Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Jehovas vitners årbok 2017

Aserbajdsjan

 FORKYNNELSE OG UNDERVISNING VERDEN OVER

Europa

Europa
  • LAND OG OMRÅDER 47

  • FOLKETALL 744 482 011

  • FORKYNNERE 1 611 290

  • BIBELSTUDIER 834 121

Et mildt svar

I Georgia kom det en mann bort til en litteraturstand og ropte: «Dere får ikke lov til å forkynne her! Her i Georgia er vi ortodokse kristne.» Broren ved standen spurte mannen vennlig om han hadde lest noe av litteraturen vår noen gang. «Egentlig ikke», svarte mannen. Broren foreslo taktfullt at han gjorde det. Den vennlige måten broren gikk  fram på, førte til at mannen roet seg ned og tok noe litteratur. Noen dager senere kom mannen tilbake og ba om unnskyldning for den måten han hadde oppført seg på tidligere. Han sa at han hadde lest et av bladene våre for moren sin, som er blind. Begge to likte bladet veldig godt og ville gjerne ha mer å lese. Nå kommer han regelmessig innom standen for å få de nyeste bladene.

En bedre måte å ordne opp i saken på

To av våre brødre som var ute i tjenesten i Aserbajdsjan, gikk bort til en ung mann som sto foran en bygning, og begynte å forkynne for ham. Mannen sa: «Jeg kan ikke høre på dette, for det ville være en synd.» Så dro han en kniv opp av baklommen og sa: «Jeg har blitt urettferdig behandlet, og nå skal jeg gå og bruke denne kniven og sørge for at rettferdigheten skjer.»

Brødrene ble forskrekket, men sa: «Det er en synd å drepe.»

Mannen sa: «Hva skal jeg gjøre?» De leste Romerne 12:17–21 for ham og forklarte at hevnen hører Gud til, og at vi ikke må la oss ‘overvinne av det onde, men fortsette å overvinne det onde med det gode’. De fortalte ham at det å snakke på en mild måte kan ha stor effekt, og sa at hvis han skadet eller drepte noen, ville samvittigheten hans plage ham veldig. Så gikk mannen, men det brødrene sa, hadde gjort inntrykk på ham.

Omtrent en time senere fant mannen brødrene og sa: «Jeg har akkurat vært hos ham som jeg hadde tenkt å  drepe. Jeg gjorde ham ikke noe, men vi fikk ordnet opp i saken. Jeg er takknemlig for at dere hjalp meg til å la være å gjøre noe dumt.» Vitnene sa at det i virkeligheten var Jehova som hadde hjulpet ham.

Litteraturstand gjør inntrykk på en uvirksom søster

For noen år siden gled en søster i Norge bort fra sannheten. Men etter at vi begynte å bruke stander i offentlig forkynnelse, gikk hun ofte forbi en stand når hun var ute og handlet.

Selv om hun aldri gikk bort til de vitnene som sto ved standen, merket hun seg de fine plakatene og den pent utstilte litteraturen. Dette og det at vitnene så vennlige og beskjedne ut, gjorde at hun fikk lyst til å vende tilbake til Jehova og hans folk.

Hun merket seg også logoen til nettstedet vårt, jw.org, så hun bestemte seg for å gå inn på nettstedet. Hun oppdaget at det var lett å finne adressen til nærmeste Rikets sal og møtetidene. Hun lastet ned noen publikasjoner, og selv om hun var litt spent, gikk hun til Rikets sal. I Rikets sal ble hun tatt godt imot, og de eldste ordnet med at en søster begynte å studere Bibelen med henne. Det tok ikke lang tid før hun fikk gode venner i menigheten og fikk gode åndelige rutiner. Nå går hun fast på møtene og deltar regelmessig i felttjenesten, lykkelig over at hun igjen har fått et nært forhold til Jehova.

Forkynnelse på skolebussen

På en skolebuss i Norge snakket 15 år gamle Ronja med tre gutter i klassen om evolusjon. Guttene hadde ikke noen som helst respekt for det Ronja trodde på, og  det gjorde den unge søsteren vår ukomfortabel. Fordi hun følte at hun var litt rusten på dette emnet, spurte hun moren sin om hjelp til å finne noen solide argumenter for at det finnes en Skaper.

Norge: Ronja forsvarer det hun tror på

På skolebussen dagen etter brukte Ronja de argumentene hun hadde forberedt. Men guttene bare gjorde narr av henne for at hun trodde på Jehova. En av dem sa høyt: «Her på bussen er det ingen som tror på Jehova! Nå er det håndsopprekning – hvem tror på en utvikling, og hvem tror på Jehova?» Til Ronjas overraskelse rakte en yngre gutt som satt i nærheten, opp hånden og sa: «Jeg tror på Jehova!» Og to andre barn sa: «Jeg også!» Så det var flere elever som hadde hørt på diskusjonen mellom Ronja og klassekameratene, og noen av dem hadde blitt overbevist av argumentene hennes!

 En mann som ikke kan lese, finner en bok

En ettermiddag kom det to arabisktalende menn fra Syria til avdelingskontoret i Danmark. De sa til søstrene i resepsjonen at de lette etter Jehovas vitner. Da søstrene bekreftet at de var kommet til rett sted, ble mennene veldig glade. Hvordan hadde de funnet adressen? De hadde vist betjeningen på det offentlige biblioteket i byen et bilde de hadde tatt med telefonen sin. Det var et bilde av utgiversiden i den arabiske utgaven av boken Hva er det Bibelen egentlig lærer? Betjeningen på biblioteket hadde så gitt dem adressen til avdelingskontoret.

De to mennene strevde med å kommunisere på dansk. En bror på avdelingskontoret som kunne arabisk, ble derfor bedt om å komme til resepsjonen. Det viste seg at en av mennene var veldig interessert i å lære mer om Bibelen. Broren fikk kontaktinformasjonen hans og lovte at han og en annen arabisktalende bror skulle besøke ham snart.

Da brødrene besøkte mannen, fikk de vite at han aldri hadde hatt besøk av Jehovas vitner. Han fortalte dem at han hadde funnet boken i postkassen sin, enda det ikke sto noe navn på postkassen som tydet på at den tilhørte en arabisktalende. Siden han ikke kunne lese, hadde han spurt en av vennene sine om å lese boken for ham, og de hadde lest den ut på tre dager. Det som sto i boken, var nok til å overbevise ham om at han hadde funnet sannheten.

Å være flyktning langt borte fra familien har vært veldig vanskelig for ham, men han finner trøst i Bibelen. Den første gangen brødrene besøkte ham, spurte han:  «Hvorfor har dere ikke kommet før? Jeg trengte virkelig dette.» Han studerer fortsatt sammen med brødrene og er veldig begeistret for det han lærer.

Fra et tomt hjerte til et glad hjerte

Dmitrij var direktør for en tobakksbedrift i Ukraina, men da han ble mer klar over hvor helsefarlig røyking er, sluttet han i den godt betalte jobben. I løpet av de tre neste månedene døde både moren og svigermoren hans. Det var et stort sjokk å miste disse to som sto ham så nær. Han håpet at han skulle få trøst og svar på spørsmålene sine i den kirken han tilhørte, men det gjorde han ikke. En venn av ham sa at det å være en ortodoks kristen betyr å ha «et kors rundt halsen og en tomhet i hjertet». Det var akkurat slik Dmitrij følte det. Det gikk opp for ham at han ikke visste noe om Gud eller Bibelen. I sin fortvilelse begynte han å be til Gud om hjelp. Så kom han til å tenke på at han hadde hørt om Jehovas vitner. Han fant nettstedet vårt på internett og ble imponert over hvor mye informasjon om Bibelen han fant der. Så søkte han etter nærmeste Rikets sal. Da han kom til parkeringsplassen, ønsket en ordenstjener ham velkommen og spurte om han kunne hjelpe ham med noe. Dmitrij sa: «Jeg trenger et bibelstudium.» Han har nå studert i seks måneder og kommer fast på møtene og deltar i dem.

De fulgte opp interessen ved å legge igjen lapper

Paul og Faith, som bor i Storbritannia, hadde en hyggelig samtale med en kvinne som het Susan, og avtalte å komme igjen. Da de kom tilbake, var ikke Susan hjemme. Paul og Faith tenkte så på rådet i Vår tjeneste for Riket for november 2014 om å legge igjen en hilsen, så de  skrev på en lapp at de ville komme igjen dagen etter. Da de kom tilbake, ble de overrasket over å finne en lapp til dem på døren hennes. Susan skrev at hun måtte ut og handle inn ting til datterens bryllup. Paul og Faith la igjen en ny lapp, der de skrev at de ville komme igjen uken etter. Denne gangen ventet Susan på dem, og de begynte å studere Hva Bibelen lærer-boken.

Storbritannia: Paul og Faith legger igjen en lapp

Fordi datteren til Susan snart skulle gifte seg, spurte Susan om de kunne utsette det neste besøket. Da Paul og Faith kom tilbake, var det ingen som åpnet, så de la igjen en lapp med en ny hilsen og telefonnummeret sitt. De ble glade da de fikk en tekstmelding fra Susan. Hun skrev at hun var lei for at hun ikke hadde truffet dem – hun hadde vært ute i hagen og snakket med en nabo. Siden da har Susan studert Bibelen regelmessig, og for ikke så lenge siden var hun på sitt første møte.

 Paul og Faith synes det er veldig fint å legge igjen lapper for å holde kontakten med interesserte som de ikke treffer hjemme. De sier: «Vi har hatt gjenbesøk hos mange som har lest de lappene vi har lagt igjen til dem. Det fungerer kjempebra!»

Hans sterke tro gjorde inntrykk på en sykepleier

I august 2014 ble en bror i Ungarn lagt inn på sykehus på grunn av blodpropp i lungene. Dessverre døde han etter kort tid. Senere skrev brorens kone om en sykepleier som hadde vært spesielt hjelpsom, og som het Tünde:

«Sommeren 2015 var jeg på det regionale stevnet med temaet ‘Etterlign Jesus!’ sammen med sønnen min. Etter programmet den tredje dagen, da vi var på parkeringsplassen og gjorde oss klare til å dra hjem, stoppet en dame foran meg, slapp veskene hun hadde i hendene, omfavnet meg og begynte å gråte. Det var den sykepleieren som, nesten et år tidligere, hadde pleiet mannen min på intensivavdelingen. Hun fortalte at ved begynnelsen av hvert skift får hver sykepleier ansvaret for én pasient. Hver gang ba hun en stille bønn om at hun måtte få ansvaret for mannen min. Og det var akkurat det som skjedde gang på gang!

Tünde fortalte at den fine måten mannen min hadde gått fram på når han snakket om troen sin, og det at han hele tiden hadde gitt uttrykk for det håpet han hadde, ga henne det puffet hun trengte for å begynne et seriøst bibelstudium sammen med Jehovas vitner.

Tünde, som nå studerer Bibelen, gleder seg til den dagen da hun kan ønske mannen min velkommen tilbake til livet. Hun vil gjerne fortelle ham at det var hans fine  væremåte og sterke tro som hjalp henne til å bli kjent med Jehova og hans fantastiske løfter.»

Forkynnelse fra bil til bil

Bulgaria: Forkynnelse for lastebilsjåfører ved grensen

På grunn av protestaksjoner og blokader hendte det at noen grenseoverganger mellom Hellas og Bulgaria ble stengt, noe som førte til flere mil lange bilkøer. En menighet i Bulgaria nær grensen benyttet seg av situasjonen ved å tilby dem som satt i køene, bibelsk litteratur. Brødrene hadde med seg litteratur på tolv språk. Mange av lastebilsjåførene var slitne og frustrerte, men de ville gjerne snakke med brødrene. Brødrene lyttet forståelsesfullt, og de oppmuntret dem og fortalte dem om det håpet Bibelen gir. En av sjåførene spurte: «Er dere Jehovas vitner?» Etter å ha fått et bekreftende svar sa han: «Jeg visste det, for det er bare Jehovas vitner som forkynner sånn som dere.» En østerriksk lastebilsjåfør sa med glimt i øyet: «Ikke engang her slipper vi unna dere! Jeg tar av meg hatten for dere! Jeg håper dere fortsetter å gi folk trøst og håp.» En annen sa: «Jeg har aldri hatt lyst til å lese litteraturen deres. Men nå vil jeg gjerne lese den.» Tårer begynte å renne nedover kinnene til en sjåfør da en av brødrene forkynte for ham. Sjåføren fortalte at han hadde vært et vitne for mange år siden. Brødrene oppmuntret ham til ikke bare å lese litteraturen, men også til å ta kontakt med en menighet.