Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Jehovas vitners årbok 2016

 INDONESIA

Endelig gjenforent!

Fortalt av Linda og Sally Ong

Endelig gjenforent!

Linda: Da jeg var tolv, fortalte moren min at jeg hadde en lillesøster som var blitt adoptert bort. Jeg lurte på om hun var født døv, sånn som meg. Men jeg ble voksen uten å få vite hvem hun var.

Sally: Jeg visste ikke at jeg var adoptert. «Moren» min slo meg ofte og behandlet meg som en tjener, så jeg vokste opp trist og ensom – en ekstra belastning for en som er født døv. Senere møtte jeg Jehovas vitner og begynte å studere Bibelen. Da «moren» min fant ut at jeg studerte, slo hun meg med et belte og byttet dørlåser, slik at jeg var fanget i huset. Da jeg var 20, rømte jeg hjemmefra, og vitnene lot meg få bo hos dem. Jeg ble døpt i begynnelsen av 2012.

 Linda: Da jeg var 20, begynte jeg å studere sammen med Jehovas vitner. Senere begynte jeg å gå på områdestevner i Jakarta, der programmet ble tolket for døve. Der traff jeg mange andre døve, for eksempel Sally, et Jehovas vitne som bodde i Nord-Sumatra. Jeg følte at det var noe kjent med henne, men jeg tenkte ikke mer over det.

Sally: Linda og jeg ble gode venner. Jeg syntes vi lignet på hverandre, men det var bare en flyktig tanke.

Linda: I august 2012, dagen før jeg ble døpt, lengtet jeg inderlig etter å finne lillesøsteren min. Jeg tryglet Jehova: «Vær så snill å la meg finne søsteren min, for jeg vil så gjerne fortelle henne om deg.» Like etter fikk moren min en tekstmelding fra en som visste noe om min ukjente søster. Dette satte i gang en prosess som førte til at jeg tok kontakt med Sally.

Sally: Da Linda fortalte at jeg var den etterlengtede søsteren hennes, fløy jeg med en gang til Jakarta for å treffe henne. Da jeg kom ut i ankomsthallen, så jeg Linda – sammen med far, mor og den andre storesøsteren min – som stod der for å ta imot meg. Jeg skalv av spenning. Vi kastet oss om halsen på hverandre, og mor holdt rundt meg lengst. Alle gråt. Da far og mor med tårer i øynene bad om unnskyldning for at de hadde adoptert meg bort, gråt og klemte vi hverandre enda mer.

Linda: Fordi vi har fått forskjellig oppdragelse, har vi måttet lære å tilpasse oss den andres personlighet og vaner. Men vi er veldig glad i hverandre.

Sally: Nå bor Linda og jeg sammen, og vi går i den samme tegnspråkmenigheten i Jakarta.

Linda: Sally og jeg var atskilt i over 20 år. Vi takker Jehova for at vi endelig er blitt gjenforent!