Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Jehovas vitners årbok 2017

Brødre på et møte som ble holdt i Tbilisi i 1992

 GEORGIA | 1991–1997

«Gud fikk det hele tiden til å vokse.» – 1. Kor 3:6.

«Gud fikk det hele tiden til å vokse.» – 1. Kor 3:6.

Genadi Gudadze tjente som kretstilsynsmann i begynnelsen av 1990-årene

 GEORGIA ble uavhengig i 1991, samme år som Sovjetunionen ble oppløst. Men politiske forandringer og indre uroligheter førte raskt til dårligere levekår. Genadi Gudadze, som tjente som kretstilsynsmann på den tiden, husker at folk kunne stå en hel dag i brødkø.

Det var ikke uvanlig at vitnene forkynte Bibelens budskap for folk som sto i kø. Genadi sier: «I disse vanskelige årene så det ut til at alle var velvillig innstilt til sannheten. Vi fikk flere hundre adresser til personer som ville ha bibelstudium.»

 Ved slutten av hvert møte leste ansvarlige brødre opp en liste med adressene til dem som hadde bedt om å få besøk. Forkynnere sa seg så villig til å besøke dem.

Forkynnelse i en brødkø i 1990-årene

Bror Levani Sabashvili, som tjente som eldste i Tbilisi, husker et ektepar som hadde bedt om å få besøk. Han forteller: «De forskjellige forkynnerne meldte seg til å oppsøke alle adressene, bortsett fra adressen til dette paret. De bodde langt unna, og mange av oss hadde allerede flere bibelstudier.»

Noen måneder senere sendte det samme ekteparet en ny forespørsel. De sendte til slutt en tredje forespørsel, men denne gangen la de også ved en lapp der det sto: «Hvis ikke noen besøker oss, får dere vårt blod på hendene.» (Apg 20:26, 27) Levani forteller: «Det var ved nyttårstider, og vi pleide ikke å besøke folk da. Men vi følte at vi ikke kunne utsette dette besøket lenger.»

Dette åndelig tørste ekteparet, Roini og Nana Grigalashvili, trodde ikke sine egne øyne da de så Levani og en annen bror stå utenfor døren en kald morgen. De begynte å studere Bibelen med det samme. Roini og Nana er nå alminnelige pionerer sammen med barna sine.

Iherdige forsøk på å nå interesserte

Fordi de som tok imot sannheten, var så takknemlige, var de villige til å bruke tid, krefter og midler på å gjøre andre kjent med det gode budskap. Badri og Marina Kopaliani var blant dem som til tross for familieforpliktelser gang på gang dro til avsidesliggende landsbyer for å hjelpe oppriktige personer.

 I helgene organiserte Badri, Marina og tenåringssønnene deres, Gocha og Levani, turer til Dusheti-området, et vakkert fjellområde nord for Tbilisi. Noen ganger kjørte de omkring 15 mil på svingete veier for å nå avsidesliggende landsbyer.

En dag inviterte en kvinne Badri og kona hans til å besøke henne på jobben. Badri sier: «Vi kom inn i et stort rom der det var 50 personer som ventet på oss! Først fikk jeg nesten bakoversveis, men etter å ha bedt til Jehova begynte jeg å snakke om tegnet på de siste dager i Matteus, kapittel 24. En tilhører spurte forundret: ‘Hvorfor forteller ikke prestene våre noe om dette?’»

Feiring av minnehøytid tiltrekker seg oppmerksomhet

Høytiden til minne om Jesu død ga mange oppriktige georgiere en annen mulighet til å bli kjent med  sannheten. I 1990, for eksempel, ble minnehøytiden holdt hjemme hos søster Ia Badridze. Det var noe som skapte stor interesse i nabolaget.

Ia Badridze åpnet hjemmet sitt for 200 personer som kom på minnehøytiden

Søster Badridze tilbød seg å stille leiligheten sin – som lå i 13. etasje – til disposisjon for feiringen av minnehøytiden. Med hjelp fra barna sine tømte hun stuen for møbler for å gjøre plass. Men hvor skulle hun få tak i nok stoler til alle gjestene? I Georgia var det vanlig at familier leide bord og stoler når de skulle ha store selskaper. Siden det bare var stoler hun leide, spurte utleierne: «Trenger du ikke bord også? Hvordan skal dere få spist?»

Søster Badridze klarte å få plass til alle som kom for å overvære minnehøytiden. Utrolig nok kom det 200 stykker! Det er ikke rart naboene stilte spørsmål om Jehovas vitner.

En minneverdig minnehøytid

I 1992 leide man i forskjellige deler av landet store auditorier til feiringen av minnehøytiden. Davit Samkharadze, som bodde i Gori, husker at den reisende  tilsynsmannen spurte hvilke planer de hadde for minnehøytiden.

Da han fikk høre at forkynnerne planla å komme sammen i private hjem, spurte han: «Har dere ikke et stort auditorium i byen? Hvorfor ikke prøve å leie det?» Siden auditoriet hadde plass til over 1000 mennesker og det bare var litt over 100 forkynnere i byen, så de ikke behovet for å leie en så stor sal.

Den reisende tilsynsmannen sa: «Hvis hver forkynner får med seg ti stykker, vil salen bli full.» Selv om rådet hans kan ha virket urealistisk til å begynne med, gjorde forkynnerne det de kunne for å følge det. Til deres store overraskelse og glede var det ikke mindre enn 1036 som kom på minnehøytiden! *

Ivrige pionerer forkynner i nye distrikter

I 1992 var det fortsatt en rekke områder i Georgia hvor Jehovas folk ennå ikke hadde forkynt Bibelens budskap. Hvordan skulle disse nye distriktene nås i en tid da landet var i dyp økonomisk krise?

Tamazi Biblaia, som bodde i det vestlige Georgia på den tiden, forteller: «En reisende tilsynsmann hadde et møte med noen av oss for å diskutere hva som kunne gjøres. Vi hadde ikke mye informasjon om hvordan man kunne organisere et opplegg med spesialpionerer. Men vi visste at det hastet med å forkynne det gode budskap.» (2. Tim 4:2) Som følge av dette valgte brødrene ut 16 pionerer som skulle forkynne på forskjellige steder over hele landet. – Se kartet.

Steder hvor det ble sendt pionerer i en periode på fem måneder

 I mai 1992 ble det holdt et tre timer langt møte i Tbilisi for å oppmuntre de pionerene som ble utnevnt til å arbeide i disse distriktene i fem måneder. Hver måned fikk de besøk av eldste som ga dem både åndelig støtte og materiell hjelp, hvis det trengtes.

To pionersøstre, Manea Aduashvili og Nazy Zhvania, ble sendt til byen Ozurgeti. Manea, som var 60 på det tidspunktet, sier: «Vi visste at det bodde en interessert person i nærheten av Ozurgeti. Så snart vi kom fram, avtalte vi derfor et møte med henne. Hun ventet på oss da vi kom, og da viste det seg at hun hadde invitert cirka 30 andre også. Den dagen startet vi mange bibelstudier.»

I månedene som fulgte, ble det oppnådd like gode resultater. Etter bare fem måneder, var det tolv stykker som var kvalifisert til å bli døpt!

 Deres selvoppofrende ånd ga resultater

To pionerbrødre, Pavle Abdushelishvili og Paata Morbedadze, ble sendt til Tsageri. Denne byen ligger i et område som er en høyborg for gamle religiøse tradisjoner.

Naturen rundt Tsageri

Idet den strenge vinteren nærmet seg, var pionerenes fem måneder lange oppdrag snart over, og Paata ble invitert til et annet sted i landet for å hjelpe til med oversettelsesarbeid. Pavle måtte derfor ta et valg. Han forteller: «Jeg var klar over at det ville bli tøft å tilbringe vinteren i Tsageri. Men de vi studerte Bibelen med, trengte mer hjelp, så jeg bestemte meg for å bli.»

Pavle sier videre: «Jeg bodde hos en familie i byen, og jeg var ute i forkynnelsen det meste av dagen. Om kvelden satt jeg sammen med familien rundt vedovnen i stuen i første etasje. Da jeg skulle gå til sengs, gikk jeg opp på rommet mitt, tok på meg en varm hatt og sov under et tykt teppe.»

Da det ble mulig for de eldste å besøke Pavle om våren, hadde elleve personer kvalifisert seg til å bli udøpte forkynnere. Snart ble alle døpt.

^ avsn. 20 I 1992 var det 1869 ivrige forkynnere i Georgia, og det var 10 332 som overvar minnehøytiden.