Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Jehovas vitners årbok 2016

Storbritannia: Brødre og søstre ønsker delegater til det internasjonale stevnet velkommen

 FORKYNNELSE OG UNDERVISNING VERDEN OVER

Europa

Europa
  • LAND OG OMRÅDER 47

  • FOLKETALL 743 421 605

  • FORKYNNERE 1 614 244

  • BIBELSTUDIER 842 091

En forveksling fører til bibelstudium

Det internasjonale stevnet i London i Storbritannia var en spennende begivenhet for både tilreisende stevnedeltakere og lokale vitner. Andrew og Elizabeth drog til et hotell i London for å ta imot noen av de internasjonale delegatene. Elizabeth så en pent kledd dame i resepsjonen og antok at hun var en delegat, så hun hilste på henne og  gav henne en god klem. Damen så så forbauset ut at Elizabeth unnskyldte seg og sa: «Beklager, jeg trodde du var en delegat!»

«En delegat til hva?» spurte damen.

Elizabeth pekte på et skilt på skranken som ønsket Jehovas vitner velkommen, og hun ble positivt overrasket over damens reaksjon. Hun sa nemlig: «Så vidunderlig! Ser jeg ut som en av dem?»

I samtalen som fulgte, fikk Elizabeth vite at damen het Vivien, at hun opprinnelig var fra Nigeria, og at hun og Elizabeth bodde bare noen få minutter unna hverandre. Vivien tok imot tilbudet om et bibelstudium og ville at barna også skulle være med. Andrew og Elizabeth besøkte Vivien hjemme hos henne, og da var det deres tur til å bli tatt imot med en god klem. Det tilfeldige møtet i London sentrum hadde helt tydelig gjort inntrykk på Vivien. Andrew og Elizabeth viste Vivien boken Hva er det Bibelen egentlig lærer? og ble overrasket over å høre at hun allerede hadde den og leste i den med fire av barna sine. Da Vivien fikk vite at det er denne boken som blir brukt på bibelstudiet, sa hun begeistret: «Vi kan jo begynne nå!»

Et brev fra en bror fra romfolket

I november 2014 ble den første romanitalende menigheten i Slovakia opprettet. På et kretsstevne for ikke lenge siden ble 21 romanitalende forkynnere døpt. Alle var fra samme landsby. På minnehøytiden i den romanitalende menigheten var det 495 til stede.  En nydøpt bror skrev:

Slovakia: To brødre forkynner det gode budskap for en kvinne fra romfolket

«Jeg tilhører romfolket fra Žehra i Slovakia. Der jeg bor, ser mange ned på oss og tenker at vi er skitne og lyver og stjeler. En gang jeg ville gå i kirken, sa kirketjeneren at jeg ikke hørte til der og måtte gå min vei. Etter slike opplevelser kan du sikkert forstå mitt syn på dem som ikke tilhører mitt folk. Så inviterte Jehovas vitner meg til Rikets sal. Jeg var veldig skeptisk da jeg gikk, og regnet med å bli skuffet igjen. Jeg ble overrasket, for allerede før jeg kom inn i salen, var det en slovakisk mann som håndhilste på meg og ønsket meg hjertelig velkommen. Jeg klarte ikke å følge med under foredraget. Jeg bare tenkte: ‘Hvordan er det mulig at alle er så hyggelige mot meg?’

Den natten fikk jeg ikke sove i det hele tatt, for jeg tenkte bare på det som hadde skjedd i Rikets sal. Så jeg bestemte meg for å gå en gang til for å finne ut om den vennligheten jeg hadde blitt vist, bare var en tilfeldighet. Denne gangen var folk der enda hyggeligere og behandlet meg som en gammel venn. Jeg sluttet aldri å gå på møtene, og etter en stund ble jeg døpt. Brødrenes vennlighet har ikke forandret seg etter dåpen heller, og de fortsetter å vise at de setter pris på meg. Noen ganger gir de meg finere mat enn de spiser selv! Jeg vil være en del av denne organisasjonen for alltid, og Jehova er den Gud jeg vil tjene for evig.»

En bønn om å få forkynt blir besvart

En søster som heter Aysel, satt på en buss på vei fra byen Gandsja til Baku i Aserbajdsjan. Hun bad til Jehova og sa at hun hadde lyst til å snakke med noen om Bibelen på veien. Selv om Aysel hadde fått tildelt  sete på bussen, var det en kvinne som insisterte på at hun heller skulle sitte ved siden av henne. Aysel begynte å snakke med henne, og etter hvert styrte hun samtalen inn på Bibelen. Kvinnen fortalte at hun elsket Jesus og ville vite mer om ham. Aysel og kvinnen utvekslet telefonnumre og avtalte å møtes igjen. Kvinnen spurte om Aysel kunne skaffe henne en bibel.

Da Aysel kom tilbake til Gandsja, besøkte hun den interesserte kvinnen der hun jobbet. Kvinnen nevnte at hun hadde en «bønnebok» som hun leste i hver dag. Vår søster ble overrasket da hun fant ut at den såkalte bønneboken faktisk var Gransk Skriftene daglig for 2013! Et bibelstudium ble startet, og Aysel var kjempeglad for at Jehova hadde gitt henne mot til å forkynne uformelt.

Et takkebrev fra en innsatt

Det følgende brevet kommer fra Spania:

«For det første vil jeg gjerne takke dere for alt dere gjør for å nå alle slags mennesker med Bibelens budskap.

Første gang jeg hadde kontakt med Jehovas vitner, var for 15 år siden i Tirana i Albania. Jeg var overrasket over at et Jehovas vitne turte å komme bort til oss, for vi var en gjeng på ti ungdommer. Det var ingen som våget å si noe til oss, men denne broren gjorde det, selv om vi hadde våpen. Han snakket uredd med oss om Bibelen. Jeg ble veldig imponert over hvor modig han var.

For fire år siden var det et vitne her i Spania som besøkte meg i fengselet og tilbød meg et bibelstudium. Jeg takket ja, og siden det har jeg forandret meg til det  bedre. Jeg er ikke en voldelig, aggressiv mann lenger. Det er mange år siden jeg har rotet meg opp i noe. Jeg har blitt kjent med Jehova, og det har gitt livet mitt mening. Jeg prøver å leve fredelig med folk rundt meg, og jeg har vært udøpt forkynner i over et år.

Jeg har vært i fengsel i tolv år nå, men de fire siste årene har jeg opplevd en fred og en lykkefølelse som jeg aldri har kjent før. Det takker jeg Jehova for hver dag.

For noen uker siden så jeg noen videoer på jw.org. Jeg ble så rørt da jeg så videoen om en bror som hadde vært i fengsel i USA. Jeg er ikke noe følelsesmenneske, men da jeg så de forandringene han hadde gjort i livet, klarte jeg ikke å holde tårene tilbake.

Måtte Jehova fortsette å velsigne det dere gjør for å nå alle slags mennesker ved å oversette det gode budskap til så mange språk og også ved å besøke oss som sitter i fengsel.

Tusen takk.»

 «Endelig har jeg fått fred i sinnet»

«Jeg følte alltid at livet var tomt og meningsløst, og jeg var hele tiden på jakt etter en indre fred, som jeg ikke klarte å finne», sier Felicity, som er 68 og bor i Sverige. Felicity var ikke fornøyd med sin katolske tro og begynte å utforske mange forskjellige religiøse ideer, og det endte med at hun ble sterkt involvert i hekse- og spådomskunst.

Fordi hun ikke fant meningen med livet, var hun så ulykkelig at hun vurderte å ta sitt eget liv. «Mens tårene rant, ropte jeg høyt til Gud og bad ham fortelle meg hva han ville at jeg skulle gjøre. To uker senere banket det forsiktig på døren. En smilende ung mann spurte om jeg var interessert i høre noe fra Guds Ord. Jeg tenkte: ‘Å nei, Gud, det var ikke det jeg mente – ikke Jehovas vitner!’»

Hennes første innskytelse var å lukke døren, men så bestemte hun seg for å høre på ham og tok imot tilbudet om et bibelstudium i Hva Bibelen lærer-boken. «Jeg fikk se Bibelen i et nytt lys», forteller hun. Felicity ble døpt på et regionalt stevne i Sverige i 2014. Nå sier hun: «Det er dette jeg har lett etter hele livet. Endelig har jeg fått fred i sinnet.»