Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Jehovas vitners årbok 2016

 INDONESIA

Arbeidet utvides østover

Arbeidet utvides østover

I 1953 ble Peter Vanderhaegen utnevnt til kretstilsynsmann i Indonesia. Kretsen hans omfattet hele landet og strakte seg omkring 5100 kilometer fra øst til vest og 1800 kilometer fra nord til sør. Han hadde ofte mange nervepirrende opplevelser mens han reiste i dette vidstrakte området.

Peter Vanderhaegen

I 1954 reiste bror Vanderhaegen til det østlige Indonesia, et område med stort religiøst mangfold. Det omfattet Bali-øyene med en stor hinduisk befolkning, Lombok og Sumbawa med en overveiende muslimsk befolkning, Flores som hovedsakelig er katolsk, og Sumba, Alor og Timor der de fleste er protestanter.  Han reiste med en synkeferdig båt og fikk forkynt på flere øyer før han kom fram til Kupang, hovedstaden i Vest-Timor. «Jeg forkynte på Timor i to uker», fortalte bror Vanderhaegen. «Til tross for øsende regnvær leverte jeg all litteraturen min, tegnet 34 abonnementer og startet flere bibelstudier.» Spesialpionerer fulgte opp interessen og opprettet en menighet i Kupang. Derfra spredte det gode budskap seg til naboøyene Roti, Alor, Sumba og Flores.

Da det protestantiske presteskapet i Kupang så at hjorden deres hørte på det Jehovas vitner sa, ble de rasende. En høytstående prest bad Thomas Tubulau, en blikkenslager med bare én arm, om å slutte å studere med vitnene. Han sa også at hvis han ikke holdt opp med å fortelle andre om det han hadde lært, kom det til å flyte blod. Thomas svarte modig: «Ingen kristen ville sagt det du nettopp sa. Du kommer ikke til å se meg i kirken din igjen.» Thomas ble en ivrig forkynner, og datteren hans ble spesialpioner.

Presteskapet på Timor hadde imidlertid bestemt seg for å kneble Jehovas vitner. I 1961 klarte de å presse departementet for religiøse saker og de lokale militære myndighetene til å forby hus-til-hus-arbeidet. Men brødrene forandret bare forkynnelsesmetodene sine. De snakket med folk på markeder og ved brønner, med fiskere som drog inn fangsten på stranden, og med familier som stelte graver på kirkegården. Etter en måned gav de militære myndighetene opp og opplyste over radioen at det var religionsfrihet på Timor. Da departementet for religiøse saker holdt fast på at hus-til-hus-arbeidet fortsatt var forbudt, bad brødrene dem  om å gi dem forbudet skriftlig. Det ville de ikke. Etter dette kunne brødrene fritt forkynne fra hus til hus igjen.

Da misjonærene Piet og Nell de Jager og Hans og Susie van Vuure kom til Papua i 1962, ble også de motarbeidet av presteskapet. Tre høytstående prester forlangte at misjonærene forkynte et annet sted. Fra prekestolen, på trykk og over radio anklaget presteskapet Jehovas vitner for å lage bråk for myndighetene. De overtalte, truet eller bestakk også de av sognebarna som begynte å studere sammen med misjonærene. Og de presset stammehøvdinger til å motarbeide forkynnelsen.

Dette slo tilbake på dem selv da en av høvdingene inviterte misjonærene til å tale i landsbyen hans. «Da høvdingen hadde samlet innbyggerne, holdt Piet og jeg to korte taler som forklarte hva arbeidet vårt gikk ut på», sa Hans. «Så viste konene våre hvordan det foregår når vi banker på døren til folk, takker ja til å komme innenfor og viser dem noe ut fra Bibelen. Høvdingen og folket hans likte presentasjonen vår og gav oss lov til å forkynne der.»

Disse og andre tilfeller fulgte et kjent mønster. Det var sjelden muslimer som motarbeidet forkynnelsen – det var som oftest kristenhetens presteskap som stod bak. Slik er det fortsatt.

«Slept fram for stattholdere ... til et vitnesbyrd»

Jesus sa til disiplene sine: «Dere skal bli slept fram for stattholdere og konger for min skyld, til et vitnesbyrd for dem og nasjonene.» (Matt 10:18) Disse ordene har gått i oppfyllelse mange ganger i Indonesia.

 I 1960 utgav en framstående nederlandsk teolog i Jakarta en bok som stemplet Jehovas vitner som falske kristne. Boken fyrte opp under prestenes motstand mot vitnene. Presteskapet i én by skrev for eksempel til departementet for religiøse saker og anklaget vitnene for å «forvirre kirkemedlemmene deres». Da myndighetene bad brødrene om å svare på anklagene, la brødrene fram fakta og avla et godt vitnesbyrd. En tjenestemann i departementet sa til kollegaen sin: «La Jehovas vitner være i fred. De får liv i de søvnige protestantene.»

Lossing av en forsendelse med Paradis-bøker, 1963

I 1964 anket en gruppe protestantiske prester i Papua til parlamentskomiteen for religiøse og sosiale saker  for å få Jehovas vitners arbeid forbudt. Men avdelingskontoret bad om å få forsvare seg for komiteen. «Vi snakket med komiteen i nesten en time og fikk tydelig forklart hva det bibelske arbeidet vårt går ut på», sa Tagor Hutasoit. «En politiker som motarbeidet oss – en protestant – anklaget oss for å skape religiøs uro i Papua. De fleste muslimske medlemmene av komiteen, derimot, var velvillige. De sa: ‘Grunnloven garanterer religionsfrihet, så dere har rett til å forkynne.’» Etter dette møtet erklærte en høytstående myndighetsperson i Papua: «Den nye regjeringen ... opprettholder religionsfriheten, og dette gjelder også nykommerne på området.»