Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Jehovas vitners årbok 2015

 FORKYNNELSE OG UNDERVISNING VERDEN OVER

Oseania

Oseania
  • LAND OG OMRÅDER 29

  • FOLKETALL 40 208 390

  • FORKYNNERE 97 583

  • BIBELSTUDIER 64 675

De leverte pakker med litteratur

På mange øyer i Mikronesia blir det gode budskap sjelden forkynt, så en gruppe forkynnere på Marshalløyene planla en to ukers båttur for å besøke slike øyer. De reiste ut fra øya Majuro og drog til øyene Wotje og Ormed i Wotje-atollen.

For å kunne forkynne for så mange som mulig hadde gruppen gjort klar pakker med litteratur før de reiste. Hver pakke  inneholdt fire blad og to brosjyrer. Siden forkynnerne ikke visste når de kom til å reise tilbake til øyene, leverte de en pakke til dem som var interessert, og oppfordret dem til å dele innholdet med familie og venner. I løpet av den to uker lange turen leverte de i alt 531 brosjyrer, 756 blad og 7 bøker.

«Takk for at du ikke har glemt oss»

I februar 2014 drog seks Jehovas vitner fra Papua Ny-Guinea på en ti dagers forkynnelsesreise til landsbyer på den vulkanske øya Karkar Island. De traff mange som var lydhøre, og leverte 1064 publikasjoner. En søster som heter Relvie, forteller: «Den første dagen vi var ute i tjenesten, forkynte vi fortsatt da klokken var tre om ettermiddagen. Da var vannflaskene våre tomme, og vi hadde snakket så mye at vi var slitne i kjeven og helt tørre i munnen. Jeg snakket med en ung jente. Jeg ville lese et skriftsted for henne, men jeg klarte det ikke fordi jeg var så tørst. Akkurat da spurte hun om jeg ville ha litt vann.»

Kvelden før forkynnerne skulle dra fra en av landsbyene, ble det holdt et stort møte med dem som bodde der, og lokale kirkeledere var til stede. Relvie forteller videre: «Jeg følte meg som Stefanus da han måtte møte for Sanhedrinet og forsvare sannheten – bare at tilhørerne våre var vennlige.» Etter at de seks forkynnerne var ferdige med å snakke, reiste koordinatoren for den lutherske søndagsskolen seg og takket sin tante, som var en av forkynnerne, for at hun hadde brakt sannheten ut til folket sitt. Koordinatoren sa: «Du er et godt  eksempel, akkurat som den samaritanske kvinnen som gikk og fortalte familien sin om de gode ting hun hadde hørt av Jesus. Takk for at du ikke har glemt oss.»

For liten til å forkynne?

Kiribati: Teariki og Tueti

Teariki, en gutt på sju år, bor på øya Tarawa, som er en del av Kiribati. En dag da Teariki samarbeidet med faren sin, Tueti, i tjenesten, kom de inn i et hus der de traff en gruppe på rundt ti menn og kvinner som var i 20-årene. Etter at Tearikis far hadde fortalt dem om budskapet om Riket, sa en av dem til ham: «Vi har lagt merke til at dere alle sammen har med barna deres når dere er ute og forkynner. Hvorfor må de være med? De er for små til å forkynne om Gud.»

Tueti svarte: «Vil dere kanskje høre om sønnen min kan forkynne? Jeg kan gå utenfor, så kan dere høre hva han har å si.» Alle svarte: «Ja, vi vil gjerne høre på ham.»

Da Tueti hadde gått ut, spurte Teariki gruppen: «Vet dere hva Guds navn er?»

«Ja, det er Jesus!» svarte en av dem. «Gud», svarte en annen, og en tredje svarte «Herren».

Teariki sa: «La oss finne ut hva Bibelen sier. Vi kan slå opp i Jesaja 42:5 og lese det som står der, sammen.» Etter at han hadde lest skriftstedet, spurte han: «Hvem er det dette skriftstedet handler om?»

En ung kvinne svarte: «Gud.» Da sa Teariki: «Ja, den sanne Gud. La oss lese vers 8 også. Hva forteller den sanne Gud oss der? ‘Jeg er Jehova. Det er mitt navn; og min herlighet skal jeg ikke gi til noen annen.’ Så dere hva Guds navn er?»

Gruppen svarte: «Jehova.»

 Nå som alle lyttet oppmerksomt, spurte Teariki: «Hva er fordelen med å bruke Guds navn, Jehova? Det kan vi finne ut hvis vi slår opp i Apostlenes gjerninger 2:21. Der står det: ‘Enhver som påkaller Jehovas navn, skal bli frelst.’ Så hva er fordelen med å bruke Guds navn?»

En annen ung kvinne svarte: «Vi kan bli frelst.»

På dette tidspunktet kom Tearikis far inn i rommet igjen. Han spurte gruppen: «Vel, hva synes dere? Kan barna våre forkynne? Er det riktig av oss å ta dem med ut i forkynnelsen?» Alle i gruppen var enige om at barna var veldig flinke, og at det var bra at de var  med på å forkynne. Da sa Tueti: «Også dere kan fortelle andre om bibelske sannheter, akkurat som Teariki gjorde, hvis dere lærer hva Bibelen inneholder.»

Det gode budskap når fram til en fjellandsby

Jean-Pierre, som jobber på oversettelseskontoret i Port-Vila i Vanuatu, fløy i november 2013 til den øya han kom fra, for å overvære et kretsstevne. Da flyet landet, ble han møtt av en gruppe interesserte fra den sørlige delen av øya som spurte etter bibelsk litteratur. Han leverte nesten alle de bladene han hadde med seg. Så kom en religiøs leder bort til ham og spurte om han også kunne få litteratur. Mannen bad ham inntrengende om å komme til landsbyen hans og sa: «Vi er åndelig utsultet. Du må komme til landsbyen vår og svare på alle spørsmålene våre.» Tidlig om morgenen dagen etter stevnet la Jean-Pierre ut på en lang tur opp et bratt fjell. Til slutt nådde han toppen av fjellet, der landsbyen lå og landsbyboerne tok hjertelig imot ham. Han drøftet Rikets budskap nr. 38, Kan de døde få livet tilbake?, med dem og oppfordret alle tilhørerne, cirka 30 personer, til å følge med i sin egen bibel. Drøftelsen varte nesten sju timer. Landsbyboerne var virkelig utsultet! En 70 år gammel mann sa: «I hele mitt liv har jeg aldri hørt en så tydelig forklaring om de døde!»

Jean-Pierre overnattet i landsbyen. Han delte rom med presten. Da han våknet neste morgen, leste presten i et av bladene våre. Jean-Pierre spurte ham hva han leste om, og presten svarte begeistret at han leste om Guds rike. Han var enig i at Guds rike ikke var inne i hjertet til fariseerne, og at Guds rike derfor ikke kan være inne i en persons hjerte, slik hans kirke lærte.  (Luk 17:21) Etter at Jean-Pierre kom tilbake til Port-Vila, har han fulgt opp den interessen han fant i landsbyen, ved å bruke telefon. Tre brødre fra en menighet i nærheten sa seg villige til å reise opp til landsbyen, slik at minnehøytiden kunne bli holdt også der, og det kom i alt 109!

Vanuatu