Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Jehovas vitners årbok 2016

Under et stevne under forbudet sitter noen av tilhørerne i en båt og følger med

 INDONESIA

Fast bestemt på å fortsette

Fast bestemt på å fortsette

Da brødrene på avdelingskontoret fikk vite om forbudet, fikk de fart på seg. «Vi flyttet de konfidensielle opptegnelsene våre, litteraturbeholdningen og avdelingskontorets midler til trygge steder i Jakarta», sier Ronald Jacka. «Så flyttet vi avdelingskontoret til et hemmelig sted og solgte de tidligere kontorbygningene i all stillhet.»

De fleste brødrene fortsatte å være aktive og uredde. De hadde utholdt alvorlige prøvelser før forbudet, og de fortsatte å stole på Jehova. Men noen brødre ble overrumplet. Noen få eldste ble redde og undertegnet erklæringer om å slutte å forkynne. Andre røpet navnene på medlemmer i menigheten. Avdelingskontoret sendte modne brødre for å styrke menighetene og hjelpe dem som hadde inngått kompromiss. John Booth, et medlem av det styrende råd, besøkte også Indonesia og gav brødrene sårt tiltrengte faderlige råd.

Det var tydelig at Jehova, den store Hyrde, styrket og trøstet sitt folk. (Esek 34:15) De eldste begynte å ta sitt åndelige ansvar mer alvorlig, og forkynnerne fant nye og diskré måter å forkynne på. (Matt 10:16) Mange brødre kjøpte moderne og rimelige bibler fra det indonesiske bibelselskapet for å tilby dem til beboere og kom taktfullt inn på budskapet om Riket der det var mulig. Andre fjernet tittelbladet i publikasjonene våre før de leverte dem til interesserte. Mange  pionerer fortsatte å forkynne mens de lot som om de var dørselgere, slik forgjengerne deres hadde gjort under den japanske okkupasjonen.

Margarete og Norbert Häusler

Så, i 1977, slo departementet for religiøse saker til på nytt – de nektet å fornye misjonærvisaene til Jehovas vitner. De fleste av misjonærene ble sendt til andre land. * «Hundrevis av brødre og søstre kom til flyplassen for å ta farvel», forteller misjonæren Norbert Häusler, som tjente sammen med sin kone, Margarete, i Manado i Nord-Sulawesi. «Vi gikk bort til flytrappen  og stoppet for å se oss tilbake. Et hav av hender vinket til oss, og et unisont rop lød tvers over rullebanen: ‘Takk! Takk for at dere har vært her!’ Vi gikk om bord og begynte å gråte.»

Brutal behandling på Sumba

Etter at nyheten om forbudet hadde nådd ut til hele øyriket, oppfordret det indonesiske kirkefellesskapet sine medlemmer til å anmelde all Jehovas vitners virksomhet til myndighetene. Det utløste en bølge av arrestasjoner og avhør på mange øyer.

I Waingapu, på øya Sumba, innkalte distriktskommandanten 23 brødre til militærleiren og krevde at de signerte en erklæring hvor de fraskrev seg sin tro. Da brødrene nektet, gav kommandanten dem ordre om å komme tilbake til leiren dagen etter. Det var en 14 kilometer lang tur til fots.

Da brødrene meldte seg for kommandanten tidlig neste morgen, ble én og én beordret til å komme fram og signere erklæringen. Da brødrene nektet å skrive under, ble de slått med tornete grener av soldater. Soldatene hisset seg mer og mer opp og slo noen av brødrene bevisstløse. Imens stod de andre brødrene og ventet på tur. Til slutt var det en ung bror, Mone Kele, som gikk fram og skrev på erklæringen. Motet sank hos de andre brødrene, men kommandanten gikk berserk. Mone hadde skrevet: «Jeg akter å være et Jehovas vitne for alltid!» Mone ble banket og slått og endte opp på sykehus, men troen kunne de ikke banke ut av ham.

I elleve dager prøvde kommandanten å knekke brødrenes trofasthet. Han gav dem ordre om å stå hele  dagen i den stekende tropesolen. Han tvang dem til å krabbe på alle fire i mange kilometer og løpe langt med tunge bører. Han truet dem med en bajonett mot strupen og forlangte at de skulle hilse flagget. Men de nektet, så han befalte at de skulle bankes enda mer.

Hver morgen gikk brødrene til leiren mens de lurte på hvilke nye lidelser som ventet dem. På veien bad de sammen og oppmuntret hverandre til å forbli lojale. Og hver kveld slepte de seg hjem igjen, forslåtte og blodige, men glade for at de hadde vært trofaste mot Jehova.

Da brødrene på avdelingskontoret fikk vite om denne mishandlingen, telegraferte de straks protestskriv til kommandanten i Waingapu, den regionale kommandanten i Vest-Timor, divisjonskommandanten på Bali, overkommandanten i Jakarta og andre myndighetspersoner. Distriktskommandanten i Waingapu, som var flau fordi de skammelige handlingene hans var blitt publisert i hele Indonesia, sluttet å forfølge brødrene.

«Jehovas vitner er som spiker»

I årene som fulgte, ble utallige Jehovas vitner over hele Indonesia arrestert, forhørt og fysisk mishandlet. «I ett område fikk mange brødre slått ut fortennene», forteller misjonæren Bill Perrie. «Når de møtte en bror som fortsatt hadde fortenner, sa de gjerne for  spøk: ‘Er du ny? Eller gav du etter?’ Til tross for alle prøvelsene mistet de som ble forfulgt, aldri gleden og iveren i tjenesten for Jehova.»

«Å sitte i fengsel lærte meg å stole mer på Jehova, og det gjorde meg faktisk sterkere åndelig»

I løpet av en 13-års periode fikk 93 vitner fengselsstraffer på mellom to måneder og fire år. Men mishandlingen styrket bare deres beslutning om å være lojale mot Jehova. Etter at Musa Rade hadde sonet åtte måneders fengselsstraff, besøkte han brødrene i nærheten for å oppmuntre dem til å fortsette å forkynne. «Å sitte i fengsel lærte meg å stole mer på Jehova, og det gjorde meg faktisk sterkere åndelig», sa han. Det er ikke så rart at noen utenforstående sa: «Jehovas vitner er som spiker. Jo mer du slår, jo fastere sitter de.»

Brødre og søstre som skal forkynne i byen Ambon på Molukkene

^ avsn. 1 Misjonærene Peter Vanderhaegen og Len Davis var nå blitt pensjonister, og Marian Tambunan (før Stoove) hadde giftet seg med en indonesier, så de fikk bli i Indonesia. Alle tre holdt seg åndelig aktive og oppnådde gode resultater i forkynnelsen under hele forbudstiden.