Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Jehovas vitners årbok 2014

 FORKYNNELSE OG UNDERVISNING VERDEN OVER

Nord-, Sør- og Mellom-Amerika

Nord-, Sør- og Mellom-Amerika
  • LAND OG OMRÅDER 57

  • FOLKETALL 970 234 987

  • FORKYNNERE 3 943 337

  • BIBELSTUDIER 4 341 698

De åpnet hjemmet sitt for dem

Et ektepar i Las Vegas som ikke var Jehovas vitner, ønsket å bo på et fredelig sted og solgte derfor huset sitt for å flytte til Den dominikanske republikk. De måtte imidlertid flytte ut av huset ti dager før flyreisen. For å hjelpe dem sa naboene deres, som var Jehovas vitner, at de kunne få bo hos dem. I løpet av oppholdet var ekteparet med på  et møte i Rikets sal. De ble overrasket da de hørte årstallet 1914 bli nevnt, og syntes det var interessant. De visste at dette var et viktig årstall i verdenshistorien. Etter at ekteparet hadde kommet til Den dominikanske republikk, bad de om et bibelstudium med én gang de fikk besøk av noen forkynnere. Fjorten måneder senere var begge innviet og døpt.

Akkurat det hun trengte

Jehovas vitner satte opp en litteraturstand på den internasjonale bokmessen i Panama by i Panama i 2012. To skolejenter kom bort til standen. En av jentene fortalte den søsteren som stod på standen, at hun hadde det vanskelig. Jenta forklarte at faren hennes var rusmisbruker, og at hun ikke visste hvordan hun skulle takle situasjonen. Søsteren viste jenta kapittel 23 i boken De unge spør – tilfredsstillende svar, bind 2, med tittelen «Hva om moren eller faren min er rusmisbruker?» Jenta utbrøt: «Dette er akkurat det jeg trenger!» Jentene klemte søsteren og kom tilbake en time senere for å takke henne en gang til. I løpet av de fem dagene messen varte, leverte forkynnerne 1046 bøker, 1116 blad og 449 brosjyrer. Femtiseks personer oppgav adressen sin, slik at forkynnerne kunne besøke dem.

Han forkynte i fire år helt alene

Fredy, som har cabecar som morsmål, bor i et avsidesliggende fjellsamfunn i Costa Rica. For omkring fire år siden fikk Fredy boken Hva er det Bibelen egentlig lærer? og brosjyren Hva krever Gud av oss? mens han jobbet i  hovedstaden, San José. Den forkynneren som gav ham denne litteraturen, oppfordret ham til å forkynne for folkegruppen sin, så han reiste tilbake dit han kom fra. Fredy studerte Hva Bibelen lærer-boken på egen hånd og gjorde forandringer i livet sitt, for eksempel ved å legalisere ekteskapet sitt. Deretter lærte han cabecar-folket sannheten så godt han kunne.

Fredy opprettet klasser for dem han studerte Bibelen med. Han delte klassene inn i seks nivåer og plasserte elevene i dem etter hvor godt de gjorde det på en prøve som han gav dem for å teste bibelkunnskapen deres. Han organiserte møter og holdt til og med minnehøytiden. Invitasjonene skrev han selv, og på dem stod det: «Jehovas vitner inviterer deg til å overvære høytiden til minne om Kristi død sammen med dem.» Alt dette holdt han på med i fire år uten å ha noe mer kontakt med vitnene! I mellomtiden bad han Jehova om å sende noen forkynnere som kunne hjelpe ham.

For en tid siden ble Fredys bønn besvart. Noen forkynnere foretok den vanskelige reisen til hjemstedet hans og ble forbløffet over å se alt han hadde utrettet. De meldte: «Selv om Fredy ikke er et døpt vitne, lever han som et!» Etter bare tre måneder ble han godkjent som udøpt forkynner. For å kunne bli døpt reiste Fredy ned fra fjellet og overvar sitt første stevne. Han hadde med seg 19 av dem han studerte med. Nå har han organisert tre nye cabecar-språklige grupper på enda mer isolerte steder.

Costa Rica: Fredy, som nå tjener som alminnelig pioner, reiser lange strekninger for å lede bibelstudier

Hun forsvarte sin tro på skolen

En dag måtte Anna, som går på high school i USA, forsvare sin tro overfor flere av klassekameratene, som var sjokkert over at hun ikke trodde på treenighetslæren.  «De samlet seg mot meg», forteller Anna, «men jeg holdt meg rolig for ikke å gi dem som så på, et dårlig inntrykk av Jehovas vitner.» Den kvelden bad hun til Jehova om å få mot og gjorde undersøkelser om treenighetslæren. Dagen etter tok Anna med seg Bibelen på skolen. Klassekameratene hennes omringet henne, og mange lo av henne. Likevel leste hun modig flere skriftsteder og forklarte dem. De som argumenterte mot henne, ble etter hvert stille. Hun som hadde vært mest imot henne, og som også var elevrådsleder, sa til slutt at hun nå respekterer Jehovas vitner. I løpet av skoleåret stilte hun Anna forskjellige spørsmål om troen hennes.

En ødelagt sko på rett tidspunkt

En ung kvinne på Barbados var på vei til kirken en søndag formiddag da en reim på skoen hennes røk. Hun gikk bort til et hus i nærheten og bad om å få en sikkerhetsnål til å reparere skoen med. Det var  tilfeldigvis huset til en søster og datteren hennes. Mens den unge kvinnen reparerte skoen, forklarte søsteren hvordan bibelske profetier nå blir oppfylt. Søsterens datter inviterte så den unge kvinnen til å bli med dem på møtet i Rikets sal senere samme formiddag. Siden kvinnen så at hun ville komme for sent til gudstjenesten i kirken, sa hun ja til å bli med. Under møtet slo hun opp alle skriftstedene i King James-bibelen sin. Programmet gjorde dypt inntrykk på henne. Hun sa at hun var lei av å høre trommer og roping i kirken sin, og at hun alltid hadde hatt lyst til å studere Bibelen i en rolig atmosfære. Hun tok imot Hva Bibelen lærer-boken og sa ja til et bibelstudium. Hun går på alle møtene og deltar ivrig.

Bare én person kan få ham til å slutte å forkynne

En ung bror i Guyana forteller: «Jeg liker å forkynne for klassekameratene mine på skolen, men det er én gutt som er imot det. En dag skjøv han meg opp mot en vegg og sa: ‘Slutt å forkynne!’ Jeg svarte at den eneste som kan få meg til å slutte, er Jehova. Da jeg fortsatte å forkynne, skar gutten opp skolesekken min. Så slo han meg i ansiktet slik at leppen sprakk. Vi ble begge kalt inn på kontoret til rektor, som spurte meg om hva jeg hadde gjort som fikk gutten til å slå meg i ansiktet. Jeg svarte at jeg forkynte det gode budskap, og at det var derfor gutten hadde slått meg. Rektor spurte hvorfor jeg ikke slo igjen, og sa til og med at jeg burde ha gjort det. Jeg sa at jeg hadde lært ut fra Bibelen i Romerne 12:17 at de kristne ikke skal ‘gjengjelde noen ondt med ondt’. Da rektor hørte det, sa hun at jeg kunne gå, og at hun skulle ta seg av den gutten som hadde angrepet meg.»

Catamarca, Argentina