Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Vakttårnet  |  August 2015

 ETTERLIGN DERES TRO | DEBORA

«Jeg stod fram som en mor i Israel»

«Jeg stod fram som en mor i Israel»

DET grydde av dag. Debora betraktet soldatene som var samlet på toppen av Tabor-fjellet. Det var et gripende syn. Hun tenkte på hvor modige de var, og på hvor sterk tro lederen deres, Barak, hadde. De var riktignok 10 000 mann, men deres tro og mot skulle virkelig bli satt på prøve denne dagen. De skulle kjempe mot en grusom fiende som hadde mange flere soldater, og de var dårlig utrustet. Men de hadde kommet hit likevel – først og fremst fordi hun hadde oppfordret dem til det.

Se for deg Debora der hun står sammen med Barak på Tabor-fjellet, som ligner en stor kjegle med flat topp. Vinden tar godt tak i klærne hennes. De har et storslagent panorama foran seg der de ser ut over Esdrelon-sletten, som ligger 400 meter nedenfor og brer seg mot sørvest. Kisjon-elven snor seg gjennom de flate gresslettene ut til Storhavet ved Karmel-fjellet. Elveleiet er kanskje tørt denne morgenen, men det er noe annet det glimter i på den brede sletten. Siseras hær nærmer seg, og det blinker illevarslende i blankpolert jern. Blinkene kommer fra det som er hærens stolthet – cirka 900 stridsvogner, kanskje utstyrt med jernljåer som stikker ut fra hjulakslene. Sisera har til hensikt å meie ned de dårlig utrustede israelittene som om han skulle skjære korn!

Debora visste at Barak og mennene hans ventet på et ord, et signal, fra henne. Var hun den eneste kvinnen der? Hvordan var det å ha et så stort ansvar i en slik situasjon? Lurte hun på hvorfor hun egentlig var der? Tydeligvis ikke! Jehova, hennes Gud, hadde sagt at hun skulle starte denne krigen. Han hadde også gjort kjent at han skulle bruke en kvinne for å gjøre slutt på den. (Dommerne 4:9) Hva kan Debora og disse modige krigerne lære oss om tro?

‘GÅ OPP PÅ TABOR-FJELLET’

Første gang vi hører om Debora i Bibelen, blir hun omtalt som «en profetinne». Denne betegnelsen gjør Debora spesiell, men ikke unik, i bibelsk sammenheng. * Debora hadde også en annen oppgave. Hun avgjorde tvistemål ved å komme med Jehovas svar på problemer som oppstod. – Dommerne 4:4, 5.

Debora bodde i Efraims fjellområde, mellom byene Betel og Rama. Der pleide hun å sitte under et palmetre og tjene folket i samsvar med Jehovas instrukser. Oppgaven bød på utfordringer, men Debora lot seg ikke skremme. Det var stort behov for det hun gjorde. Da hun senere var med på å skrive en sang under inspirasjon av Gud, sa hun dette om sitt troløse folk: «De begynte å velge seg nye guder. Det var den gang det var krig i portene.» (Dommerne 5:8) Fordi israelittene forlot Jehova for å tjene andre guder, overlot han dem til deres fiender. Kanaaneerkongen Jabin undertrykte dem ved hjelp av en mektig hærfører som het Sisera.

Sisera! Bare navnet skapte angst og redsel i Israel. Kanaaneernes religion og kultur var brutal og  innbefattet barneofringer og tempelprostitusjon. Hvordan var det å bo i et land der en kanaaneisk hærfører og hæren hans hadde herredømmet? Deboras sang viser at det var omtrent umulig å reise i landet, og at det praktisk talt ikke var noen innbyggere igjen i landsbyene. (Dommerne 5:6, 7) Vi kan se for oss at folk gjemte seg i skogene og på høydedragene fordi de ikke turte å bo i landsbyer uten murer, drive jordbruk eller ferdes på åpne veier av frykt for at de skulle bli overfalt, barna tatt fra dem og kvinnene voldtatt. *

Dette skrekkveldet varte i 20 år, helt til Jehova så beviser for at hans egenrådige folk var klar til å forandre seg, eller som det sies i den sangen Debora og Barak skrev under inspirasjon av Gud: «Inntil jeg, Debora, stod fram, inntil jeg stod fram som en mor i Israel.» Vi vet ikke om Debora, som var gift med en mann som het Lappidot, var mor i bokstavelig forstand, men dette uttrykket var uansett billedlig ment. Jehova gav Debora i oppdrag å være som en beskyttende mor for nasjonen. Han sa at hun skulle tilkalle dommeren Barak, en mann med sterk tro, og få ham til å gå til kamp mot Sisera. – Dommerne 4:3, 6, 7; 5:7.

Debora oppmuntret Barak til å bli en befrier for Guds folk

Gjennom Debora sa Jehova at Barak skulle opp på Tabor-fjellet. Han skulle ta med seg 10 000 mann fra to av stammene i Israel. Debora sa at Jehova hadde lovt å gi den mektige Sisera og hans 900 stridsvogner i deres hånd. Barak må ha blitt forbauset da han fikk dette løftet. Israel hadde ingen hær og praktisk talt ingen våpen. Likevel gikk Barak med på å gå til kamp – men bare hvis Debora ble med ham til Tabor-fjellet. – Dommerne 4:6–8; 5:6–8.

Det er blitt sagt at siden Barak bad om dette, må han ha manglet tro, men det er en urettferdig påstand. Han bad jo ikke Gud om å få flere våpen. Men som en troens mann forstod Barak verdien av å ha Jehovas representant der for å styrke ham og mennene hans. (Hebreerne 11:32, 33) Jehova gikk med på dette. Han lot Debora dra, slik Barak hadde bedt om. Men hun ble inspirert av Jehova til å profetere at æren for det endelige utfallet av kampen ikke skulle gå til en mann. (Dommerne 4:9) Jehova hadde bestemt at den onde Sisera skulle falle for en kvinnes hånd!

I dagens verden hører vi ofte at kvinner blir utsatt for urettferdighet, vold og overgrep. De blir sjelden behandlet med den verdighet som Gud vil at de skal bli vist. I Guds øyne er kvinner og menn  like mye verdt. (Romerne 2:11; Galaterne 3:28) Deboras eksempel minner oss om at han også lar kvinner få privilegier og viser dem spesiell tillit og anerkjennelse. Vi må aldri la oss påvirke av det negative synet på kvinner som er så utbredt i verden.

JORDEN RISTET, OG REGNET STRØMMET NED

Barak gikk for å kalle sammen en hær. Han mønstret 10 000 som var modige nok til å stille opp mot Siseras skremmende styrker. Da Barak gikk i spissen for hæren opp på Tabor-fjellet, var han glad for at han hadde en måte å sette mot i dem på. Vi leser: «Debora drog opp sammen med ham.» (Dommerne 4:10) Forestill deg hvor oppmuntret soldatene må ha blitt over å se denne modige kvinnen marsjere sammen med dem, villig til å risikere livet på grunn av sin tro på Jehova Gud!

Da Sisera fikk vite at Israel hadde våget å stille en hær mot ham, gikk han raskt til handling. En rekke kanaaneiske konger sluttet seg til kong Jabin, som kanskje var den mektigste av dem. Jorden ristet da alle vognene til Sisera kom buldrende over sletten i stridsformasjon. Kanaaneerne var overbevist om at de kom til å gjøre kort prosess med den ynkelige israelittiske hæren. – Dommerne 4:12, 13; 5:19.

Hva ville Barak og Debora gjøre nå da fienden nærmet seg? Hvis de ble værende på fjellet, hadde de kanskje en fordel framfor de kanaaneiske styrkene, for stridsvognene deres trengte flatt, åpent terreng for å være effektive. Men Barak skulle kjempe i samsvar med Jehovas instrukser, så han ventet på klarsignal fra Debora. Endelig var tiden inne! Hun sa: «Bryt opp, for dette er den dagen da Jehova sannelig skal gi Sisera i din hånd. Er det ikke Jehova som har dratt ut foran deg?» Deretter leser vi: «Barak gikk så ned fra Tabor-fjellet med ti tusen mann etter seg.» – Dommerne 4:14. *

De israelittiske styrkene stormet ned fjellsiden og videre bortover den åpne, flate sletten, rett mot det fryktinngytende krigsmaskineriet. Drog Jehova ut foran dem, slik Debora hadde lovt? Svaret kom raskt. Jorden ristet, og regnet strømmet ned. Det ble full forvirring blant Siseras styrker. Det regnet tydeligvis så kraftig at bakken på kort tid ble helt gjennombløtt. Med ett var de tunge stridsvognene blitt en ulempe istedenfor en fordel. De sank ned i gjørmen og kjørte seg fast. – Dommerne 4:14, 15; 5:4.

Barak og hans menn ble ikke redde på grunn av uværet. De visste hvor det kom fra. De løp rett mot kanaaneerne. Som Guds domsfullbyrdere lot de ingen i Siseras hær få overleve. Kisjon-elven steg og gikk over sine bredder og førte likene med seg mot Storhavet. – Dommerne 4:16; 5:21.

Som Debora hadde forutsagt, kjempet Jehova for sitt folk og tilintetgjorde Siseras styrker

I dag sender ikke Jehova sine tjenere ut for at de skal utkjempe bokstavelige slag. Men han ber sitt folk om å delta i en åndelig krigføring. (Matteus 26:52; 2. Korinter 10:4) Når vi forsøker å adlyde Gud i dagens verden, viser vi hvor vi står i denne krigen. Vi må være modige, for de som stiller seg på Guds side, kan møte voldsom motstand. Men Jehova har ikke forandret seg. Han hjelper fortsatt dem som i likhet med Debora, Barak og de modige soldatene i det gamle Israel tror på ham og stoler på ham.

«DEN MEST VELSIGNEDE BLANT KVINNER»

En av kanaaneerne unnslapp – den verste av dem alle! Sisera, han som hadde undertrykt Guds folk, flyktet fra slagmarken til fots. Mens han lot mennene sine bli liggende og dø i gjørmen, klarte han å komme seg forbi de israelittiske soldatene og få fast grunn under føttene, og så satte han kursen mot noen allierte i nærheten. Han sprang mange kilometer i åpent terreng mot teltene til Heber, hele tiden i redsel for at de israelittiske soldatene skulle finne ham. Heber var en kenitt som hadde brutt med det nomadefolket i sør som han tilhørte, og hadde kommet til en slags overenskomst med kong Jabin. – Dommerne 4:11, 17.

Helt utkjørt kom Sisera fram til leiren til Heber. Det viste seg at Heber ikke var hjemme. Men hans kone, Jael, var der. Sisera tenkte tydeligvis at Jael  ville respektere den overenskomsten mannen hennes hadde med kong Jabin. Det var kanskje utenkelig for ham at en kvinne skulle gjøre eller så mye som tenke noe mannen hennes ville være uenig i. Det var tydelig at han ikke kjente Jael! Hun hadde sikkert vært vitne til kanaaneernes onde undertrykkelse i landet. Hun så sikkert også at hun nå hadde et valg. Skulle hun hjelpe denne onde mannen, eller skulle hun stille seg på Jehovas side og slå til mot denne fienden av Hans folk? Men hva kunne hun gjøre? Hvordan kunne en kvinne overvinne en mektig, hardbarket kriger?

Jael måtte tenke fort. Hun tilbød Sisera å komme inn i teltet og hvile. Han sa at hun måtte skjule ham i tilfelle det kom noen og lette etter ham. Da han la seg, dekket hun over ham med et teppe, og da han bad om å få litt vann, gav hun ham melk. Det gikk ikke lenge før Sisera sov tungt. Jael tok da en teltplugg og en hammer – noe kvinner som bodde i telt, var vant til å bruke – og gikk forsiktig bort til hodet hans. Hun stod nå overfor den skremmende oppgaven det var å skulle opptre som Jehovas domsfullbyrder. Et øyeblikks usikkerhet eller nøling kunne ha betydd katastrofe. Tenkte hun på Guds folk og på hvordan denne mannen hadde tyrannisert dem i flere tiår? Eller tenkte hun at det var et privilegium for henne å stille seg på Jehovas side? Det sier ikke beretningen noe om. Vi vet bare at hun gikk resolutt til handling. Slik døde Sisera. – Dommerne 4:18–21; 5:24–27.

Senere kom Barak og lette etter Sisera. Da Jael viste ham den døde som lå der med teltpluggen gjennom tinningene, forstod han at Deboras profeti hadde gått i oppfyllelse. En kvinne hadde drept den mektige krigeren Sisera! Kritikere og skeptikere i dag har kalt Jael alle slags stygge ting. Men Barak og Debora visste bedre. I den sangen de skrev, ble de inspirert av Gud til å lovprise Jael som «den mest velsignede blant kvinner» for hennes store mot. (Dommerne 4:22; 5:24) Legg merke til hvor storsinnet Debora var. Hun ble ikke misunnelig på Jael. Det som betydde noe for henne, var at Jehovas ord var blitt oppfylt.

Nå da Sisera var borte, var ikke kong Jabin noen trussel lenger. Kanaaneernes undertrykkelse var endelig over. Landet hadde fred i 40 år. (Dommerne 4:24; 5:31) Debora, Barak og Jael ble virkelig velsignet fordi de stolte på Jehova Gud! Hvis vi etterligner Debora og modig stiller oss på Jehovas side og oppmuntrer andre til å gjøre det samme, vil Jehova hjelpe oss til å seire – og gi oss varig fred.

^ avsn. 7 Blant andre profetinner kan vi nevne Mirjam, Hulda og Jesajas kone. – 2. Mosebok 15:20; 2. Kongebok 22:14; Jesaja 8:3.

^ avsn. 9 I sin sang sier Debora at krigsbyttet som Sisera ofte kom hjem fra felttogene med, innbefattet «et morsliv – to morsliv», et soldatuttrykk som står for «kvinner» og antyder at det noen ganger var flere kvinner til hver soldat. (Dommerne 5:30, se fotnote.) En slik uttrykksmåte minner oss om at disse kvinnene ofte bare ble verdsatt for sine forplantningsorganer. Voldtekt var sannsynligvis helt vanlig.

^ avsn. 17 Denne kampen er beskrevet to ganger i Bibelen – i den historiske beretningen i Dommerne, kapittel 4, og i Deboras og Baraks sang i kapittel 5. De to beretningene utfyller hverandre. Hver av dem tar med detaljer som ikke er nevnt i den andre.

Lær mer

VAKTTÅRNET

«Han skal lønne dem som oppriktig søker ham»

Hva slags tro behager Jehova? Hvordan lønner han sine trofaste tjenere?

VAKTTÅRNET

Hva er Guds syn på kvinner?

Tror du at Bibelen diskriminerer kvinner? Finn ut hvilket syn Gud egentlig har på kvinner.