Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Jehovas vitners årbok 2016

Brasil: Valdira studerer over mobiltelefon i lyset fra et stearinlys

 Forkynnelse og undervisning verden over

Nord-, Sør- og Mellom-Amerika

Nord-, Sør- og Mellom-Amerika
  • LAND OG OMRÅDER 57

  • FOLKETALL 982 501 976

  • FORKYNNERE 4 102 272

  • BIBELSTUDIER 4 345 532

Stearinlysstudium på et jorde

Et spesialpionerpar i et isolert distrikt i Brasil fikk høre om en kvinne som heter Valdira, som hadde studert Bibelen 13 år tidligere. Etter å ha reist på en støvete grusvei og krysset farlige elver fant de Valdira, som var ivrig etter å begynne å studere igjen. Siden hun bodde så avsides, måtte studiet holdes på en litt uvanlig måte. Valdira hadde mobiltelefon, men det eneste stedet signalet  var sterkt nok, var på et jorde langt unna huset hennes. Og hun kunne bare studere etter klokken ni om kvelden. Se det for deg: En ung kvinne sitter alene på et jorde om kvelden og studerer Bibelen over mobiltelefon i lyset fra et stearinlys.

Valdira får også med seg søndagsmøtene på telefon. Hun tar med seg Bibelen, Vakttårnet og sangboken og går ut til jordet. Når det regner, tar hun med seg paraplyen også.

I mars reiste Valdira nesten ti mil til Rikets sal for å være til stede på det spesielle møtet der man fikk den reviderte utgaven av Ny verden-oversettelsen på portugisisk. Hun var kjempeglad for å få et eksemplar av den nye Bibelen. Da noen roste henne for alle anstrengelsene hun gjør seg for å studere Bibelen, sa hun: «Men det er da ikke så vanskelig!»

«Jeg visste at dere ville komme en dag»

Yukpa-folket er indianere og bor i Colombia. Før spesialpioneren Frank skulle besøke en av landsbyene deres, ble han advart mot den lokale høvdingen, John Jairo, som hadde jaget bort mange evangeliske grupper som ville forkynne der. En gang oppdaget John at en predikant samlet inn tiende. Han tok et gevær og skjøt opp i luften så predikanten ble livredd og la på sprang.

Colombia: Frank, en spesialpioner, studerer Bibelen med en gruppe yukpa-indianere

Frank forteller: «Den første som hørte på oss da vi kom til landsbyen, var ingen ringere enn en av John Jairos døtre! Etter at vi hadde vist henne boken Hva er det Bibelen egentlig lærer?, utbrøt hun: ‘Dette er religionen jeg vil tilhøre!’ Så løp hun for å fortelle faren sin om  oss. Han bad oss komme med det samme. Vi var nervøse. Før vi rakk å si noe, sa han: ‘Jeg vet at dere har den sanne religion. For åtte år siden fant jeg den samme boken som dere gav datteren min, på en søppelfylling i Becerril. Jeg leste den, og siden har jeg ventet på at dere skulle komme. Jeg visste at dere ville komme en dag. Jeg vil at dere skal lære meg, familien min og landsbyen om Bibelen. Dørene våre er åpne for dere.’

Ordene hans gav oss tårer i øynene. Hele landsbyen kom for å høre på oss, og John Jairo oversatte det vi sa, til språket deres. Da vi skulle dra, lånte han oss et lite esel som vi kunne laste bagasjen vår på. Nå leder vi 47  bibelstudier med 120 yukpa-indianere fra flere landsbyer, deriblant John Jairo og datteren hans.»

En forfølger gjør helomvending

José, en tidligere nidkjær katolikk, bor i Ecuador. Han skriver: «Jeg hadde et brennende hat til Jehovas vitner. Jeg forfulgte dem i ti år. Jeg organiserte pøbelflokker, mishandlet vitnene og beskyldte dem for å være tyver. Og på politistasjonen insisterte jeg på at jeg personlig skulle sette hengelåsen på celledøren deres. En gang ødela vi bilen til et Jehovas vitne. En annen gang kastet vi en av motorsyklene deres utfor en skrent.

 Men så, i 2010, fikk jeg svineinfluensa. Legen min sa at jeg måtte flytte fra hjemmet mitt høyt oppe i Andesfjellene til det varmere klimaet ved kysten for å komme meg. Jeg drog til en liten gård ved kysten som tilhørte en slektning, og endte opp med å få hele ansvaret for gården. Jeg var helt alene og desperat etter noen å prate med. Og hvem kom? Jehovas vitner! Av ren og skjær ensomhet snakket jeg med dem, og jeg ble imponert over hvordan de brukte Bibelen. Det var nysgjerrighet som gjorde at jeg tok imot et bibelstudium. Etter seks måneder var jeg på mitt første møte. Den vennlige og oppriktige interessen deres gjorde så sterkt inntrykk på meg at jeg spurte meg selv: ‘Kanskje dette er Guds sanne tjenere?’ Jeg gjorde framskritt og ble døpt i april 2014.

Jeg hadde samvittighetskvaler fordi jeg hadde forfulgt vitnene. Men Jehova gav meg en mulighet til å få sagt at jeg var lei meg for det jeg hadde gjort. På et kretsstevne som ble holdt den 4. oktober 2014, ble jeg intervjuet om fortiden min som motstander og spurt: ‘Hvis du fikk mulighet til å be en av dem du forfulgte, om unnskyldning, hvem ville det ha vært?’ Jeg svarte straks at det måtte bli en bror som heter Edmundo, men at jeg ikke ante hvordan jeg skulle finne ham. Uten at jeg visste det, hadde kretstilsynsmannen sørget for at han stod bak scenen. Tilhørerne ble rørt til tårer da Edmundo og jeg omfavnet hverandre og gråt sammen på podiet.»

«Vær så snill, Jehova, få vitnene dine til å finne meg»

Paraguay: En kvinne spurte søstrene om de var Jehovas vitner

I varmen fra den stekende solen midt på dagen gjorde en gruppe søstre i Asunción i Paraguay ferdig det distriktet  de hadde fått. Men så bestemte de seg for å ta noen ekstra hus i nærheten. En av dem sa: «Kanskje det er noen som ber.» I et hus på hjørnet stod det en ung kvinne i døren og smilte til søstrene og spurte om de var Jehovas vitner. Hun sa at hun måneden før hadde flyttet fra Bolivia til Paraguay i forbindelse med jobben. Hun hadde studert Bibelen i Bolivia før hun flyttet. Men ingen i nabolaget visste hvor hun kunne finne Jehovas vitner, så hun hadde bedt: «Vær så snill, Jehova, få vitnene dine til å finne meg.» Akkurat den dagen ringte søstrene på, og det ble startet et bibelstudium.