Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Jehovas vitners årbok 2016

Surabaja menighet, 1954

 INDONESIA

Det kommer Gilead-misjonærer

Det kommer Gilead-misjonærer

I juli 1951 var den lille menigheten i Jakarta glad for å ønske velkommen Peter Vanderhaegen, den første Gilead-misjonæren som kom til Indonesia. Før året var omme, hadde det kommet enda 13 misjonærer fra Australia, Tyskland og Nederland, slik at forkynnerantallet i landet ble nesten fordoblet.

«Jeg hadde sett for meg at jeg skulle gå fra hus til hus og kommunisere ved å geste», forteller Fredrika Renskers, en misjonær fra Nederland. «Men siden det var så mange som snakket nederlandsk, var det stort sett det språket jeg forkynte på i begynnelsen.» Ronald Jacka fra Australia sa: «Noen av oss brukte et vitnesbyrdskort med en trykt preken på indonesisk. Jeg så på kortet før hver dør jeg banket på, og prøvde å lære ordene jeg skulle si, utenat.»

Misjonærene tok ledelsen, og antall forkynnere økte raskt, fra 34 til 91 på bare ett år. Den 1. september 1951 opprettet Selskapet Vakttårnet et avdelingskontor hjemme hos André Elias i Jakarta sentrum. Ronald Jacka ble utnevnt til avdelingstjener.

Arbeidet utvides til nye områder

I november 1951 fikk Peter Vanderhaegen et nytt tjenesteoppdrag i Manado i Nord-Sulawesi, der Theo Ratu og kona hans hadde startet en liten gruppe. De fleste som bodde der, var kristne og hadde stor respekt for Guds Ord. Mange inviterte Jehovas vitner inn og bad dem forklare bibelske lærespørsmål. De snakket  ofte med grupper på 10 personer. Et kvarter senere kunne det være 50 som hørte på. Etter en times tid befant man seg gjerne ute på gårdsplassen, der opptil 200 personer var med i samtalen.

I begynnelsen av 1952 opprettet Albert og Jean Maltby et misjonærhjem i Øst-Java, i Surabaja, Indonesias nest største by. Der fikk de selskap av seks misjonærsøstre – Gertrud Ott, Fredrika Renskers, Susie og Marian Stoove, Eveline Platte og Mimi Harp. «De fleste der var moderate muslimer og veldig vennlige»,  sier Fredrika Renskers. «Det virket som om mange bare ventet på sannheten, så det var lett å starte bibelstudier. Etter tre år hadde Surabaja menighet 75 forkynnere.»

Misjonærhjemmet i Jakarta

Omtrent på den tiden var det en muslimsk mann som het Azis, fra Padang i Vest-Sumatra, som skrev et brev til avdelingskontoret og bad om åndelig hjelp. Azis hadde studert med pionerer fra Australia på 30-tallet, men hadde mistet kontakten med dem under den japanske okkupasjonen. Så snublet han over en brosjyre som var utgitt av Jehovas vitner. Han skrev: «Da jeg så Jakarta-adressen i brosjyren, fikk jeg nytt mot!» Avdelingskontoret sendte straks kretstilsynsmannen Frans van Vliet til Padang. Han fant ut at Azis hadde snakket med naboen, Nazar Ris, en åndelig sulten statstjenestemann. Begge mennene og familiene deres tok imot sannheten. Bror Azis ble en trofast eldste. Nazar Ris ble spesialpioner, og mange av barna hans er ivrige Jehovas vitner i dag.

Frans van Vliet og hans yngre søster Nel

Like etter besøkte Frans van Vliet en uvirksom nederlandsk bror i Balikpapan i Øst-Kalimantan. Denne broren bygde opp igjen et oljeraffineri som var blitt skadet under krigen. Frans ble med ham ut på feltet og oppmuntret ham til å studere med flere interesserte. Før broren reiste tilbake til Nederland, hadde han startet en liten gruppe i Balikpapan.

Senere flyttet Titi Koetin, en nydøpt søster, til Banjarmasin i Sør-Kalimantan. Titi forkynte for slektningene sine, som tilhørte et dajak-folk, og hjalp mange av dem til å lære om sannheten. Noen av dem reiste tilbake til landsbyene de kom fra, langt inne i  Kalimantan, og opprettet grupper som vokste til sterke menigheter.

Mer litteratur på indonesisk

Forkynnelsesarbeidet hadde stor framgang, så brødrene trengte enda mer litteratur på indonesisk. I 1951 ble boken «Gud er sanndru» oversatt til indonesisk, men da myndighetene innførte et nytt rettskrivingssystem, måtte avdelingskontoret revidere oversettelsen. * Da boken endelig ble utgitt, vakte den stor interesse hos indonesiske lesere.

I 1953 trykte avdelingskontoret 250 eksemplarer av Vakttårnet på indonesisk – den første utgaven på morsmålet på tolv år. I begynnelsen inneholdt det stensilerte bladet på 12 sider bare studieartikler. Tre år senere var bladet på 16 sider, og et kommersielt firma trykte 10 000 eksemplarer hver måned.

Våkn opp! på indonesisk begynte å komme ut en gang i måneden i 1957. Snart hadde det et opplag på  10 000. På grunn av mangel på trykkpapir over hele landet måtte brødrene søke om lisens for å kjøpe papir. Han som behandlet søknaden, sa til dem: «Jeg mener at Menara Pengawal (Vakttårnet) er et av de beste bladene i Indonesia, så jeg skal med glede hjelpe dere med papirlisensen til det nye bladet deres.»

^ avsn. 1 Man har gjennomført to store indonesiske rettskrivingsreformer siden 1945, stort sett for å erstatte det nederlandske rettskrivingssystemet.