Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Jehovas vitners årbok 2014

 SIERRA LEONE OG GUINEA

Jehova har løftet meg opp

Jay Campbell

Jehova har løftet meg opp
  • FØDT 1966

  • DØPT 1986

  • PROFIL Ble alminnelig pioner til tross for polio.

JEG vokste opp lam fra livet og ned, og jeg bodde i et inngjerdet område i Freetown sammen med moren min og flere andre fattige familier. Fordi jeg skammet meg og var redd for hvordan fremmede skulle se på meg, var det bare én gang på 18 år jeg våget meg utenfor det området vi bodde i.

Da jeg var 18 år, kom Pauline Landis, en av Jehovas vitners misjonærer, dit jeg bodde, og tilbød seg å lære meg om Bibelen. Da jeg fortalte henne at jeg ikke kunne lese eller skrive, sa hun at hun kunne lære meg det også. Det gjorde at jeg sa ja.

Det jeg lærte ut fra Bibelen, gjorde meg veldig glad. En dag spurte jeg Pauline om jeg kunne få være med på et menighetsmøte som ble holdt hjemme hos noen omkring et kvartal unna. «Jeg kan gå dit på treklossene mine», sa jeg.

 Da Pauline kom for å hente meg, stod moren min og naboene engstelige og så på. Jeg tok tak i treklossene, lente meg forover og plasserte dem på bakken. Så svingte jeg kroppen opp og forbi klossene. Mens jeg tok meg over gårdsplassen, ropte naboene mine til Pauline: «Du tvinger henne. Hun har prøvd å gå før uten å klare det.»

«Jay, har du lyst til å være med?» spurte Pauline vennlig.

«Ja!» svarte jeg. «Dette har jeg bestemt selv.»

Naboene mine så taust på mens jeg nærmet meg porten. Idet jeg passerte den, brøt de ut i jubel.

Så godt jeg likte det møtet! Etter det var jeg fast bestemt på å komme meg til Rikets sal. Det betydde at jeg måtte «gå» til enden av gaten, ta en taxi og så få noen brødre til å bære meg opp en bratt bakke. Når jeg kom fram, var jeg ofte våt og skitten og måtte skifte klær. Senere var en søster i Sveits så vennlig å sende meg en rullestol, noe som gjorde at jeg kunne ta meg fram på en verdig måte.

Det jeg leste om andre funksjonshemmede Jehovas vitner, motiverte meg til å gjøre mer i tjenesten for Jehova. I 1988 ble jeg alminnelig pioner. Jeg bad til Jehova om at han måtte hjelpe meg til å nå målet mitt, som var å hjelpe noen i familien min og noen i distriktet til å begynne å tjene Jehova. Bønnene mine ble besvart da jeg fikk sjansen til å hjelpe to av nevøene mine og en kvinne jeg traff i gatearbeidet, til å bli kjent med sannheten.

Nå har jeg mistet styrken i armene, og jeg er avhengig av at andre kjører meg i rullestolen. Jeg har også kroniske smerter. Men jeg har funnet ut at noe som hjelper mot smertene, er å lære andre om Jehova. Den gleden det gir meg, lindrer smertene og gir meg trøst. Jehova har løftet meg opp, og nå lever jeg et meningsfylt liv.