Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Jehovas vitners årbok 2014

 SIERRA LEONE OG GUINEA

1945–1990 ‘Mange blir ført til rettferdighet’ – Dan 12:3. (Del 2)

1945–1990 ‘Mange blir ført til rettferdighet’ – Dan 12:3. (Del 2)

Respekt for ekteskapet

Etter hvert som William Nushy kom inn i sin nye oppgave, så han at noen av forkynnerne ikke levde etter Jehovas norm for ekteskapet. Noen par levde sammen som mann og kone uten å ha registrert forholdet hos myndighetene. Andre fulgte den lokale skikken med å utsette å gifte seg til kvinnen ble gravid, for å forsikre seg om at de kunne få barn sammen.

Som følge av dette skrev avdelingskontoret i mai 1953 et brev til menighetene og gav en klar redegjørelse for Bibelens norm for ekteskapet. (1. Mos 2:24; Rom 13:1; Hebr 13:4) De som levde i papirløse ekteskap, fikk en viss tid på seg til å registrere forholdet. Hvis de ikke gjorde det, ville de bli utelukket fra menigheten. – 1. Kor 5:11, 13.

De fleste forkynnerne var glade for denne forbedringen. Men noen ønsket å være liberale og uavhengige. Mer enn halvparten av forkynnerne i to menigheter  trakk seg unna Jehovas organisasjon. Men blant dem som forble lojale, økte aktiviteten, noe som var et tydelig bevis for at Jehova velsignet dem.

Etter stor innsats av brødrene ble Freetown Rikets sal godkjent som et sted der man kunne foreta vielser. Den 3. september 1954 foretok brødrene sin første  offisielle vielse. Senere gav myndighetene vigselrett til kvalifiserte brødre i sju områder rundt om i landet. Det gjorde det mulig for flere interesserte å legalisere ekteskapet sitt og bli kvalifisert som forkynnere av det gode budskap.

En vielse i en Rikets sal

Mange interesserte som praktiserte polygami, tok også skritt for å rette seg etter Guds normer. Samuel Cooper, som nå bor i Bonthe, forteller: «I 1957 begynte jeg å gå på møtene sammen med de to konene mine, og ikke lenge etter meldte jeg meg inn på den teokratiske tjenesteskolen. En dag fikk jeg i oppdrag å holde en tale om kristne ekteskap. Da jeg gjorde undersøkelser til talen, forstod jeg at jeg måtte sende bort min yngste kone. Jeg fortalte det til slektningene mine, men de var alle sterkt uenige med meg. Min yngste kone hadde født meg et barn, mens min eldste kone var barnløs. Men jeg hadde bestemt meg for å følge Bibelens prinsipper. Da min yngste kone hadde reist tilbake til familien sin, ble min eldste kone overraskende nok gravid. Nå har jeg fem barn med henne som tidligere var barnløs.»

En annen interessert, Honoré Kamano, som bodde i Guinea, sendte bort de to yngste av de tre konene sine. Hans eldste kone var takknemlig for hans standpunkt og begynte å ta sannheten mer alvorlig. En av hans yngre koner beundret også hans store respekt for Bibelens prinsipper, selv om hun var skuffet over å ha blitt sendt bort. Hun bad om et bibelstudium og innviet senere sitt liv til Jehova.

Jehovas vitner er kjent som et folk som har respekt for ekteskapet

 I dag er Jehovas vitner kjent i hele Sierra Leone og Guinea som et folk som har respekt for ekteskapet. Deres trofasthet i ekteskapet er ‘en pryd for Guds lære’ og er til ære for ham som står bak ekteskapsordningen. – Matt 19:4–6; Tit 2:10.

Frafall i Freetown

I 1956 kom to nye Gilead-misjonærer, Charles og Reva Chappell, til Freetown. På vei til misjonærhjemmet ble de overrasket over å se et stort skilt som annonserte et bibelsk foredrag i Wilberforce Memorial Hall. «Den annonserte taleren var C.N.D. Jones, en representant for ‘Jehovas vitners ecclesia’», forteller Charles.

Jones, som gav seg ut for å være en av de salvede, ledet en utbrytergruppe som hadde skilt lag med menigheten i Freetown flere år tidligere. Gruppen hans hevdet å være «sanne» vitner for Jehova og kalte misjonærene og dem som var lojale mot organisasjonens representanter, for «svindlere» og «Gilead-cowboyer».

Situasjonen tilspisset seg da Jones og noen av tilhengerne hans ble ekskludert. «Denne opplysningen sjokkerte noen brødre som mente at man burde være tolerant overfor dem med avvikende meninger», sier Chappell. «Noen gav offentlig uttrykk for sin misnøye. De og andre fortsatte å være sammen med opprørerne og prøvde å sabotere møter og frammøter. De misfornøyde satt sammen på møtene på et sted i salen som etter hvert ble kalt fritenker-raden. Med tiden forlot de fleste sannheten. Men noen gjenvant sin åndelige likevekt og ble ivrige forkynnere.»

Det lojale standpunktet de fleste tok, gjorde at Guds ånd kunne fortsette å virke fritt. Da sonetilsynsmannen Harry Arnott besøkte Freetown året etter,  rapporterte han: «Dette er den første store økningen vi har hatt i Sierra Leone på flere år. Det skulle derfor være god grunn til å regne med framtidig vekst.»

Undervisning av kissiene

Kort tid etter bror Arnotts besøk fikk Charles Chappell et brev fra en bror i nabolandet Liberia. Broren ønsket at det skulle bli forkynt for hans folkegruppe i Sierra Leone. Han tilhørte den etniske gruppen kissi, som holdt til i de skogkledde åsene og dalene i grenseområdet mellom Sierra Leone, Liberia og Guinea. Det så ut til at mange kissitalende ønsket å forstå Bibelen.

Siden de fleste kissiene var analfabeter, ble det arrangert lese- og skrivekurs i Koindu for å lære dem grunnleggende bibelske sannheter. Det var flere hundre som var med på disse kursene. «Snart hadde gruppen 5 nye forkynnere, så 10, så 15 og så 20», forteller Charles. «Folk kom i sannheten så fort at jeg tvilte på at de var oppriktige forkynnere. Men jeg tok feil. De fleste var ikke bare oppriktige, men også ivrige!»

Disse iherdige nye forkynnerne spredte snart det gode budskap utenfor byen Koindu og etter hvert inn i nabolandet Guinea. De gikk i timevis gjennom det bølgende landskapet og forkynte på gårder og i landsbyer. «I ukevis, noen ganger månedsvis, hørte vi aldri lyden av et motorkjøretøy», sier Eleazar Onwudiwe, som var kretstilsynsmann på den tiden.

Etter hvert som de brødrene og søstrene som var kissier, sådde og vannet Rikets såkorn, fikk Gud det til å vokse. (1. Kor 3:7) Da en ung blind mann fikk høre sannheten, lærte han utenat hele den 32-siders brosjyren «Dette gode budskap om riket». Senere kunne han gjenfortelle et hvilket som helst avsnitt når han forkynte  og ledet bibelstudier, til folks store forbauselse. En døv kvinne som tok imot sannheten, gjorde så store forandringer at svigerinnen hennes begynte å gå på møtene, selv om hun måtte gå mer enn ti kilometer for å komme seg dit.

Arbeidet blant kissiene gikk framover med stormskritt. Det ble opprettet en menighet til, og så enda en. Rundt 30 forkynnere begynte i pionertjenesten. Høvdingen i Koindu ble interessert i sannheten og donerte en tomt til å bygge en Rikets sal på. Da over 500 var til stede på et kretsstevne i Kailahun, ble det opprettet en menighet der også. Snart var halvparten av alle vitnene i Sierra Leone kissier, selv om denne folkegruppen utgjorde mindre enn to prosent av befolkningen.

Det var ikke alle som likte denne utviklingen, spesielt ikke kissienes religiøse ledere. Fylt av sjalusi bestemte de seg for å fjerne denne «trusselen» mot deres myndighet. Spørsmålet var: Hvordan og når ville de slå til?