Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Hvordan kan blod redde ditt liv?

Gjengitt med tillatelse av New York State Journal of Medicine, 1988; 88: 463-464. Copyright: Medical Society of the State of New York.

BLOD: HVIS VALG, OG HVIS SAMVITTIGHET?

BLOD: HVIS VALG, OG HVIS SAMVITTIGHET?

LEGER er forpliktet til å bruke sin viten, sin dyktighet og sin erfaring i kampen mot sykdom og død. Men hva om en pasient nekter å underkaste seg en behandling som blir anbefalt? Det vil sannsynligvis skje hvis pasienten er et av Jehovas vitner og behandlingen består i å gi fullblod, pakkede røde blodlegemer, plasma eller blodplater.

Når det blir aktuelt å bruke blod, kan en lege føle at en pasient som velger behandling uten blod, «binder hendene» til pliktoppfyllende medisinsk personell. Men en må ikke glemme at det er andre pasienter enn Jehovas vitner som ofte velger ikke å følge legens anbefaling. Ifølge Appelbaum og Roth1 nektet 19 prosent av pasientene ved undervisningssykehus minst én behandling eller behandlingsmåte, selv om 15 prosent av dem «muligens kunne miste livet» som følge av dette.

Den vanlige oppfatning at «legen vet best», får de fleste pasienter til å bøye seg for legens dyktighet og viten. Men hvor uforsvarlig ville det ikke være av en lege å gå fram som om denne frasen var et vitenskapelig faktum, og behandle pasientene deretter. Vår medisinske opplæring, autorisasjon og erfaring gir oss riktignok betydelige privilegier på den medisinske skueplass. Men pasientene våre har rettigheter. Og som vi sannsynligvis er klar over, legger loven (til og med grunnloven) større vekt på rettigheter.

På de fleste sykehus finnes oppslaget «Pasientenes rettigheter» på veggen. En av disse er retten til informert samtykke, som kanskje mer nøyaktig kan kalles informert valg. Etter at pasienten er blitt informert om de følger forskjellige behandlingsmåter (eller det å nekte behandling) kan få, er det han som velger hvilken behandling han vil underkaste seg. Ved Albert Einstein Hospital i Bronx i New York het det i et utkast til en fremgangsmåte i forbindelse med Jehovas vitner og spørsmålet om blodoverføring: «Enhver voksen pasient som har sin forstands fulle bruk, har rett til å nekte behandling uansett hvor skadelig en slik nektelse måtte være for hans helse.»2

Mens leger kanskje gir uttrykk for at de er opptatt av etikk eller ansvarsforhold, har domstolene lagt vekt på at pasientens rett til å velge må komme først.3 Ankedomstolen i New York sa at «pasientens rett til selv å bestemme behandlingsmåte i sitt eget tilfelle, [er] av størst betydning… [En] lege kan ikke anklages for å ha unndratt seg sitt rettslige eller yrkesmessige ansvar når han respekterer den rett en voksen pasient som er ved sin forstands fulle bruk, har til å avslå medisinsk behandling».4 Denne domstolen har også sagt at «selv om legeyrkets etiske integritet er viktig, kan den ikke veie mer enn enkeltindividets grunnleggende rettigheter som her forfektes. Det er den enkeltes behov og ønsker, ikke institusjonens krav, som er viktigst».5

Når et av Jehovas vitner nekter å ta imot blod, har legene kanskje samvittighetskvaler fordi de står overfor å måtte gi en behandling som ikke synes å være den aller beste. Men det vitnene ber samvittighetsfulle leger om å gjøre, er å gi dem den beste alternative behandling som er mulig under de rådende omstendigheter. Vi må ofte tilpasse behandlingen etter omstendighetene, for eksempel i forbindelse med forhøyd blodtrykk og kraftig allergi mot antibiotika eller i mangel av en bestemt type kostbart utstyr. Når det gjelder Jehovas vitner, blir legene bedt om å løse det medisinske eller det kirurgiske problem i samsvar med pasientens valg og samvittighet, hans moralske/religiøse beslutning om å avholde seg fra blod.

Tallrike rapporter om større kirurgiske inngrep på pasienter som er Jehovas vitner, viser at det er mange leger som med god samvittighet og med godt resultat kan imøtekomme anmodningen om ikke å gjøre bruk av blod. I 1981 laget Cooley en oversikt over 1026 hjerte-karoperasjoner, hvorav 22 prosent var utført på mindreårige. Han bemerket «at risikoen ved kirurgiske inngrep på pasienter som tilhører gruppen Jehovas vitner, ikke har vært vesentlig større enn når det gjelder andre».6 Kambouris7 rapporterte om større operasjoner på Jehovas vitner, hvorav noen var blitt «nektet tvingende nødvendig operativ behandling fordi de ikke ville ta imot blod». Han sa: «Alle pasientene ble på forhånd forsikret om at deres religiøse standpunkt ville bli respektert, uten hensyn til omstendighetene på operasjonsstuen. Denne fremgangsmåten fikk ingen uheldige følger.»

Når en pasient er et av Jehovas vitner, er det ikke bare et spørsmål om valg; samvittigheten kommer også inn i bildet. En kan ikke bare tenke på legens samvittighet. Hva med pasientens? Jehovas vitner betrakter livet som en Guds gave, representert ved blodet. De tror på Bibelens påbud om at de kristne skal ’holde seg borte fra blod’. (Apostlenes gjerninger 15: 28, 29)8 Hvis en lege på en formyndersk måte krenket slike pasienters dype, religiøse overbevisning som de har hatt gjennom mange år, kunne det derfor få tragiske følger. Pave Johannes Paul II har sagt at det å tvinge noen til å handle i strid med sin samvittighet «er det mest smertefulle slag en kan rette mot menneskeverdet. I en viss forstand er det verre enn å volde fysisk død, å drepe».9

Mens Jehovas vitner nekter blod av religiøse grunner, er det flere og flere pasienter som ikke er vitner, som velger å unngå blod på grunn av faren for å pådra seg AIDS og hepatitt non-A, non-B og for å få immunreaksjoner. Vi kan forelegge dem vårt syn på hvorvidt risikoen for dette synes å være liten i forhold til fordelene. Men som den amerikanske legeforening sier, er det pasienten som «må treffe den endelige avgjørelse med hensyn til hvorvidt han vil ta sjansen på en behandling eller en operasjon som legen anbefaler, eller om han vil ta den risiko å leve uten. Det er individets naturlige rett, en rett som loven anerkjenner».10

Macklin11 tok på lignende måte opp spørsmålet om risiko og fordeler i forbindelse med et vitne «som risikerte å blø i hjel hvis han ikke fikk blodtransfusjon». En medisinstudent sa: «Tankevirksomheten var i orden. Hva skal en gjøre når religiøse overbevisninger strider mot den eneste mulige behandlingen?» Macklin svarte: «Vi er kanskje selv sterkt overbevist om at denne mannen gjør en feil. Men Jehovas vitner tror at det å få blodoverføring… [kan] føre til evig fordømmelse. I medisinen lærer vi å analysere risiko og fordeler, men hvis du veier evig fordømmelse mot fortsatt liv på jorden, får analysen et annet perspektiv.»11

I dette nummeret av Journal henviser Vercillo og Duprey12 til In re Osborne for å belyse interessen for omsorgen for personer som pasienten har forsørgelsesplikt overfor. Hvordan ble saken løst? Saken dreide seg om en hardt skadet mann som var far til to mindreårige barn. Retten fastslo at hvis han døde, ville slektninger ta seg av barna i materiell og åndelig henseende. Som i andre nyere saker13 fant derfor ikke retten å kunne forsvare det å sette seg ut over pasientens valg av behandling; rettslig inngripen for å gi tillatelse til en behandling som pasienten hadde sterke innvendinger mot, var uberettiget.14 Pasienten kom seg ved hjelp av alternativ behandling og kunne fortsette å ta seg av familien sin.

Er det ikke riktig at de fleste av de tilfellene leger er blitt eller sannsynligvis vil bli konfrontert med, kan behandles uten blod? Det vi har studert og har best kjennskap til, har med medisinske spørsmål å gjøre, men pasientene er mennesker med individuelle verdier og mål som ikke kan ignoreres. De kjenner selv best sine prioriteringer, sine moralprinsipper og sin samvittighet, som gir deres liv mening.

Det kan være en utfordring til vår dyktighet å respektere det religiøse standpunkt til pasienter som er Jehovas vitner. Men når vi tar imot denne utfordringen, understreker vi betydningen av verdifulle friheter som vi alle setter høyt. Som John Stuart Mill så treffende skrev: «Intet samfunn hvor ikke disse friheter i det store og hele blir respektert, er fritt, uansett hva slags styreform det måtte ha… Den enkelte er den rette til å passe på sin egen helse, både i fysisk, mental og åndelig forstand. Menneskene oppnår mer ved å tillate hverandre å leve på en måte som de selv synes er bra, enn ved å tvinge hverandre til å leve på en måte som alle de andre synes er bra.»15

1. Appelbaum PS, Roth LH: Patients who refuse treatment in medical hospitals. JAMA 1983; 250:1296-1301.

2. Macklin R: The inner workings of an ethics committee: Latest battle over Jehovah’s Witnesses. Hastings Cent Rep 1988; 18(1): 15-20.

3. Bouvia v Superior Court, 179 Cal App 3d 1127, 225 Cal Rptr 297 (1986); In re Brown, 478 So 2d 1033 (Miss 1985).

4. In re Storar, 438 NYS 2d 266, 273, 420 NE 2d 64, 71 (NY 1981).

5. Rivers v Katz, 504 NYS 2d 74, 80 n 6, 495 NE 2d 337, 343 n 6 (NY 1986).

6. Dixon JL, Smalley MG: Jehovah’s Witnesses. The surgical/ethical challenge. JAMA 1981; 246:2471-2472.

7. Kambouris AA: Major abdominal operations on Jehovah’s Witnesses. Am Surg 1987; 53:350-356.

8. Jehovas vitner og spørsmålet om blod. Utgitt av Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, 1977, sidene 1-64.

9. Pope denounces Polish crackdown. NY Times, 11. januar 1982, side A9.

10. Office of the General Counsel: Medicolegal Forms with Legal Analysis. Chicago, American Medical Association, 1973, side 24.

11. Kleiman D: Hospital philosopher confronts decisions of life. NY Times, 23. januar 1984, sidene B1, B3.

12. Vercillo AP, Duprey SV: Jehovah’s Witnesses and the transfusion of blood products. NY State J Med 1988; 88: 493-494.

13. Wons v Public Health Trust, 500 So 2d 679 (Fla Dist Ct App) (1987); Randolph v City of New York, 117 AD 2d 44, 501 NYS 2d 837 (1986); Taft v Taft, 383 Mass 331, 446 NE 2d 395 (1983).

14. In re Osborne, 294 A 2d 372 (DC Ct App 1972).

15. Mill JS: On liberty, in Adler MJ (ed): Great Books of the Western World. Chicago, Encyclopaedia Britannica, Inc, 1952, bind 43, side 273.