kissi. Sammen opprettet de en gruppe til, i Guékédou. Begge gruppene ble menigheter.

Etter hvert som flere og flere kissier ble Jehovas vitner, la lokale høvdinger merke til den gode oppførselen deres. Vitnene var hardtarbeidende og ærlige og fremmet fred i landsbyene sine. Da de spurte om tillatelse til å bygge en Rikets sal i Fodédou, var derfor høvdingene velvillige og gav dem en tomt på 32 mål. Denne salen – den første i Guinea – ble fullført i begynnelsen av 1964.

Vanskeligheter i Conakry

Samtidig begynte situasjonen å bli vanskelig i Conakry. Politisk uro fikk myndighetene til å betrakte utlendinger med mistenksomhet. Fire Gilead-misjonærer ble nektet permanent oppholdstillatelse og ble utvist. To ghanesiske brødre ble arrestert på grunn av falske anklager, og de satt nesten to måneder i fengsel.

Etter at de ble løslatt, ble en av dem, Emmanuel Awusu-Ansah, umiddelbart arrestert på nytt og holdt innesperret under elendige forhold. Fra en skitten fengselscelle skrev han: «Jeg er åndelig frisk, men jeg har konstant feber. Likevel kan jeg fremdeles forkynne. Sist måned brukte jeg 67 timer i felttjenesten, og to av dem jeg studerer med, begynte å forkynne sammen med meg.» En av disse kom i sannheten. Etter fem måneder ble Awusu-Ansah løslatt og så utvist til Sierra Leone. Dermed var det bare én forkynner igjen i Conakry.

I 1969, da den politiske situasjonen var blitt roligere, kom det spesialpionerer til Conakry. Med myndighetenes  tillatelse kunne de bruke en Rikets sal med et skilt på utsiden. Snart var det omkring 30 interesserte som kom regelmessig på møtene.

Til å begynne med var brødrene forsiktige når de forkynte, siden det var fare for å bli arrestert. Men etter hvert som de følte seg tryggere, økte de innsatsen. I løpet av 1973 leverte den lille menigheten 6000 traktater. Senere begynte forkynnerne å tilby blad i forretningsdistrikter. Sakte, men sikkert begynte myndighetene og offentligheten å forstå og sette pris på arbeidet vårt. Den tålmodigheten og utholdenheten brødrene hadde vist, førte til at Den kristne foreningen Jehovas vitner i Guinea ble juridisk anerkjent 15. desember 1993.