Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Jehovas vitners årbok 2015

 DEN DOMINIKANSKE REPUBLIKK

Hvem er hodet?

Hvem er hodet?

‘Gjør brorskapet deres hodeløst’

Den 13. juli 1957 skrev Colón til et medlem av regjeringen: «Et populært gammelt visdomsord lyder: ‘Du må slå en slange i hodet.’ Det å finne en måte å fjerne misjonærene på vil være et stort skritt i retning av å utrydde sekten Jehovas vitner fra landet. En slik aksjon vil gjøre brorskapet deres hodeløst, og uten hode kommer ikke tankene deres til å ha framgang.»

Kort tid senere gav sikkerhetssjefen, Arturo Espaillat, ordre om at de ti gjenværende misjonærene skulle forlate landet. Den 21. juli 1957 skrev Roy Brandt til Trujillo og bad om å få et møte med ham for å forklare vitnenes situasjon. I brevet skrev han blant annet: «Den hatkampanjen som visse personer i landet har rettet mot Jehova Guds navn, er den samme slags kampanje som den som feilinformerte mennesker rettet mot Jesu apostler.» Videre oppfordret Brandt Trujillo til å lese Apostlenes gjerninger, kapitlene 2 til 6, og sa:  «Det fornuftige og direkte rådet som dommeren Gamaliel gav den gangen, er like godt i dag som det var da.» Bror Brandt viste deretter til Apostlenes gjerninger 5:38, 39 og skrev med store bokstaver: «LA DISSE MENNENE VÆRE. FOR HVIS DETTE VERK ER AV GUD, KAN DET VÆRE AT DERE EN DAG FINNER UT AT DERE I VIRKELIGHETEN STRIDER MOT GUD.» Men oppfordringen falt for døve ører. Den 3. august 1957 ble misjonærene tatt med til flyplassen og sendt ut av landet.

‘Jesus er hodet’

Donald Nowills var bare 20 år da han ble bedt om å føre tilsyn med arbeidet på avdelingskontoret

Hvordan skulle det gå med de lokale brødrene og søstrene nå som misjonærene ikke lenger var der? Kom de til å sitte «hodeløse» tilbake, slik Colón hadde spådd? Nei, for det er Jesus som «er hodet for legemet, menigheten». (Kol 1:18) Derfor satt ikke Jehovas tjenere  i Den dominikanske republikk «hodeløse» tilbake. Jehova og hans organisasjon fortsatte å sørge for dem.

Donald Nowills ble utnevnt til å føre tilsyn med arbeidet i landet etter at misjonærene var blitt utvist. På dette tidspunktet var han bare 20 år og hadde ikke vært døpt i mer enn 4 år. Han hadde riktignok tjent som kretstilsynsmann noen måneder, men dette arbeidet var nytt for ham. Bror Nowills hadde et beskjedent, lite kontor hjemme hos seg. Han bodde i et trehus med bølgeblikktak og jordgulv. Det lå i Gualey, et svært farlig strøk i Ciudad Trujillo. Med hjelp fra Félix Marte laget han kopier av Vakttårnet til hele landet.

En stensilert kopi av Vakttårnet fra 1958

Mary Glass hjalp bror Nowills mens mannen hennes, Enrique, satt i fengsel. «Jeg var ferdig på jobb kl. 17», forteller hun, «og så gikk jeg til bror Nowills kontor for å skrive av Vakttårnet på stensiler. Så kopierte bror Nowills stensilene i en stensileringsmaskin.  En søster fra Santiago som hadde dekknavnet ‘engelen’, la deretter de stensilerte bladene i bunnen av en tom 20-liters kanne som det hadde vært matolje i. Så la hun et tøystykke over litteraturen og fylte opp med kassava, poteter eller taroer. På toppen la hun en striesekk. Så reiste søsteren med offentlige transportmidler til de nordlige delene av landet og gav en kopi til hver menighet. Familier lånte kopien på omgang, slik at de kunne studere den sammen.»

«Vi måtte være veldig forsiktige», legger Mary til, «for det krydde av agenter i gatene som prøvde å finne ut hvor Vakttårnet ble trykt. Men det klarte de ikke. Jehova beskyttet oss alltid.»