Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Jehovas vitners årbok 2015

 DEN DOMINIKANSKE REPUBLIKK

Frihet, deretter nytt forbud

Frihet, deretter nytt forbud

Uventet frihet

Manuel Hierrezuelo ble drept under forhør hos myndighetene

Lennart og Virginia Johnson og Roy og Juanita Brandt ble værende i misjonærdistriktet i de vanskelige årene med forbud. «Roy Brandt og jeg ble innkalt til avhør», fortalte Lennart. «Tidligere hadde representanter for Trujillos regjering bedt bror Manuel Hierrezuelo om å komme og snakke med dem.» Tragisk nok ble Manuel drept under avhøret. Han bevarte sin ulastelighet helt til det siste. Så hvordan gikk det med Lennart og Roy? Lennart fortsatte: «Da vi kom, ble vi utspurt hver for oss, og det ble tydeligvis gjort opptak av det vi sa. Det skjedde ikke noe mer der og da. Men to måneder senere opplyste avisene at Trujillos regjering hadde opphevet forbudet mot Jehovas vitner, og at vi kunne gjenoppta vår virksomhet.»

Før forbudet i 1950 var det 261 forkynnere i Den dominikanske republikk. Da forbudet ble opphevet i august 1956, var det 522. Brødrene syntes det var fantastisk å få vite at de nå fritt kunne fortsette forkynnelsesarbeidet etter seks år med fengsling, motstand og konstant overvåking.

Denne overraskende utviklingen fikk Jehovas folk til å begynne å reorganisere arbeidet med én gang. De lette etter steder der menighetene kunne samles, og laget nye distriktskart og menighetsarkiver. Brødrene var glade for å kunne bestille og motta litteratur. De utnyttet den friheten de hadde fått, til å forkynne med glød og begeistring. Dette førte til at tallet på forkynnere økte til 612 innen november 1956 – bare tre måneder senere!

 Presteskapets hatkampanje

Toledanos notat presenterte planer for å hindre at publikasjonene våre skulle komme inn i landet

Presteskapet i den katolske kirke begynte straks å planlegge hvordan de kunne sverte Jehovas vitner. Med konkordatet som Trujillo hadde inngått med Vatikanet, i ryggen, intensiverte presteskapet sine forsøk på å få myndighetene til å utrydde vitnene. Den katolske presten Oscar Robles Toledano sendte et notat til innenriksminister Virgilio Álvarez Pina. Der anmodet han myndighetene om å støtte ham i hans arbeid for å gjøre det dominikanske folk oppmerksom på hvilken «ekstrem fare sekten ‘Jehovas vitner’» utgjorde.

I notatet forklarte Toledano at hensikten var «å sette en stopper for Jehovas vitners proselyttvirksomhet». Han gikk inn for at publikasjonene våre skulle forbys, «særlig boken ‘Sannheten skal frigjøre eder’ og bladet Vakttårnet».

 Nytt forbud

De religiøse lederne og deres støttespillere i regjeringen sluttet seg til sammensvergelsen mot vitnene. Francisco Prats-Ramírez, lederen for Det dominikanske parti, skrev i et notat til Trujillo i juni 1957: «Jeg planlegger å holde en rekke møter for å bekjempe de livsfarlige og antipatriotiske tendensene som Jehovas vitner står for.»

Boken Trujillo–Little Caesar of the Caribbean forteller at denne svertekampanjen umiddelbart gav resultater: «I løpet av sommermånedene i 1957 formidlet dominikansk presse en rekke beskyldninger fra høytstående regjeringspolitikere som påstod at Jehovas vitner drev med ‘statsfiendtlig og ytterst skadelig’ virksomhet. Det var en uttalelse fra jesuittpresten Mariano Vásquez Sanz som satte i gang denne kjedereaksjonen. Over det Trujillo-eide radionettverket, La Voz Dominicana [den dominikanske stemme], anklaget han sekten for å være tjenere for kommunismen og stemplet medlemmene som ‘en fordervet, slu, kriminell, forrædersk fiende’. Deretter ble et hyrdebrev, signert av erkebiskopene Ricardo Pittini og Octavio Antonio Beras, sendt ut til prestene med en oppfordring om å beskytte menighetene mot denne ‘forferdelige, falske læren’.»

Med denne felles innsatsen nådde kirke og stat det målet de hadde satt seg. I juli vedtok nasjonalkongressen en lov som forbød Jehovas vitner. Snart ble brødrene utsatt for vold og brutal behandling fra politiets side. Til sammen ble rundt 150 brødre og søstre arrestert.