Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET OKTOBER 2015

 BIBELEN FORANDRER FOLKS LIV

Nå kan jeg faktisk hjelpe andre!

Nå kan jeg faktisk hjelpe andre!
  • FØDT: 1981

  • HJEMLAND: GUATEMALA

  • BAKGRUNN: TRAGISK BARNDOM

MIN FORTID:

Jeg ble født i Acul, en avsidesliggende by i høylandet vest i Guatemala. Familien min tilhører ixilene – et mayaindiansk folk. Jeg lærte både spansk og vårt indianerspråk. De første leveårene mine var i en helt forferdelig periode av den 36 år lange borgerkrigen i Guatemala. Mange ixiler døde de årene.

Da jeg var fire år, lekte broren min, som var sju, med en håndgranat som gikk av ved et uhell. Jeg mistet synet på grunn av ulykken – broren min mistet livet. Etter det bodde jeg på en institusjon for blinde barn i Guatemala by, og der lærte jeg punktskrift. Jeg skjønte ikke helt hvorfor, men personalet der forbød meg å snakke med andre barn, og de andre elevene unngikk meg. Jeg var alltid ensom og lengtet etter de to månedene i året da jeg kunne være hjemme hos moren min, som alltid var snill og medfølende. Men hun døde da jeg var ti år. Jeg hadde mistet den eneste i verden som var glad i meg, og jeg var helt knust.

Da jeg var 11, flyttet jeg tilbake til byen jeg kom fra, og bodde hos halvbroren min og familien hans. De gav meg det jeg trengte materielt sett, men ingen kunne hjelpe meg følelsesmessig. Noen ganger ropte jeg til Gud: «Hvorfor døde mor? Hvorfor må jeg være blind?» Folk sa til meg at disse tragediene var Guds vilje. Jeg kom fram til at Gud måtte være ufølsom og urettferdig. Det eneste som gjorde at jeg ikke begikk selvmord, var at jeg ikke hadde det jeg trengte for å få det til.

Fordi jeg var blind, var jeg sårbar både fysisk og psykisk. Jeg ble seksuelt misbrukt flere ganger da jeg var liten. Jeg anmeldte det ikke, for jeg trodde ikke at noen ville bry seg om det. Det var sjelden noen sa noe til meg, og jeg snakket aldri med andre. Jeg var isolert og deprimert, og jeg stolte ikke på noen.

HVORDAN BIBELEN FORANDRET LIVET MITT:

Da jeg var i begynnelsen av tenårene, kom to Jehovas vitner, et ektepar, bort til meg i et friminutt. En lærer på skolen som syntes synd på meg, hadde bedt dem om å snakke med meg. De fortalte om Bibelens løfte om at de døde skal få livet tilbake, og at de blinde en  gang skal kunne se igjen. (Jesaja 35:5; Johannes 5:28, 29) Jeg likte det de lærte meg, men det var vanskelig for meg å snakke med dem, for jeg var ikke vant til å snakke. Men selv om jeg var veldig sky, var de vennlige og tålmodige og fortsatte å besøke meg for å lære meg om Bibelen. De gikk over ti kilometer over et fjell for å komme til byen min.

Halvbroren min beskrev dem for meg og sa at de var pent kledd, men at de nok ikke hadde så mye å rutte med. Men de viste meg alltid personlig interesse og hadde med små gaver til meg. Jeg tenkte at det bare var sanne kristne som kunne være så selvoppofrende.

Jeg studerte Bibelen ved hjelp av publikasjoner i punktskrift. Selv om jeg rent intellektuelt forstod det jeg lærte, var det noen ting det var vanskelig å godta følelsesmessig. For eksempel strevde jeg med å tro på at Gud virkelig brydde seg om meg personlig, og at andre også kunne bry seg om meg. Jeg forstod hvorfor Jehova midlertidig tillater at onde ting skjer, men det var vanskelig å se på ham som en kjærlig Far. *

Men litt etter litt gjorde det jeg lærte ut fra Bibelen, at jeg forandret tankegang. Jeg lærte for eksempel at Gud har inderlig medfølelse med dem som lider. Da hans folk ble mishandlet, sa han: «Jeg har virkelig sett nøden hos mitt folk ... jeg kjenner godt til de smerter de lider.» (2. Mosebok 3:7) Da jeg forstod Jehovas varme og gode egenskaper, ville jeg vie livet mitt til ham. I 1998 ble jeg døpt som et Jehovas vitne.

Sammen med den broren som tok meg inn i familien sin

Omtrent et år etter at jeg ble døpt, gikk jeg på et kurs for blinde i nærheten av byen Escuintla. Der var det en eldste som fikk høre om hvor vanskelig det var for meg å komme meg på møtene når jeg var i hjembyen min. For du skjønner, den nærmeste menigheten lå på den andre siden av det fjellet som det ekteparet som studerte med meg, hadde gått over. Den turen var vanskelig for meg. Så den eldste fant en familie i menigheten i Escuintla som lot meg få flytte inn hos dem, og de hjalp meg til å komme på møtene. Helt til denne dag har de behandlet meg som en del av familien.

Jeg kunne ha fortalt mange andre eksempler på hvordan menigheten har vist meg oppriktig kjærlighet. Til sammen har disse opplevelsene overbevist meg om at jeg, som et av Jehovas vitner, er blant de sanne kristne. – Johannes 13:34, 35.

HVORDAN LIVET ER BEDRE NÅ:

Jeg føler ikke lenger at jeg er verdiløs, og at alt er håpløst. Nå har jeg et meningsfylt liv. Jeg er med i Jehovas vitners bibelske undervisningsarbeid på heltid, og nå fokuserer jeg på å lære andre verdifulle bibelske sannheter, ikke på funksjonshemningen min. Jeg har også det privilegium å være en eldste i menigheten og holde offentlige bibelske taler i menigheter i nærheten. Jeg har til og med fått holde bibelske taler på regionale stevner der det var tusener til stede.

Jeg holder en tale og bruker en bibel i punktskrift

I 2010 gikk jeg på Tjenesteopplæringsskolen (nå kalt Skolen for kristne forkynnere) i El Salvador. Der lærte jeg å ta meg av oppgaver i menigheten på en bedre måte. Denne opplæringen fikk meg til å føle meg høyt verdsatt og elsket av Jehova Gud, som kan gjøre hvem som helst kvalifisert til å utføre hans arbeid.

Jesus sa: «Det er større lykke ved å gi enn ved å få.» (Apostlenes gjerninger 20:35) I dag kan jeg helt oppriktig si at jeg er lykkelig. Og det har skjedd noe jeg aldri hadde trodd var mulig: Nå kan jeg faktisk hjelpe andre!

^ avsn. 13 Mer informasjon om hvorfor Gud tillater det onde, finnes i kapittel 11 i boken Hva er det Bibelen egentlig lærer?, utgitt av Jehovas vitner.

Lær mer

Et lykkelig liv – fire gode råd

Kan Bibelens visdom virkelig hjelpe deg til å ha et lykkelig liv? Denne artikkelen handler om fire bibelske prinsipper som virker i praksis.