Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

VAKTTÅRNET JUNI 2015

 LIVSHISTORIE

En arv gitt videre i sju generasjoner

En arv gitt videre i sju generasjoner

Folk sier at jeg ligner mye på faren min. Jeg har både kroppsholdningen, øynene og humoren fra ham. Men han har også gitt meg noe annet – en arv som er blitt verdsatt i familien i sju generasjoner. La meg forklare.

Pappa og jeg studerer vår familiearv

Den 20. januar 1815 ble min forfader Thomas (1) * Williams født i byen Horncastle i England. Moren hans døde to år senere, så han og de tre søsknene hans ble oppdratt av faren, John Williams. John lærte opp Thomas til å bli tømrer, men Thomas hadde andre ambisjoner.

En religiøs vekkelse feide over England. Presten John Wesley hadde brutt med den anglikanske kirke for å opprette en forening av metodister, en gruppe som la stor vekt på personlig bibelstudium og forkynnelse. Wesleys lære spredte seg som ild i tørt gress, og familien Williams tok imot den med åpne armer. Thomas ble metodistpredikant og meldte seg raskt som frivillig til misjonsarbeid i det sørlige Stillehavet. I juli 1840 flyttet han og hans kone, Mary (2), til Fiji, nærmere bestemt til vulkanøya Lakeba *, hvor innbyggerne på den tiden var kannibaler.

LIVET BLANT KANNIBALER

Livet var hardt for Thomas og Mary de første årene de var på Fiji. De arbeidet lange dager under primitive forhold og i tropisk hete. De ble også vitne til grusomme ting – stammekrig, kveling av enker, barnemord og kannibalisme – og innbyggerne var stort sett imot budskapet de kom med. Mary og det første barnet deres, John, ble syke og holdt på å dø. I 1843 skrev Thomas: «Jeg var overmannet av følelser. ... Jeg holdt på å bli desperat.» Likevel holdt han og Mary ut, for troen på Jehova Gud gav dem styrke.

Thomas fikk god bruk for tømrerkunnskapene sine da han bygde det første huset i europeisk stil på Fiji. Huset hadde et hevet, ventilert gulv og andre nyskapende løsninger som vakte stor nysgjerrighet blant fijianerne. Like før huset stod ferdig, fødte Mary deres andre sønn, Thomas Whitton (3) Williams, den neste i rekken av mine forfedre.

I 1843 hjalp Thomas senior til med å oversette Johannesevangeliet til fijiansk, en oppgave han syntes var veldig utfordrende. * Samtidig var han en dyktig antropolog med en skarp  iakttagelsesevne. Han skrev en grundig redegjørelse for livet på Fiji på 1800-tallet i boken Fiji and the Fijians (1858), som ble en klassiker.

Etter 13 års slit på Fiji sviktet Thomas’ helse, og han og familien flyttet til Australia. I 1891, etter mange år som anerkjent prest, døde Thomas i Ballarat i delstaten Victoria.

«GULL» I VESTEN

I 1883 tok Thomas Whitton Williams og hans kone, Phoebe (4), med seg familien og flyttet til Perth i Vest-Australia. Deres nest eldste sønn, Arthur Bakewell (5) Williams, den neste av mine forfedre, var da ni år.

Da Arthur var 22, søkte han lykken i Kalgoorlie, en populær gullgraverby cirka 600 kilometer øst for Perth. Der leste han noe litteratur som var utgitt av de internasjonale bibelstudenter, som Jehovas vitner var kjent som den gangen. Han tegnet også abonnement på Zion’s Watch Tower. Fascinert av det han leste, begynte Arthur å fortelle andre om det nye han lærte, og å holde bibelstudiemøter. Dette var den spede begynnelsen på Jehovas vitners virksomhet i Vest-Australia.

Arthur fortalte også familien sin om det han lærte. Hans far, Thomas Whitton, var positiv til at Arthur ble en av bibelstudentene, men han døde kort tid senere. Moren, Phoebe, og søstrene, Violet og Mary, ble også bibelstudenter. Violet ble heltidsforkynner, eller pioner. Arthur sa at hun var «den beste og den mest nidkjære og oppriktige pioneren i Vest-Australia». Arthur var nok subjektiv, men Violets iver var i hvert fall en viktig inspirasjonskilde for den neste generasjonen Williams.

Med tiden giftet Arthur seg og flyttet til Donnybrook, en by i det sørvestlige Vest-Australia som var kjent for fruktdyrking. Der fikk han kallenavnet «Gamle gale 1914!» fordi han iherdig forkynte om profetier i Bibelen som pekte fram mot det året. * Ertingen tok slutt da første verdenskrig brøt ut. Arthur forkynte for kundene han hadde i butikken sin, der han hadde stilt ut bibelsk litteratur i vinduet. Han hadde også et skilt i vinduet som utlovte 100 pund til den som kunne bevise treenighetslæren – en ubibelsk lære som Arthur tok sterkt avstand fra. Det var aldri noen som fikk disse pengene.

Hjemmet til familien Williams i Donnybrook ble et senter for gruppebibelstudier og menighetsmøter. Senere bygde Arthur en Rikets sal, et sted hvor det ble holdt møter, i byen. Det var en av de første i Vest-Australia. Godt oppi  70-årene pleide han å ta på seg dress og slips, sale den gamle hesten sin, som het Doll, og ri av gårde for å forkynne vidt og bredt rundt om i distriktet Donnybrook.

Arthur, som var stille og alvorlig, men likevel glødende, var et viktig eksempel for barna sine. Datteren Florence (6) ble misjonær i India. Sønnene, Arthur Lindsay (7) og Thomas, var i likhet med sin far eldste i menigheten i mange år.

SØTE LADY WILLIAMS

Arthur Lindsay Williams, min oldefar, var kjent og elsket for sitt gode lynne. Han hadde alltid tid til folk og behandlet dem med respekt. Han var også en mester med øks, og han vant 18 regionale vedhogstmesterskap på 12 år.

Han ble derimot alt annet enn begeistret da hans to år gamle sønn, Ronald (8) (min bestefar), tok en øks og gikk løs på et lite epletre som stod like ved huset. Ronalds mor forbandt treet omhyggelig, og med tiden fikk det epler som var uvanlig søte. Denne nye varianten fikk navnet Lady Williams og ble brukt da man avlet fram Cripps Pink, en av verdens mest populære eplesorter.

Senere begynte bestefar å bruke tiden på noe viktigere. Han og bestemor jobbet flere år som frivillige på Jehovas vitners byggeprosjekter i Australia og på Salomonøyene. Nå, nesten 80 år gammel, er bestefar fortsatt eldste og hjelper til med å bygge og renovere Rikets saler i Vest-Australia.

JEG HAR TATT OPP ARVEN

Mine foreldre, Geoffrey (9) og Janice (10) Williams, har tatt opp arven og gjort alt de kan for å lære min søster, Katharine (11), og meg (12) å sette pris på kristne verdier. Da jeg var 13, bestemte jeg meg for at jeg ville leve etter disse verdiene. På et kristent stevne hørte jeg John E. Barr, et medlem av Jehovas vitners styrende råd, oppfordre de unge i salen: «Ikke kast bort det mest verdifulle du har – muligheten til å kjenne og elske Jehova.» Samme kveld innviet jeg meg til Jehova. To år senere begynte jeg som pioner.

Nå er kona mi, Chloe, og jeg heltidsforkynnere i Tom Price, en avsidesliggende gruveby nordvest i Vest-Australia. Vi jobber deltid for å forsørge oss. Foreldrene mine, søsteren min, Katharine, og mannen hennes, Andrew, er pionerer i Port Hedland, cirka 420 kilometer lenger nord. Pappa og jeg er også eldste i de menighetene vi går i.

For sju generasjoner siden bestemte Thomas Williams seg for å tjene Jehova Gud. Denne arven av tro og tjeneste for Gud er blitt gitt videre til meg. Jeg føler meg virkelig velsignet som har fått en slik rik åndelig arv.

^ avsn. 5 Tallene viser til personene på bildene nedenfor.

^ avsn. 6 Tidligere kalt Lakemba. Øya ligger øst i øygruppen Lau på Fiji.

^ avsn. 10 Misjonæren John Hunt oversatte størstedelen av Det nye testamente til fijiansk, og oversettelsen ble utgitt i 1847. Noe som er interessant ved den, er at den bruker Guds navn, «Jiova», i Markus 12:36, Lukas 20:42 og Apostlenes gjerninger 2:34.

^ avsn. 16 Se tillegget «1914 – et viktig år ifølge Bibelens profetier» i boken Hva er det Bibelen egentlig lærer?, utgitt av Jehovas vitner og tilgjengelig online på www.jw.org.

Lær mer

Hvorfor er det bra for oss å leve etter Bibelens prinsipper?

Jesus forklarte hvorfor vi trenger veiledning, og hvilke to bibelske prinsipper som er viktigere enn andre.

Hva viser Bibelens kronologi om året 1914?

Profetien om de «sju tider» i Daniel, kapittel 4, peker fram til en kritisk tid for menneskers styre.

Etterlign deres tro

Hva kan vi lære av menn og kvinner i Bibelen som hadde sterk tro?