Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Jehovas vitners årbok 2014

 SIERRA LEONE OG GUINEA

1945–1990 ‘Mange blir ført til rettferdighet’ – Dan 12:3. (Del 1)

1945–1990 ‘Mange blir ført til rettferdighet’ – Dan 12:3. (Del 1)

 Det kommer Gilead-misjonærer

I juni 1947 kom tre brødre som hadde gjennomgått Vakttårnets bibelskole Gilead, til Freetown. Det var Charles Fitzpatrick, George Richardson og Hubert Gresham. Disse brødrene var de første av mange misjonærer som kom.

Misjonærene så at de lokale forkynnerne var ivrige i forkynnelsen, men at de trengte å bli flinkere til å undervise. (Matt 28:20) Så misjonærene begynte med å lære forkynnerne hvordan de kunne følge opp interessen, og hvordan de kunne lede bibelstudier. De gjorde dem også kjent med oppdatert veiledning om menighetsmøtene og teokratisk organisering. Det ble holdt et offentlig møte i Wilberforce Memorial Hall. Til misjonærenes glede var det 450 til stede! Senere introduserte misjonærene en ukentlig bladdag. Denne opplæringen oppildnet menigheten og la grunnlaget for framtidig økning.

I mellomtiden slet misjonærene med å bli vant til klimaet. En rapport fra avdelingskontoret fra 1948 sier: «De klimatiske forholdene i Sierra Leone er en stor påkjenning. Regntiden varer i seks måneder, og regnet er kraftig og langvarig. Noen ganger regner det i to uker uten opphold. I tørketiden er det intens hete og høy luftfuktighet.» Noen av de første europeerne som besøkte Sierra Leone, kalte landet den hvite manns grav.  Malaria, gulfeber og andre tropesykdommer florerte. Én etter én ble misjonærene syke og måtte reise hjem.

De lokale forkynnerne ble forståelig nok skuffet over denne utviklingen. Men de gav ikke opp. Mellom 1947 og 1952 økte høydepunktet i antall forkynnere fra 38 til 73. I Waterloo, en by i nærheten av Freetown, var arbeidsomme pionerer med på å opprette en ny menighet. Det ble dannet nye studiegrupper i Kissy og Wellington i utkanten av Freetown. Det så ut til at arbeidet i Sierra Leone nå kunne skyte fart. Alt som trengtes, var den rette katalysatoren.

Et styrkende besøk

I november 1952 gikk en høy og slank amerikaner i begynnelsen av 30-årene i land i Freetown og ble omsluttet av byens støy og larm. Den besøkende, Milton G. Henschel fra hovedkontoret, fortalte: «Jeg var ganske forundret over å se en moderne by som var mye renere enn mange andre byer i de fleste deler av verden. . . . Brolagte gater, travle forretninger, nye biler og en endeløs strøm av folk som gikk forbi.»

Bror Henschel gikk til misjonærhjemmet i Freetown, som lå to kvartaler fra byens berømte bomullstre. Der informerte han de brødrene som hadde kommet sammen, om at Sierra Leone ville få mer hjelp. Søndagen etter strømmet 253 personer til Wilberforce Memorial Hall for å høre ham komme med en rekke spennende opplysninger: Sierra Leone skulle få et eget avdelingskontor, en egen kretstilsynsmann og egne kretsstevner, det skulle bli opprettet en ny menighet i Kissy, og forkynnelsesarbeidet i provinsene skulle trappes kraftig opp. Tilhørerne ble veldig begeistret!

 Bror Henschel fortalte videre: «De sa om og om igjen kusheh, et meget uttrykksfullt ord som betyr ‘bravo!’ Brødrenes humør var på topp. Den ene gruppen etter den andre forsvant fra lokalet og ut i kveldsmørket, . . . vi kunne høre noen av konventdeltakerne synge.»

En nyankommet misjonær, William Nushy, ble utnevnt til å føre tilsyn med det nye avdelingskontoret. William hadde tidligere arbeidet med å dele ut kort og terninger på kasinoer rundt om i USA. Etter at han ble en kristen, sluttet han med dette arbeidet og holdt lojalt fast ved rettferdige prinsipper – et karaktertrekk som gjorde at han ble godt likt og respektert av forkynnerne i Sierra Leone.