Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Jehovas vitners årbok 2015

 DEN DOMINIKANSKE REPUBLIKK

De elsker brødrene sine

De elsker brødrene sine

En ny skole er med på å dekke det økende behovet

Jehova har velsignet sine hardt arbeidende tjenere i Den dominikanske republikk. I 1994 var det et gjennomsnitt på 16 354 forkynnere i 259 menigheter. Med  denne flotte økningen ble det også et stadig større behov for dyktige eldste og menighetstjenere. Det året godkjente det styrende råd at Tjenesteopplæringsskolen, som nå er erstattet av Skolen for kristne forkynnere, ble opprettet i Den dominikanske republikk.

Fram til oktober 2011 ble det holdt 25 klasser, og omkring 600 elever hadde gjennomgått skolen. For tiden er over halvparten av dem i en form for heltidstjeneste. Av disse er 71 spesialpionerer, og 5 reiser i kretstjenesten. De 10 første klassene ble holdt på avdelingskontoret, men siden er skolen blitt holdt i egne lokaler i Villa González.

«Jehovas vitner tar seg av brødrene sine»

Den 22. september 1998 feide orkanen Georges over Den dominikanske republikk med en vindstyrke  på 190 kilometer i timen og førte med seg store ødeleggelser. Tusener ble hjemløse, og over 300 ble drept. Et nødhjelpsutvalg opprettet et nødhjelpssenter i en Rikets sal i La Romana med hjelp fra et regionalt byggeutvalg. Rundt 300 frivillige stilte opp, deriblant vitner fra 16 andre land.

Til sammen var det 23 Rikets saler og over 800 av brødrenes og søstrenes hjem som måtte repareres eller bygges opp igjen. Carmen, en eldre pionersøster, ble helt sønderknust da orkanen smadret det huset der hun hadde bodd i 38 år. Men hun ble overlykkelig da et team på 15 brødre kom for å støpe grunnmuren til et nytt hus. «Jehova glemmer oss aldri», sa Carmen, «og han tar alltid vare på oss. Se på dette fine huset som brødrene bygger til meg. Naboene sa: ‘Jehovas vitner tar seg av brødrene sine; de elsker virkelig hverandre.’» Lignende uttalelser ble hørt over hele landet når hjelpearbeidere hjalp sine hardt rammede brødre og søstre.

Orkanen Georges var en stor katastrofe, men den kjærlige hjelpen ofrene fikk av Jehovas folk, både materielt og åndelig sett, styrket dem. Og det viktigste av alt var at de frivilliges selvoppofrende arbeid gav ære til Jehova, all trøsts Gud.

Byggingen av Rikets saler skyter fart

Den raske økningen førte til at det ble stadig større behov for Rikets saler. Så i november 2000 begynte brødrene i Den dominikanske republikk å bygge Rikets saler ved hjelp av programmet for land med begrensede midler. Det gjør at en menighet kan bygge en velegnet og pen Rikets sal på rundt åtte uker. Fram  til september 2011 hadde to byggeteam bygd eller renovert 145 Rikets saler.

Disse bygningene, og det at så mange frivillige stilte opp, førte til at det ble avlagt et godt vitnesbyrd. I en liten by nordvest i landet fant brødrene en tomt som ville egne seg godt for en ny Rikets sal. En spesialpioner snakket med eieren om mulighetene for å kjøpe den. «Du kaster bort tiden», sa mannen. «Jeg kommer ikke til å selge tomten til deg, spesielt ikke hvis dere har tenkt å bygge en kirke på den.»

Like etter drog eieren til Puerto Plata for å besøke en eldre bror av seg som er et Jehovas vitne. Da han kom dit, viste det seg at en familie som er Jehovas vitner, hadde tatt den skrøpelige broren hjem til seg for å ta seg av ham. De hjalp ham med å komme seg til legen, på møtene og ut i felttjenesten. Mannen spurte broren sin hvor mye han betalte for all denne hjelpen. Han svarte: «Ingenting. De er brødrene mine.»

«Dette er den vennligste og mest forente gruppen jeg noen gang har sett»

Eieren av tomten ble så rørt av denne enestående vennligheten at han ringte spesialpioneren og sa at han hadde ombestemt seg og var villig til å selge tomten likevel. Brødrene kjøpte tomten og begynte å bygge salen. Kona til eieren hadde vært veldig negativ til Jehovas vitner, men da hun så hvordan brødrene jobbet sammen på byggeplassen, sa hun: «Dette er den vennligste og mest forente gruppen jeg noen gang har sett.»