Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Jehovas vitners årbok 2016

 INDONESIA

Det kommer flere misjonærer

Det kommer flere misjonærer

Den 9. juli 1964 registrerte justisdepartementet i Indonesia Jehovas vitners bibelstudieforening som et juridisk selskap. Men før brødrene kunne få full religionsfrihet, måtte selskapet bli registrert i departementet for religiøse saker, som i sin tur rådførte seg med generaldirektoratet for kristen samfunnsrådgivning. Den var bemannet med innbitte protestanter som var beinharde i sin motstand mot Jehovas vitner.

En dag traff en bror en tjenestemann i en ledende stilling som samarbeidet tett med ministeren for religiøse saker. De oppdaget at de kom fra samme landsby, så de hadde en livlig prat på dialekten sin. Da broren fortalte tjenestemannen om de problemene Jehovas vitner hadde med generaldirektoratet for kristen samfunnsrådgivning, sørget han for at tre brødre fikk et møte med selveste ministeren, en hyggelig og forståelsesfull muslim. Den 11. mai 1968 fattet han et offisielt  vedtak som anerkjente Jehovas vitner som trossamfunn og bekreftet deres rett til å drive sin virksomhet i Indonesia.

Tjenestemannen sa også at han kunne gå utenom generaldirektoratet for kristen samfunnsrådgivning for at utenlandske Jehovas vitner skulle få misjonærvisa. Med hjelp fra denne fordomsfrie tjenestemannen fikk 64 misjonærer komme inn i Indonesia i løpet av noen få år.

I 1968 var det cirka 300 misjonærer og spesialpionerer og over 1200 forkynnere som brakte det gode budskap ut til hver avkrok i Indonesia. Misjonærene gav de lokale brødrene og søstrene verdifull opplæring. Det førte til at de raskere gjorde åndelige framskritt. Opplæringen kom i grevens tid, for mørke skyer av forfølgelse truet i horisonten.

En «julegave» til presteskapet

I 1974 gjenopptok generaldirektoratet for kristen samfunnsrådgivning sin langvarige kampanje for å forby Jehovas vitner. Sjefen for denne avdelingen skrev til de enkelte regionale kontorene til departementet for religiøse saker og påstod at Jehovas vitner ikke var juridisk anerkjent. Han oppfordret de lokale tjenestemennene til å reagere mot Jehovas vitner hver gang de skapte «vanskeligheter» – en lett gjennomskuelig oppfordring til å forfølge Jehovas folk. De fleste av dem ignorerte oppfordringen. Men andre grep muligheten til å forby møtene og hus-til-hus-arbeidet.

Den 24. desember 1976 offentliggjorde en avis forbudet mot Jehovas vitner

Omtrent på denne tiden planla Kirkenes Verdensråd (KV) å arrangere et internasjonalt møte i Jakarta, noe  de lokale muslimene så på som en provokasjon. Fordi de religiøse spenningene tiltok, avlyste KV møtet. Men kristen proselyttvirksomhet var blitt et hett tema, og mange politikere var nervøse. Som ventet prøvde presteskapet å legge skylden på Jehovas vitner ved å klage høylytt på forkynnelsesvirksomheten deres. Det fikk flere myndighetspersoner til å se negativt på vitnene.

I desember 1975, mens det fortsatt var økende religiøse spenninger, invaderte Indonesia staten Øst-Timor, en tidligere portugisisk koloni. Sju måneder senere ble den annektert. Dette fyrte opp under patriotismen i hele Indonesia. Brødrene var politisk nøytrale og nektet å utføre militærtjeneste og hilse flagget, et standpunkt som vakte harme hos de øverste militære lederne. (Matt 4:10; Joh 18:36) Presteskapet satte inn nådestøtet og krevde høylytt at myndighetene skulle gripe inn mot Jehovas vitner. I midten av desember 1976 fikk presteskapet endelig sin «julegave» – myndighetene kunngjorde at Jehovas vitner var forbudt.