Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Jehovas vitners årbok 2016

 INDONESIA

Vest-Java bærer frukt

Vest-Java bærer frukt

Theodorus Ratu

I 1933 spurte Frank Rice om Theodorus (Theo) Ratu, en innfødt fra Nord-Sulawesi, hadde lyst til å hjelpe ham med litteraturdepotet i Jakarta. «Jeg ble veldig interessert i Rikets arbeid og begynte å forkynne sammen med bror Rice», fortalte Theo. «Senere ble jeg med Bill Hunter på en forkynnelsesreise på Java. Jeg ble også med mannskapet på Lightbearer på en reise til Sumatra.» Theo var den første indonesieren som tok imot sannheten, og han var pioner i flere tiår på Java, i Nord-Sulawesi og på Sumatra.

Året etter leverte Bill Hunter brosjyren Hvor er de døde? til Felix Tan, en student som bodde i Jakarta. Felix reiste hjem til familien sin i Bandung i provinsen Vest-Java og viste brosjyren til den yngre broren sin, Dodo. Begge var forbløffet over å lese i brosjyren at det første mennesket, Adam, ikke hadde en sjel, men at han var en sjel. (1. Mos 2:7) Felix’ og Dodos åndelige appetitt ble vakt, og de saumfarte alle bruktbokhandlene i Bandung for å finne  flere publikasjoner fra Vakttårnet. De fortalte også familien hva de hadde lært. De slukte alt de kom over av bøker og brosjyrer, og så skrev de til litteraturdepotet i Jakarta. Til sin overraskelse fikk de et oppmuntrende besøk av Frank Rice, som hadde med seg flere publikasjoner til dem.

Familien Tan

Like etter at bror Rice hadde dratt tilbake til Jakarta, kom det nygifte paret Clem og Jean Deschamp på et 15 dagers besøk til Bandung. «Bror Clem Deschamp spurte om familien vår ville bli døpt», fortalte Felix. «Fire i familien – Dodo, den yngre søsteren min Josephine (Pin Nio), moren min (Kang Nio) og jeg – ble døpt som symbol på vår innvielse til Jehova.» * Etter  dåpen ble familien Tan med Clem og Jean på en ni dager lang forkynnelseskampanje. Clem viste dem hvordan de kunne forkynne ved hjelp av et vitnesbyrdskort med et enkelt bibelsk budskap på tre språk. Snart ble den lille gruppen i Bandung en menighet, den andre i Indonesia.

Pavens hatt

Etter hvert som forkynnelsen skjøt fart, begynte de kristne prestene å våkne opp av dvalen. De og tilhengerne deres skrev artikler i avisene der de angrep vitnenes lære og arbeid. Artiklene fikk departementet for religiøse saker til å innkalle Frank Rice til avhør. De var fornøyd med svarene hans og lot ham få fortsette som før. *

I begynnelsen av 1930-årene ignorerte eller tolererte de fleste kolonitjenestemenn forkynnelsesarbeidet. Men da Nazi-Tyskland var på frammarsj i Europa, fikk pipa en annen låt hos noen byråkrater, spesielt hos dem som var ivrige katolikker. «En katolsk toller beslagla en forsendelse med bøker under påskudd av at de stilte nazismen i et dårlig lys», fortalte Clem Deschamp. «Da jeg tok kontakt med tollvesenet for å klage, var den fiendtlige tolleren på ferie. Vikaren hans – en vennlig mann som ikke var katolikk – lot meg straks få de beslaglagte bøkene og sa: ‘Ta alt du kan mens han er borte!’»

«En annen gang forlangte noen embetsmenn at vi sensurerte to av bildene i boken Fiender», sa Jean Deschamp. «De siktet til tegninger av en slange som snodde seg [Satan], og av en fordrukken skjøge [falsk religion]. Begge hadde pavens bispelue [mitra] på hodet. *  Siden vi var fast bestemt på å få levert ut boken, satt tre av oss nede på havna i den stekende varmen og pløyde igjennom de mange tusen bøkene for å tusje over bispeluene!»

De to tegningene fra boken Fiender som ble sensurert av myndighetene

Mens Europa var på randen av krig, fortsatte publikasjonene våre å avsløre kristenhetens hykleri og politiske innblanding. Presteskapet på sin side la press på myndighetene for å få lagt restriksjoner på arbeidet vårt, og flere av publikasjonene ble forbudt.

Men brødrene var helt innstilt på å fortsette arbeidet, og de gjorde god bruk av en trykkpresse de hadde fått fra Australia. (Apg 4:20) Jean Deschamp beskrev en av strategiene de brukte: «Hver gang vi trykte en ny brosjyre eller et nytt blad, måtte vi sende en kopi til myndighetene  for godkjenning. Vi trykte og sendte publikasjonen ut til menighetene tidlig i uken. Og så, i slutten av uken, tok vi med en kopi til riksadvokatens kontor. Da publikasjonen ble avvist, ristet vi trist på hodet og skyndte oss tilbake til trykkeriet for å trykke neste publikasjon.»

Brødre og søstre som leverte forbudt litteratur, lekte ofte katt og mus med politiet. Da for eksempel Charles Harris forkynte i Kediri i Øst-Java, kom han uforvarende på døren til den lokale politisjefen.

«Jeg har lett etter deg i hele dag», sa politisjefen. «Vent her mens jeg henter listen over de forbudte bøkene deres.»

«Mens politisjefen holdt på å lete innenfor», forteller Charles, «puttet jeg den forbudte litteraturen i hemmelige lommer i jakken min. Da han kom ut igjen, gav jeg ham 15 brosjyrer som ikke var forbudte. Motvillig betalte han for litteraturen, og så leverte jeg den forbudte litteraturen lenger nede i gaten.»

Trykking under press

Da den andre verdenskrig brøt ut i Europa, ble det slutt på litteraturforsendelsene fra Nederland til Indonesia. Men brødrene hadde sett problemene komme og hadde klokelig ordnet med at et kommersielt firma trykte bladene i Jakarta. Det første nummeret av Ny Verden (nå Våkn opp!) på indonesisk kom ut i januar 1939, og Vakttårnet kom ut like etterpå. Deretter kjøpte brødrene en liten trykkpresse og begynte å trykke bladene selv. I 1940 fikk de en større flattrykkpresse fra Australia og begynte å trykke både brosjyrer og blad på indonesisk og nederlandsk. Utgiftene dekket de av egen lomme.

Det første trykkeutstyret kommer til depotet i Jakarta

 Og så, den 28. juli 1941, forbød myndighetene all litteratur fra Selskapet Vakttårnet. Jean Deschamp fortalte: «Jeg satt på kontoret en morgen og skrev på maskin da dørene ble revet opp. Inn marsjerte tre politimenn og en nederlandsk tjenestemann i full mundur – medaljer, hvite hansker, sabel og tosnutet hatt med fjær. Vi var ikke overrasket. Tre dager tidligere hadde vi fått nyss om at publikasjonene våre snart ville bli forbudt. Den pompøse tjenestemannen leste en lang kunngjøring og forlangte å bli ført til trykkeriet for å plombere pressen vår. Men mannen min fortalte ham at det var for sent. Pressen hadde blitt solgt dagen før!»

Men Bibelen hadde ikke blitt forbudt. Så brødrene fortsatte å forkynne fra hus til hus ved å bruke bare Bibelen. De ledet også bibelstudier. Men siden krigens mørke skyer senket seg over Asia, fikk de utenlandske pionerene beskjed om å reise tilbake til Australia.

^ avsn. 1 Senere ble Felix’ far og tre yngre brødre også Jehovas vitner. Søsteren, Josephine, giftet seg med André Elias og gjennomgikk Vakttårnets bibelskole Gilead. Livshistorien hennes stod i Våkn opp! for september 2009.

^ avsn. 1 Etter andre verdenskrig reiste Frank Rice tilbake til Australia og stiftet familie. Han fullførte sitt jordiske livsløp i 1986.