Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Jehovas vitners årbok 2015

 DEN DOMINIKANSKE REPUBLIKK

Behov for flere forkynnere

Behov for flere forkynnere

Det gode budskap når ut til avsidesliggende områder

Med tiden kom det flere misjonærer, deriblant Pete Paschal, Amos og Barbara Parker, Richard og Belva Stoddard, som hadde tjent i Bolivia, og Jesse og Lynn Cantwell fra Colombia. Misjonærene satte fart i forkynnelsesarbeidet. I 1973 ble det utført mye bibelsk undervisningsarbeid i både små og store byer, men det gode budskap hadde ennå ikke nådd ut til avsidesliggende områder. Derfor ble det truffet tiltak for at befolkningen i landdistriktene skulle få sitt åndelige behov dekket. Da forkynnere ble invitert til å være to måneder i landdistrikter for å forkynne, var det 19 alminnelige pionerer som meldte seg. Mellom desember 1973 og januar 1977 ble grupper av pionerer sendt til steder hvor det tidligere ikke hadde vært forkynt eller bare forkynt i liten utstrekning.

‘Vi byttet bibelske publikasjoner mot kyllinger, egg og frukt’

En pioner som deltok i dette spesielle arbeidet, fortalte: «Etter at vi hadde brukt en dag på å forkynne Bibelens budskap og levere litteratur til folk, brukte vi en dag på å foreta gjenbesøk hos dem som hadde vist interesse. Fordi folk på landet hadde lite penger, byttet vi bibelske publikasjoner mot kyllinger, egg og frukt. Takket være Jehova behøvde vi aldri å sulte.» For mange av dem var dette første gang at noen leste for dem fra Bibelen. I enkelte tilfeller hadde  religiøse ledere sagt til folk at Jehova er Djevelen. De ble veldig overrasket da de fikk lese slike skriftsteder som Salme 83:18: «Du, som har navnet Jehova, du alene er Den Høyeste over hele jorden.» Noen steder var interessen så stor at det ble arrangert offentlige møter.

Flere misjonærer og nytt avdelingskontor

I september 1979 kom Abigail Pérez og hans kone, Georgina, for å tjene som misjonærer. De ble sendt ut i reisetjenesten. Senere, i 1987, kom Tom og Shirley Dean direkte fra Gilead for å støtte forkynnelsesarbeidet. Spesielle heltidstjenere strømmet også til fra Puerto Rico for å hjelpe til i distriktet. I august 1988 ble Reiner og Jeanne Thompson sendt til Den dominikanske republikk. Dette var det femte stedet de ble sendt til som misjonærer.

I 1989 var det gjennomsnittlige forkynnerantallet kommet opp i 11 081, men det var et stort potensial for videre vekst, siden det ble rapportert hele 20 494 bibelstudier. Denne veksten førte med seg noen utfordringer. For eksempel hadde avdelingskontoret fram til da fungert bra, men mot slutten av 1980-tallet var bygningen blitt for liten. «Det var så stappfullt at man måtte finne losji andre steder og bruke lagerbygninger rundt om i byen», forteller Reiner Thompson.

«Det viste seg å være vanskelig å finne en passende tomt til det nye avdelingskontoret», sier Reiner videre. «Men så tok en forretningsmann som hadde  hørt at vi var på utkikk etter en tomt, kontakt med oss. Han sa at han gjerne ville selge en attraktiv eiendom, men bare til Jehovas vitner. Han hadde tidligere eid et stort firma som drev med søm, der sekretæren og flere andre ansatte var Jehovas vitner. I mange år hadde han lagt merke til hvor utrolig ærlige og respektfulle de var, og det hadde gjort dypt inntrykk på ham. Fordi han hadde stor respekt for Jehovas vitner, tilbød han oss eiendommen til en svært redusert pris.» Tomten ble kjøpt i desember 1988, og senere ble det også kjøpt tre nabotomter. Til sammen opptar avdelingskontoret og en stevnehall om lag 88 mål.

Flere hundre lokale og internasjonale frivillige hjalp til med byggingen av avdelingskontoret og stevnehallen. Bygningene ble innviet i november 1996, og Carey Barber, Theodore Jaracz og Gerrit Lösch, alle medlemmer av det styrende råd, deltok i programmet. Dagen etter innvielsen ble det holdt et spesielt møte på to av landets største stadioner, og mer enn 10 000 besøkende fikk omvisning i de nye bygningene.

«Kom over til Makedonia»

Historien om Jehovas folk i Den dominikanske republikk ville vært ufullstendig om vi ikke hadde fortalt om alle dem som har flyttet til landet for å tjene der behovet er større. Fra slutten av 1980-tallet begynte det å komme mange forkynnere som var oppmuntret av rapporter om et åndelig fruktbart distrikt hvor det er lett å starte bibelstudier. De drog «over til Makedonia», for å si det på den måten. (Apg 16:9) Disse forkynnerne fortalte andre om de fine opplevelsene  de hadde i innhøstningsarbeidet. Det førte til at det kom enda flere i 1990-årene.

Stevan og Miriam Norager fra Danmark har tjent sammen i landet siden 2001. Før det hadde Miriam vært der sammen med søsteren sin i halvannet år. Hva var det som motiverte dette ekteparet til å flytte til et land langt borte med en annen kultur og et annet språk? Miriam forteller: «Vi kommer begge fra åndelig sterke familier. Foreldrene våre var spesialpionerer da de var unge, og alminnelige pionerer etter at de fikk barn. De har alltid oppmuntret oss til å gi Jehova vårt beste ved å satse på heltidstjenesten.»

Stevan og Miriam har vært spesialpionerer siden 2006 og har hjulpet mange til å ta imot sannheten. «Vi har fått utallige velsignelser», sier Stevan.  «Helseproblemer og andre utfordringer er ingenting sammenlignet med de fantastiske opplevelsene vi har hatt, og den glede det gir å hjelpe oppriktige mennesker til å lære om Jehova og bli glad i ham. Vi har også fått en stor familie av gode venner. Det å tjene i Den dominikanske republikk har lært oss å være ydmyke og tålmodige. Og det at vi lever enkelt, har virkelig styrket vår tro og vår tillit til Jehova.»

Jennifer Joy har vært i landet i over 20 år og hjelper til i tegnspråkdistriktet

Jennifer Joy er en av mange enslige søstre som har flyttet til Den dominikanske republikk for å forkynne. Da Jennifer i 1992 besøkte sin tante, Edith White, som hadde vært misjonær i mange år, hadde  hun fine opplevelser i tjenesten. Hun møtte også andre søstre som hadde kommet til landet for å tjene der behovet var større. «Jeg var sjenert og hadde ikke så stor selvtillit», sier Jennifer. «Men jeg tenkte: ‘Hvis de kan klare det, så kan kanskje jeg klare det også.’»

Til å begynne med hadde Jennifer planlagt å bli bare ett år, men årene gikk, og hun ble værende. Nå har hun vært i Den dominikanske republikk i mer enn 20 år. Hun har hjulpet mange av dem hun har studert Bibelen med, til å bli tilbedere av Jehova. Hun har også hjulpet til med arbeidet i tegnspråkdistriktet i landet og har vært med på å utforme pensumet til språkkurs.

‘Jehova har sørget for meg helt til nå, så hvorfor skulle jeg tvile på at han vil gjøre det neste år?’

Hvordan forsørger Jennifer seg selv? «Jeg drar tilbake til Canada for å jobbe noen måneder hvert år», forteller hun. «I årenes løp har jeg gjort forskjellige ting. Jeg har for eksempel holdt på med bilderedigering og fotografering, malt hus, vasket kontorer, montert lykter og laget gulvtepper. Jeg har også jobbet i reisebyrå og som guide, engelsklærer og tolk.» Jennifer sammenligner sin egen situasjon med det israelittene erfarte i ørkenen. Hun sier: «De levde av hver uttalelse fra Jehovas munn. Han lovte at han skulle ta seg av dem, og det var akkurat det han gjorde. De hadde mat hver dag, og klærne og skoene deres ble ikke utslitt. (5. Mos 8:3, 4) Jehova lover å ta seg av oss også. (Matt 6:33) Han har sørget for meg  helt til nå, så hvorfor skulle jeg tvile på at han vil gjøre det neste år?»

Omkring tusen selvoppofrende forkynnere har kommet fra land som Japan, Polen, Puerto Rico, Russland, Spania, Sverige, Taiwan, USA og Østerrike. Forkynnere fra så mange som 30 forskjellige land samarbeider med menigheter som snakker amerikansk tegnspråk, engelsk, haitisk kreolsk, italiensk, kinesisk, russisk og spansk. Akkurat som apostelen Peter har de sagt: «Se, vi har forlatt alt og har fulgt deg.» – Mark 10:28.